ære

Det er imidlertid viktig å presisere at æresdrap eller vold ikke er en automatisk reaksjon i slike samfunn, og at det alltid har fantes fredelige alternativer for å løse konflikter rundt for eksempel uønskede kjærlighetsforhold. Forelskede par kan stikke av eller få lov til å gifte seg. Drap kan kompenseres med blodpenger, og har ikke alltid utløst blodhevn eller feider.

Ærens sentrale plass i slike samfunn henger sammen med samfunnets uformelle eller relasjonspregede organisering å gjøre. Å bli betraktet som lite ærefull vil kunne få store konsekvenser for en persons sosiale, økonomiske og politiske liv. Her kan man snakke om en æreskultur, der personer eller gruppers forsvar av ære forventes og aksepteres. Det vil være viktig for personer å fremvise og forsvare sin ære offentlig, og en persons ære vil også berøre deres familie, allierte og slektninger. I mange slike samfunn er ære den grunnleggende verdien i livet, i den grad at ære beskrives som ensbetydende med liv.

Oppfatningen av ære vil alltid være avhengig av samfunnsstrukturen. I det førmoderne Europa ble ære oppfattet som en ytre eller objektiv dimensjon, altså at det ikke var en persons subjektive opplevelse av ære som var viktig, men hvordan man ble sett av andre. Dette kjennetegnet både det norrøne samfunnet og det senere standssamfunnet. I følge historikere endret æresbegrepet seg i løpet av 1700-tallet, slik at den subjektive opplevelsen av ære eller verdighet ble viktigere, og med dette kom duellkulturen inn. Forståelsen av ære har altså ikke vært den samme, men endret seg med samfunnet.

I moderne, mer individualiserte samfunn, vil ære være en mer individuell sak, som ikke vil påvirke personene rundt i like stor grad. Mens ære i tidligere tider var svært viktig, og noe man kunne fradømmes ved rettslig dom, er begrepet i dag mye mindre fremtredende i vestlige samfunn. Det betyr imidlertid ikke at æresfølelse er helt uvesentlig i moderne, vestlige samfunn. Begrepet ærekrenkelse og den juridiske kategorien injuriesøksmål peker på dette.

I moderne amerikanske og europeiske samfunn har æresbegrepet igjen dukket opp i offentligheten gjennom debatter om æresdrap i kriminelle gjenger, og om æresdrap, tvangsekteskap og kvinners stilling i enkelte muslimske miljøer.

Begrepet ære har innen sosialantropologi særlig vært diskutert i studier samfunn i middelhavsområdet og Midtøsten. Antropologen Julian Pitt-Rivers introduserte i 1954 ære som et sentralt begrep for å forstå sosialt liv i den andalusiske (Spania) landsbyen han analyserte i boken The People of the Sierra. Dette var en av de første antropologiske studiene av et europeisk samfunn, og en av de første som analyserte samfunnet i en historisk ramme. Pitt-Rivers mente at ære var sentralt i oppfatningen av mannlighet, og at menns sosiale anseelse var avhengig av å opptre som «mannlig». I dette gjennomført kjønnsdelte samfunnet var kvinnenes liv på den annen side dominert av frykten for å bli påført skam. Selv om Pitt-Rivers mente at begge kjønn kunne føle skam, ble begrepene ære og skam knyttet til to «motsatte» kjønnsidealer. Han definerte senere ære som «en persons verdi i egne øyne, men også i samfunnets øyne». Denne definisjonen kombinerer altså en indre opplevelse med et ytre syn på en persons ære, og dette har blitt kritisert for å være en blanding av ulike historiske oppfatninger av ære.

