Folketallet på landsbygda omfatter per 2019 cirka 40 prosent av den totale befolkningen. Arbeidskraften utgjør 806 millioner, hvorav 27,7 prosent er sysselsatt i jordbruket (2016). Det er beregnet at jordbruket har en oversysselsetting på cirka 150 millioner, og Kina har med dette et betydelig potensielt arbeidsløshetsproblem.
Mange bønder har måttet finne alternative måter å skaffe seg inntekter på. Siden begynnelsen av 1990-årene har det foregått en betydelig migrasjon fra landsbygda og inn til byene for å søke arbeid. Størst utflytting er det fra Sichuan, Henan, Anhui, Hunan og Jiangxi, og de fleste reiser til kystprovinsene i øst og sør. I de fattigste jordbruksdistriktene, som hovedsakelig omfatter Yunnan, Guizhou, Ningxia og Gansu, er landsbygdbefolkningen mindre mobil.
For å søke å absorbere overskuddsbefolkningen på landsbygda har man intensivert utviklingen av såkalte «landsbyforetak»; kinesisk xiangzhen qiye, engelsk Township and Village Enterprises (TVE). I 2003 sysselsatte disse foretakene til sammen 136 millioner personer. De fleste TVE-er er kollektivt eide, og mange benytter enkel teknologi i ulike aktiviteter, som for eksempel bearbeiding av jordbruksprodukter og produksjon av forbruksartikler. Mest vellykket er disse foretakene i kystprovinsene i øst.
Før kommunistenes maktovertagelse i 1949 eide jordherrer og rike bønder, som utgjorde mindre enn 10 prosent av folket, mer enn 70 prosent av landområdene. Under første fase av jordreformene som tok til i 1950, ble bøndene først organisert i sammenslutninger for gjensidig hjelp, senere i jordbrukskooperativer. Jorden var fortsatt på private hender, men ble drevet på fellesbasis.
Under «Det store spranget» i 1958 ble bøndene organisert i omkring 24 000 folkekommuner, som hver omfattet 5000–10 000 familier bosatt i landsbyer. I 1961–1962 ble folkekommunene redusert i størrelse, og antallet økte til cirka 56 000. Ledelsen ble desentralisert ved å delegere mer ansvar nedover til underavdelingene, 710 000 produksjonsbrigader. Folkekommunene var selve hjørnesteinen i Kinas sosialisme, og denne kollektiviseringen av 600 millioner bønder er blitt kalt «historiens største sosiale eksperiment».
Som ledd i moderniseringsbestrebelsene innen jordbruket ble folkekommunene i 1984 omgjort til «landsbyforetak». Myndighetene introduserte et kvotesystem hvor bøndene fikk lov til å selge overskuddsproduksjonen på det frie markedet etter at kvotene var levert til staten. Bøndene ble også innvilget rettigheter til jorden gjennom bygslingskontrakter hvor det enkelte hushold har ansvaret for produksjon på egne områder. Produksjonen økte umiddelbart svært raskt, men myndighetene har senere måttet intervenere gjennom priskontroll, subsidiering og andre tiltak for å hindre inflasjon, sikre variert produksjon og hindre overproduksjon av visse produkter. Til tross for tiltakene har inntektsforskjellene mellom landsbygdbefolkningen og bybefolkningen økt.
Det er også store regionale forskjeller. Mens bøndene i områdene rundt storbyene Beijing, Shanghai og Guangzhou har kunnet øke sine inntekter gjennom dyrking av en lang rekke ulike produkter, har majoriteten av bøndene i andre deler av landet ikke hatt den samme muligheten.
Organiseringen av jordbruket er derfor fortsatt et kontroversielt politisk spørsmål. Kornproduksjonen er selve nøkkelfaktoren for at Kina skal kunne fø seg selv. Landet er likevel ikke helt selvforsynt med korn. Det ble i 1990-årene lenge fryktet at den internasjonale kornhandelen ville bryte sammen den dagen Kina måtte importere korn utenfra. Foreløpig har det imidlertid vist seg at myndighetene er i stand til å holde produksjonsnivået på et kontrollert nivå som verdensmarkedet er i stand til å håndtere.
Over 90 prosent av risarealene ligger sør for Qinlingfjellene, mens 60 prosent av hveten dyrkes mellom Qinlingfjellene og den kinesiske mur i nord. Det forekommer imidlertid en utstrakt blanding av de to hovedvekstene. Siden begynnelsen av 1980-årene har det vært en tendens til at jordbruksareal, først og fremst rismarker i Sør-Kina, blir omgjort til industriareal. Samtidig har produktivitetsveksten vært størst i nordlige Kina. De hveteproduserende nordområdene har derfor økt sin relative betydning framfor de risproduserende områdene i sør.
