ørner

Fødevalget hos de ulike ørneartene kan variere fra mellomstore pattedyr, fugler, krypdyr og fisk for de største ørneartene, til smågnagere og mindre fugler for mindre ørner. Ofte har de enkelte artene et variert kosthold. Kongeørna kan ta alt fra smågnagere, fugleunger, slanger og skilpadder til reinsdyr og storfugl. Steppeørner i Afrika kan ta mengder av svermende termitter, mens fiskeørna og havørner for det meste lever av fisk. Åtsler er også viktig næring for mange arter.

Ørner er toppredatorer (altså øverst i næringskjeden) i mange økosystemer. Studier blant annet i Mellom-Amerika har vist at de har en viktig regulerende rolle ved at de fanger og spiser mellompredatorer som ellers kan bli så tallrike at de har negativ påvirkning på mange arter av fugler og pattedyr. Dette kan i sin tur påvirke frøspredning hos noen plantearter. Som et eksempel er nevnt at når arten harpyørn forsvinner, øker predasjonen på gullharer (en type gnagere, også kjent som agutier) fra mellompredatorer som nesebjørn og små katter. Det kan igjen føre til dårlig frøspredning for brasiltreet som er avhengig av gullharer.

Ørner kan leve lenge. En ringmerket kongeørn i Sverige ble 32 år. I fangenskap er det kjent at en kongeørn ble 46 år. De største artene hekker normalt ikke før de er 5–6 år gamle og de legger oftest bare ett eller to egg. Hos noen arter som legger to egg, som for eksempel klippeørna, vokser alltid bare en opp på grunn av søskendrap utført av den eldste av ungene. Det andre egget fungerer antakelig som en reserve dersom det første er ubefruktet. Hos andre arter som kongeørna er det næringstilgangen som avgjør hvor mange unger som vokser opp.

Det er 76 arter ørner i verden. Alle disse tilhører ordenen haukefugler. Fiskeørna er plassert i egen familie, fiskeørnfamilien (Pandionidae), mens de øvrige er plassert i haukefamilien (Accipitridae).

Vi finner ørner i seks av underfamiliene i haukefamilien:

• ekte ørner (Aquilinae),
• havørner (Haliaeetinae),
• slangeørner (Circaetinae),
• harpyørner (Harpiinae),
• «våkørner» i underfamilien våker (Buteoninae),
• «gribbørner» (Gypaetinae).

Det er her alt overveiende brukt de norske navnene som er foreslått av Norsk navnekomité for fugl (NSKF), men i noen tilfeller brukes her alternative navn som vurderes som mer betegnende. Som eksempel brukes her haukørner i stedet for skogørner om arter i slektene Spizaetus og Nisaetus da dette er mer i samsvar med navnebruken i andre land. Navnekomiteens navn er i slike tilfeller nevnt i parentes.

Her finner vi 38 arter fordelt på 10 slekter som skiller seg fra andre ørner på at de har fjærkledd tars.

Slekta Aquila består av elleve arter. Kongeørna A. chrysaetos er utbredt i store deler av Eurasia, Nord-Afrika, Midtøsten samt Nord-Amerika. Keiserørna A. heliaca finnes fra Østerrike til Sentral-Asia, mens den nære slektning iberiaørna A. adalberti bare finnes på Den iberiske halvøy. Steppeørna A. nipalensis er utbredt fra sørøstlige deler av europeisk Russland til nordøstlige Kina. Den svært like savanneørna A. rapax finnes i store deler av Afrika og på Den indiske halvøy.

Klippeørna A. verreauxii finnes spredt i Midtøsten samt østlige og sørlige Afrika. Kilehaleørna A. audax er utbredt i Australia, mens den nære slektningen molukkørna (også kalt jungelørn) A. gurneyi finnes på Ny-Guinea og Molukkene. Haukørna A. fasciata finnes utbredt fra Sør-Europa og Nord-Afrika østover til Sørøst-Asia, samt en liten isolert bestand på De små Sundaøyer i Indonesia. Dens nære slektning afrikahaukørn A. spilogaster er utbredt i Afrika sør for Sahara. Kongoørna A. africana finnes i regnskogområder i Vest-Afrika.

