Særlig siden omkring 1990 har servicenæringenes andel av BNP vært i markant vekst. I 2017 svarte de for 68,7 prosent, mens landbruk og industri minket til 31 prosent. Enkelte økonomer betraktet dette som tegn på at landet er på vei inn i en postindustriell æra.
Under lavkonjunkturen fra cirka 1990 later det til at den tradisjonelle bedriftskulturen med svært nære bånd mellom ansatt og bedrift, er blitt svekket. Flere av industrigigantene har gjennomført masseoppsigelser. Arbeidsuken ble gradvis kortet ned fra 48 timer i 1980-årene til 40 timer i 1994, da 5-dagersuken ble innført. På tross av dette er det likevel svært vanlig og forventet at arbeidere sitter igjen og jobber langt utover vanlig arbeidstid.
Japanerne måtte i 1990-årene slite med ettervirkningene av 1980-årenes spekulasjonsbaserte «bobleøkonomi». I perioden 1990–2003 falt eiendomsprisene med cirka 70 prosent og aksjekursene med nesten 80 prosent. En vedvarende krise i bankvesenet førte til kreditt-tørke for næringslivet. Japan er det eneste større industriland som siden 1945 har måttet kjempe mot et lammende deflasjonspress, særlig i perioden 1998–2003.
Næringslivet domineres av de kombinerte industri- og handelskonglomeratene (keiretsu) som består av handels-, service- og industriselskaper som er knyttet sammen i allianser og krysseierskap. Blant de mest kjente keiretsu er Mitsubishi, Mitsui og Sumitomo.
Den eksportorienterte japanske industrien har på grunn av sviktende omsetning også på hjemmemarkedet slitt med overkapasitet etter altfor store investeringer i 1980-årene. Fra rundt 1990 gikk Japan inn i en periode med langvarig økonomisk stagnasjon. Skiftende regjeringer forsøkte uten særlig hell å løse problemene med skattekutt og store utviklingsprogrammer for infrastruktur. Veksten på årsbasis lå rundt beskjedne en prosent.
Japan hadde i årtier en arbeidsløshet som var markant lavere enn i Vestens industriland, men i 2002 nådde den et nytt japansk rekordnivå, med 5,5 prosent, men i de senere år har arbeidsløsheten blitt mindre igjen, med 2,3 prosent i 2019. Sterkere yen-valuta har skapt problemer for japansk eksport, idet japanske varer er blitt dyrere i utlandet. En måte å takle problemet på, har vært å kjøpe opp utenlandske selskaper og flytte ut hjemlig produksjon ved å etablere produksjonsbedrifter i EU-landene, USA og Asia, siden cirka 1995 med særlig vekt på Kina. Et eksempel er bilindustrien, der tallet på japanske biler produsert i utlandet steg sterkt utover i 1990-årene.
Japan har en av verdens største valutareserver, noe som har gjort landet i stand til å bli en av verdens største långiver. På den annen side har den japanske stat den største innenlandske gjeldsbyrden av alle større makter – 237 prosent av BNP (2017).
Da Shinzō Abe i 2012 ble statsminister innførte han flere tiltak (populært kalt Abenomics) for å få liv i økonomien igjen etter to tiår med økonomisk stagnasjon. Noen av virkemidlene var å senke rentene og gjøre det lettere å få lån, øke offentlig pengebruk og inngå nye internasjonale handelsavtaler. Momsen ble økt fra 8 til 10 prosent i 2019. Japan inngikk handelsavtalen Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific Partnership i desember 2018 og Japan-EU Economic Partnership Agreement med EU i februar 2019. Ifølge japanske myndigheters offisielle hjemmesider har Abenomics ført til høyere BNP, lavere arbeidsløshet, flere kvinner i arbeid og høyere skatteinntekter. En stor utfordring for Japans økonomi fremover er den lave fødselsraten (1,43% per kvinne, CIA, 2020) og en stadig voksende aldrende befolkning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.