Jordbruket omfattes også av en strukturendring hvor mer lønnsomme driftsformer, som dyrking av oljevekster (22,5 millioner tonn) og kjøttproduksjon øker til fordel for den mindre lønnsomme korndyrkingen. Kina er verdens største produsent av ris med 21 prosent av verdensproduksjonen i 2000.
I motsetning til de andre kornslagene har risproduksjonen ikke økt nevneverdig siden begynnelsen av 1980-årene. Langs Changelva dyrkes risen om sommeren under monsunregnet, mens rismarkene om vinteren nyttes til fiskeoppdrett eller til dyrking av hvete, bygg eller belgfrukter. Risen dyrkes overalt ved hjelp av kunstig vanning. I Sichuan og andre fjellrike områder kan fjellskråningene være terrassert langt oppover.
Hvetedyrkingen har særlig betydning i det nordlige Kina, hvor den overtar risens rolle. På Den nordkinesiske slette, langs Huangelva, blir det ofte tatt tre avlinger på to år, idet vinterhvete dyrkes i sædskifte med en rekke forskjellige vekster som hirse, kaoliang (kjempehirse), mais, soyabønner, bomull, raps, jordnøtter og søtpoteter. Nord for den kinesiske mur tillater klimaet bare én avling i året, og i den nordlige delen av Mandsjuria (Nordøst-Kina) er hvete hovedavling. Mais dyrkes særlig i Sichuan, Hebei og Mandsjuria. Produksjonen var sterkt økende i 1980-årene.
Hirse er den viktigste kornsorten i Mandsjurias sørlige deler, men produksjonen er fallende. I nordvest dyrkes hirse, havre og sommerhvete, og bygg dyrkes opp til 4600 meter over havet i Tibet. Kina er verdens overlegent største produsent av tobakk med en gjennomsnittsproduksjon på over tre millioner tonn blader, og er sammen med India verdens største produsent av te. Om lag 65 prosent av teen blir dyrket i fjell- og dalstrøkene sør for Chang Jiang. Kina var tidligere verdens viktigste teprodusent, men gikk sterkt tilbake som følge av konkurransen fra India og Sri Lanka. Etter 1949 har produksjonen igjen økt som følge av nydyrking.
Kina er videre verdens største produsent av bomull. Avlingene kan variere betydelig fra år til år, siden bomullsprisene fremdeles blir fastsatt av myndighetene. Bomull dyrkes hovedsakelig på slettene i Øst-Kina nord for Chang Jiang samt i Xinjiang. Det dyrkes også hamp, lin, jute med mer.
I de subtropiske og tropiske delene i sørøst dyrkes sukkerrør, sitrusfrukter, gummi og sisalhamp. Sichuan er Kinas ledende produsent av tungolje, morbær og silke. Andre viktige områder for silkeavl er Perleelvens og Changelvas deltaområder. Her blir ofte morbær og sukkerrør dyrket i tilknytning til fiskeoppdrett. Man graver fiskedammer og planter morbærtrær, sukkerrør og frukttrær langs breddene.
Under reformperioden har fruktdyrking utviklet seg til å bli en svært viktig del av landbruket. Shandong, Guangdong og Hebei er de viktigste fruktdyrkingsområdene.
Husdyrholdet betydde tidligere mest i ytterområdene av Kina. Bestandene har imidlertid økt dramatisk under reformperioden fra 1980-årene. Mens kjøttproduksjonen (svin, storfe, sau) ble fordoblet mellom 1952 og 1978, ble den femdoblet i perioden 1978–1995.
Kina er nå verdens største produsent av kjøtt og egg. De viktigste kjøttproduserende områdene er Shandong, Jiangsu og Hunan samt Sichuan. Produksjonen av egg og kylling er konsentrert til Shandong, Jiangsu, Henan, Hebei, Hubei, Liaoning og Jilin.
Kina har cirka 40 prosent av verdens griser, størst bestand av fjærfe, hester og esler, samt betydelige bestander av sau, geit, storfe, muldyr og kameler. Som trekkdyr brukes hester og muldyr i nord og bøfler i sør. Husdyrholdet er svært viktig i etniske områder i Qinghai, Tibet, Xinjiang, Gansu og Indre Mongolia.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.