Kora er en stor vestafrikansk harpe, først og fremst knyttet til griotenes musikk i mandinkakulturen. Kora brukes tradisjonelt til å akkompagnere sanger og fortellinger, men også som rent soloinstrument og i dansemusikk sammen med andre instrumenter.
Beskrivelse
En kora er laget av en stor kalebass som det er spent et kuskinn over, festet med nagler. Gjennom kalebassen går instrumentets hals laget av en rund trestokk. Nylonstrenger av varierende tykkelse er festet til halsen med flettede skinnringer. Strengene går gjennom hakk på hver side av en stol, og er så festet i en jernring nederst på instrumentet. På begge sider av koraen er det håndtak av mindre trestokker. Den musikkvitenskaplige betegnelsen på kora er toplans stolharpe (bi-plane bridge harp). Betegnelsen henspeiler på at strengene løper i to plan over en stol.
En standard kora har 21 strenger, men det finnes nyere varianter med opp til 24 strenger. Koraen stemmes ved at skinnringene som fester strengene skyves opp eller ned på halsen, noe som krever stor kraft og presisjon. Det er blitt stadig vanligere med mekaniske stemmemekanismer som på en gitar. Nyere koraer kan også ha innebygd equalizer og mikrofon.
Stemminger
Det finnes fire tradisjonelle korastemminger: sialaba, tomora, hardino og sauta. De gir alle 7-toneskalaer, som i vestlige kirketonearter, men avviker til dels vesentlig fra temperert stemming. Tomora-skalaen inneholder flere toner som ligger mellom halvtonene i en temperert skala, noe som også forekommer i arabiske skalaer (maqam).
Spilleteknikk
Koraen spilles ved å knipse strengene med tommel og pekefiner på begge hender. Spilleteknikken er ofte virtuos. Et ostinat (kumbengo) spilles kontinuerlig på de dypere strengene samtidig som melodien (donkilo) eller improvisasjoner (birimitingo) spilles på de lysere strengene. De selvstendige, kontrasterende stemmene gir en polyfon, og ofte også polyrytmisk musikk med stor kompleksitet.
Utbredelse
Kora forekommer i de vestafrikanske områdene befolket av mandinkaene : først og fremst Mali, Senegal, Gambia og Guinea. En rekke framstående utøvere har også etablert seg utenfor Vest-Afrika. Mest kjent er Toumani Diabaté som har samarbeidet med musikere i mange ulike sjangere, og har brakt koramusikken ut til et internasjonalt publikum på festivaler som Roskilde , Glastonbury og Oslo World . I Norge er mange blitt kjent med koraen gjennom konserter og musikkutgivelser med Solo Cissokho og Alagi Mbye.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Knight, R. C. (1973) Mandinka Jaliya: Professional music of the Gambia. Los Angeles: University of California
- Charry, E. S. (2000) Mande music : traditional and modern music of the Maninka and Mandinka of Western Africa. Chicago: University of Chicago Press.
- Hale, T. A. (1998). Griots and griottes : masters of words and music. Bloomington: Indiana University Press.