Haukørner (omtalt som skogørner av Norsk navnekomite for fugl, NNKF) var tidligere plassert i slektene Spizatus, Hieraaetus og Aquila. Nyere genetiske undersøkelser har ført til store endringer i systematikken på disse artene. Slekta Spizaetus brukes nå bare om fire arter som er utbredt i Mellom- og Sør-Amerika: andeshaukørn S. isidori, kalotthaukørn S. melanoleucos, ornathaukørn S. ornatus og svarthaukørn S. tyrannus.

De asiatiske artene er plassert i slekta Nisaetus: topphaukørn N. cirrhatus, floreshaukørn N. floris, sulawesihaukørn N. lanceolatus, filippinerhaukørn N. philippensis, mindanaohaukørn N. pinskeri, dverghaukørn N. nanus, javahaukørn N. bartelsi, malayhaukørn N. alboniger, fjellhaukørn N. nipalensis, keralahaukørn N. kelaarti.

Kronørna Stephanoaetus coronotus er en stor afrikansk ørn som er nært beslektet med haukørnene. Kampørna Polemaetus bellicosus er Afrikas største ørn.

Slekta Hieraaetus har fem arter. Dvergørna Hieraaetus pennatus finnes utbredt i Europa og Asia med en atskilt bestand i Sør-Afrika. Småørna H. morphnoides finnes i Australia, mens pygmeørna H. weiskei finnes på New Guinea. Disse tre små ørneartene er svært nært beslektet og har trolig utviklet seg fra migrerende dvergørner fra Asia for omtrent en million år siden. En like nært beslektet art er den nå utdødde moaørna H. moorei som levde på New Zealand fram til at maoriene koloniserte øyene og utryddet moafuglene som ørna levde av. Bantuørna H. wahlbergi og flekkørna H. ayresii er to afrikanske arter i slekta.

Rødbukørna Lophotriorchis kienerii som lever i Sørøst-Asia var tidligere plassert i slekta Hieraaetus, men blir nå plassert i en egen slekt da den viser seg å ikke være i nær slekt med artene i Hieraaetus-slekta.

Svartørna Ictinaetus malaiensis er utbredt i India og Sørøst-Asia mens toppørna Lophaetus occipitalis er utbredt i Afrika. Begge disse artene er nært beslektet med skrikørnene i slekta Clanga, tidligere i slekta Aquila (storskrikørn C. clanga, småskrikørn C. pomarina, indiaskrikørn C. hastata).

Slekta havørner (Haliaeetus) har ti arter. Vår havørn Haliaeetus albicilla er utbredt i store deler av Europa og nordlige deler av Asia, mens hvithodehavørna H. leucocephalus er utbredt i Nord-Amerika.

På Kamtsjatka hekker kjempehavørna H. pelagicus, mens båndhavørna H. leucoryphus hekker sparsomt i Sentral-Asia. Artene småelveørn H. humilis og båndelveørn H. ichthyaetus hekker i Sørøst-Asia og ble tidligere plassert i slekta Icthyophaga. Hvitbukhavørna H. leucogaster hekker langs kystene fra India til Australia, mens dens nære slektning brunhavørn H. sanfordi bare hekker på Salomonøyene.

Flodørna H. vocifer hekker i Afrika sør for Sahara, mens den sjeldne gasserflodørna H. vociferoides bare finnes på nordvestkysten av Madagaskar.

Slekta Circaetus har sju arter, hvorav slangeørn Circaetus gallicus hekker i Europa og Asia. De øvrige artene er utbredt i Afrika. Arten kongoslangehauk var tidligere i en egen slekt Dryotriorchis, men er nå inkludert i slekta Circaetus og blir her derfor kalt kongoslangeørn (også kalt kongoslangehauk). Disse ørnene lever i stor grad av slanger og andre krypdyr.

Slekta Spilornis blir på norsk kalt snokørner (på engelsk serpent eagles). De er bare utbredt i Sørøst-Asia og er representert med seks arter. I slekta Terathopius finnes bare arten gjøglerørn Terathopius ecaudatus som er utbredt i Afrika. Denne fargerike ørna har fått sitt navn etter den spesielle flukten den har. Filippinerørna (også kalt apeørn) er eneste arten i slekta Pithecophaga. En trodde inntil nylig at denne store ørna var beslektet med harpyørna i Sør-Amerika, men DNA-studier viser at den hører til blant slangeørnene. Aper utgjør kun en liten del av kostholdet, og det er derfor her gått bort fra det gamle navnet.