Med boken Honour and Shame: The Values of Mediterranean Society (red. Peristiany 1965) ble begrepene ære og skam lansert som sentrale og typiske for små lokalsamfunn preget av personlige relasjoner, i hele middelhavsområdet. Boken er en samling av artikler fra hele middelhavsområdet, og dens sentrale påstand var at «middelhavsfolk hele tiden bruker begrepene ære og skam for å vurdere sin egen og andres oppførsel». (Peristiany 1965, p. 10). Personlig ære ble presentert som den høyeste sosiale verdien, og en persons ære berører også omdømmet til familien og slektsgruppen.

Denne og andre bøker, som Gilmores Honour and Shame and the Unity of the Mediterranean fra 1987, videreførte Pitt-Rivers forståelse av ære og skam som motsatte begreper knyttet til henholdsvis en aggressiv og performativ mannlighet og en beskjeden og tilbaketrukket kvinnelighet. Kvinners rolle ble sett som å forsvare familiers ære gjennom å opptre beskjedent og tilbaketrukket. Ære og skam ble altså sett som et system av sosiale verdier som var felles for middelhavsområdet.

To tendenser oppstod i debatten om middelhavsområdets enhet: Den ene mente ære og skam varierer i form, men kan finnes i samfunn utenfor middelhavsområdet, slik som Japan. Den andre retningen mente de kulturelle uttrykkene for ære og skam er slående like i middelhavsområdet, selv om fenomenet ikke kun finnes i dette området.

Michael Herzfeld kritiserte i 1980 det påståtte felles verdisystemet i en analyse av to greske lokalsamfunn. Han viste at disse to samfunnene hadde svært ulike oppfatninger av ære, og at aggressiv mannlighet var idealet i den ene landsbyen, mens det i den andre var stillferdig og lovlydig. Han konkluderte med at ære og skam ikke utgjør et enhetlig middelhavssystem, og dessuten med at ære burde heller oppsummeres som «sosialt passende oppførsel» i forhold til ulike forventninger.

Andre antropologer kritiserte den etablerte forståelsen av kvinnelighet som passiv undertrykkelse under et mannlig dominert verdisystem. Den norske antropologen Unni Wikan var en av dem. I artikkelen Shame and honour: A contestable pair fra 1984 hevdet hun at ære og skam ikke bør knyttes separat til menn og kvinner, og at de ikke er to motsetninger. Basert på sitt feltarbeid fra Kairo og Oman, hevdet hun at begrepet skam ligger nærmere erfaringen av å leve i et slikt samfunn, mens ære er et mer abstrakt begrep som oftest er konstruert av den vitenskapelige analytikeren. Hun mente at kvinner ikke passivt reproduserer mennenes verdisystem ved å unngå skam, men heller legger vekt på positive egenskaper i sin vurdering av andre kvinner. Wikans argument ble kritisert av Gideon Kressel, som hevdet at hun overså mange sentrale begreper om ære som brukes

Feministiske antropologer har hevdet at fremstillingen av kvinner i middelhavsområdet som passive og isolerte i hjemmet kanskje ikke var riktig, fordi utearbeidende kvinner historisk har vært vanlig i hele Sør-Europa. De mente denne fremstillingen reflekterte den lave sosiale vektleggingen av kvinnelige aktiviteter i disse samfunnene, og at kvinner var aktive i viktige sosiale prosesser.

Flere antropologer har vektlagt at kvinner i dette området er aktive og har innflytelse i hjemmet og utenfor, og hvordan de aktivt søker respekt eller ære. Jill Dubisch har beskrevet greske kvinners aktive rolle i å «sivilisere» eller domestisere ting som kommer inn i huset, og i å opprettholde grensen mellom ute og inne. Hun har også vist at de også «konkurrerer i å lide» for å oppnå respekt. Lila Abu-Lughod har argumentert for at kvinner i Midtøsten er langt mer aktive og har mer uformell makt enn vestlige fremstillinger har vist. Fra sitt feltarbeid blant egyptiske beduiner viste hun at kvinner har uformelle måter å påvirke, spotte og utfordre menn.

• æresdrap
• tvangsekteskap