Øst-Timors historie

500 år før europeerne kom til Timor var øya bebodd av folk fra melanesisk og malaysisk herkomst og underlagt to mektige kongeriker. I middelalderen var Timor kjent for sin rikdom, blant annet av sandeltre. Dette produktet tiltrakk seg kolonimaktene Portugal (fra 1500-tallet) og Nederland (fra 1600-tallet). I 1513 kom portugiserne til Øst-Timor etter at de hadde erobret Malakka i 1511. Utover på 1500-tallet ble Øst-Timor i realiteten styrt fra Goa av en visekonge. Først i 1701 ble det oppnevnt en portugisisk guvernør i Dili.

På 1700-tallet var det stadige kamper mellom nederlandske og portugisiske soldater. Timor ble gradvis underlagt direkte kolonistyring – Nederland fikk makten på den vestlige delen av øya, Portugal på den østlige. Den første grenselinjen på øya mellom Nederland og Portugal ble trukket i 1858, men det var først i 1913 at den nåværende grensen mellom de to delene av øya ble ratifisert. Den vestlige delen av øya, unntatt enklaven Oecússe Ambeno, ble en del av den indonesiske republikken i 1949.

Først i tiåret rundt 1900 greide Portugal å konsolidere sitt herredømme på Øst-Timor. Det skjedde med våpenmakt – blant annet en 17 år lang geriljakrig mot høvdingen Dom Boaventura som ble drept i 1912.

Australske kommandosoldater ble i 1941 ilandsatt i Dili, men i perioden 1942–1945 var Øst-Timor okkupert av Japan. På landsbygda kjempet østtimoresere mot de japanske styrkene. I alt ble mellom 40 000 og 70 000 østtimoresere drept under andre verdenskrig. Etter krigen var Øst-Timor i ruiner.

I årene 1945–1965 la regjeringen i Lisboa liten vekt på å fremme den økonomiske utviklingen på Øst-Timor, som var Portugals fjerneste koloni. Hovedinteressen lå i utnyttelsen av de vide sandeltreskogene, som ble så godt som utryddet i 1920-årene. Først i 1970-årene begynte utviklingen av den manglende infrastrukturen i de indre deler av øya. Under hele kolonitiden ble Øst-Timor i hovedsak neglisjert av Portugal.

«Nellikrevolusjonen» i Portugal 25. april 1974 fikk stor betydning for den politiske utviklingen på Øst-Timor. En liberalisering av de politiske restriksjonene førte til at flere politiske partier så dagens lys. De to viktigste var det konservative partiet UDT (Den timoresiske demokratiske unionen) og det Indonesia-fiendtlige partiet Fretilin (Den revolusjonære fronten for et uavhengig Øst-Timor). Et statskupp ble gjennomført av UDT i august 1975. Etter en kort borgerkrig overtok Fretilin makten. Dette skjedde mens den portugisiske administrasjonen i praksis hadde forlatt kolonien. Portugisiske myndigheter trakk seg tilbake til øya Atauro, rett utenfor hovedstaden Dili, og derfra tilbake til Portugal. 28. november 1975 erklærte Fretilin Øst-Timor som selvstendig stat under navnet Den demokratiske republikken Øst-Timor. Fretilins uavhengighetserklæring ble ikke anerkjent av Portugal.

7. desember 1975 invaderte 10 000 indonesiske soldater Øst-Timor. Få timer før denne invasjonen hadde USAs president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger en samtale i Jakarta med president Suharto. Ford og Kissinger ga Suharto forsikringer om at USA hadde «forståelse for» Indonesias interesser på Øst-Timor og for de handlingene landet kunne føle seg «tvunget» til å gjennomføre. Etter harde kamper ble Øst-Timor 17. juli 1976 annektert av Indonesia og erklært som Indonesias 27. provins.