Harpyørna Harpia harpyja lever i Mellom- og Sør-Amerika. Den regnes som en av de største nålevende ørnene med en vekt på opptil ni kilo for hunner og det halve for hanner. Vingespennet kan bli opptil 224 centimeter og er derfor ikke blant det største for ørner. Relativt korte vinger er en tilpasning for å jakte inne i tett regnskog. Dens slektning brynjeørn Morphnus guianensis har omtrent samme utbredelse som harpyørna og har et lignende utseende, men er betydelig mindre. Den veier fra 1,3 til 3 kilo.

I regnskogene på Ny-Guinea lever papuaørna Harpyopsis novaeguineae. Den er på størrelse med brynjeørna. Dette er en svært kryptisk art som sjelden seiler omkring over trekronene slik andre ørner ofte gjør. Nyere genetiske studier har vist at flaggermusørna Macheiramphus alcinus (også kalt flaggermusglente) er nært beslektet med harpyørna, og ikke med glenter som en tidligere trodde.

Blant våkene blir tre store arter regnet som ørner. I slekta Buteogallus (tidligere Harpyhaliaetus) finner vi tåkeørna (også kalt tåkevåk) B. solitarius og chacoørna (også kalt toppvåk) H. coronatus, som begge lever i Sør-Amerika. I samme slekta finner vi flere arter som omtales som våker (hawk på engelsk). Høvdingvåkørna (også kalt høvdingvåk) Geranoaetus melanoleucos lever også i Sør-Amerika.

I denne underfamilien finner vi ørnelignende rovfugler som blir kalt gribber selv om de er fjernt beslektet med de egentlige gribbene i underfamilien Aegypiinae. De kunne like gjerne blitt kalt gribbørner (oversatt fra det latinske slektsnavnet Gypaetus). Det gjelder artene lammegribbørn (også kalt lammegribb) Gypaetus barbatus, åtselgribbørn (også kalt åtselgribb) Neophron percnopterus, palmegribbørn (også kalt palmegribb) Gypohierax angolensis, klatreørn (også kalt klatrehauk) Polyboroides typus og madagaskarklatreørn (også kalt blekklatrehauk) Polyboroides radiatus.

Mennesker har alltid hatt et spesielt forhold til ørner. Arkeologiske funn i Italia og Frankrike viser at allerede neandertalerne brukte klør og fjær fra blant annet kongeørn og havørn som ornamenter. Fjær og bein av havørn har vært brukt av tidlige europeiske samfunn, blant annet på Orknøyene, hvor mengder av havørnbein er funnet i en mer enn 4000 år gammel grav. Trolig var ørner et symbol for stammen eller offergave til gudene. Ørner ble sett på som budbringere til gudene. De sirklet seg så høyt oppe på himmelen at de forsvant for det blotte øye. Sumererne trodde de transporterte de dødes sjeler til himmelen. Også blant noen urfolk i Nord-Amerika hadde ørner en spesiell betydning. I deres religion ble kongeørna ansett som den mest hellige av fuglene, kjent som «tordenfuglen» eller «fuglenes far». Det var særlig fjær av unge kongeørner som ble brukt i hodedekorasjoner.

Hos noen folkegrupper i Sentral-Asia er kongeørner blitt brukt til falkonering. De ble brukt til jakt på rev og ulv for pelsens skyld, og på harer, rådyr og gaseller for mat.

Dobbelthodete ørnefigurer var emblemer for ulike nasjoner i tusenvis av år i Europa, fra Romerriket, Det bysantiske riket, Napoleons keiserdømme til Nazi-Tyskland og Mussolinis Italia. Hvithodehavørna er nasjonalsymbolet i USA, og en-euromynten prydes av en ørn.

En av mange fantastiske historier om ørner er at den greske poeten Aiskhylos, som levde i det femte århundre fvt., skal ha blitt drept ved at han fikk en skilpadde i hodet. Det er godt kjent at kongeørna i Middelhavsområdet ofte tar skilpadder som de knuser ved å slippe dem ned fra stor høyde.

• kongeørn
• havørn
• fiskeørn
• rovfugler
• haukefugler