Den indonesiske annekteringen ble underkjent av FNs sikkerhetsråd, som fortsatte å anerkjenne portugisisk overhøyhet over området. Fortsatt geriljaaktivitet fra Fretilin førte til gjentatte brutale militære represalier. I perioden 1976–1979 mistet mellom 100 000 og 150 000 østtimoresere livet. De fleste var sivile og sultet i hjel, men mange ble drept. Øst-Timor forble en del av Indonesia fram til 1999.

I 1991 ble en massakre under en demonstrasjon i forbindelse med en begravelse på Santa Cruz-kirkegården i Dili filmet av et utenlandsk filmteam. Etter dette fikk konflikten større internasjonal oppmerksomhet, og presset mot Indonesia økte. Geriljalederen Xanana Gusmão ble arrestert i 1992. Den væpnede motstanden avtok, men i 1996 ble to av de fremste uavhengighetsforkjemperne, biskop Carlos Belo og eksillederen José Ramos-Horta, belønnet med Nobels fredspris.

I august 1999 ble det avholdt folkeavstemning på Øst-Timor. Alternativene var indre selvstyre eller full uavhengighet fra Indonesia. Oppslutningen om valget var 98,6 prosent, og 78,5 prosent av velgerne stemte for full uavhengighet.

FN hadde ansvaret for gjennomføringen av folkeavstemningen. En voldsbølge av store dimensjoner herjet likevel landet. Pro-indonesiske militsgrupper som ikke ville godta valgresultatet bedrev massiv terror mot sivilbefolkningen. Ifølge FN ble rundt 1450 østtimoresere drept og 260 000 drevet på flukt opp i fjellene eller inn i det indonesiske Vest-Timor. Omkring en tredel av boligmassen i landet skal ha blitt ødelagt sammen med annen infrastruktur.

Etter sterkt internasjonalt press godtok Indonesia at en internasjonal fredsstyrke skulle utplasseres på Øst-Timor. I oktober 1999 vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som uavhengig stat. FN overtok ansvaret for Øst-Timor inntil en nasjonalforsamling var valgt og etablert. Valg ble avholdt i august 2001 med Fretilin som dominerende vinner.

Frigjøringsbevegelsens forgrunnsfigur, den tidligere geriljalederen Xanana Gusmão, ble i april 2002 valgt til landets første president. Han avslo å stille som Fretilins kandidat, og dette førte til konflikt mellom presidenten og deler av Fretilin-ledelsen med statsminister Mari Alkatiri i spissen. I befolkningen vokste misnøyen over at de store forventningene til den nye staten ikke ble innfridd, med økende politisk og sosial uro i årene etter selvstendigheten. Øst-Timor var fortsatt Asias fattigste land, og etniske konflikter gjorde seg også gjeldende, særlig innen sikkerhetsstyrkene.

Etter oppfordring fra regjeringen rykket FN på ny ut med en fredsbevarende styrke på 2700 mann fra Australia, New Zealand, Malaysia og Portugal. En politisk dragkamp mellom presidenten og statsministeren endte i juni 2006 med at statsministeren ble tvunget til å gå av. Tidligere utenriksminister og fredsprisvinner José Ramos-Horta overtok statsministerposten.

I 2008 ble både president – nå Ramos-Horta – og statsminister – nå den tidligere geriljalederen Gusmão – utsatt for attentater. Australia sendte ytterligere 350 soldater som forsterkning til FN-styrken. FN avsluttet sin fredsbevarende innsats ved utgangen av 2012.

• Øst-Timor
• Øst-Timors utenrikspolitikk
• Økonomi og næringsliv i Øst-Timor
• José Ramos-Horta
• Xanana Gusmão
• Mari Alkatiri
• Portugals historie

• Ramos-Horta, José (1996): Øst-Timor. Oslo: Grøndahl og Dreyers forlag A/S, Aventura forlag.
• Vikør, Lars Sigurdsson (1994): Aust-Timor: Ein nasjon under jernhælen. Oslo: J.W. Cappelens Forlag A/S.