toksisk sjokk-syndrom

Streptokokk-TSS er en sjelden tilstand med en forekomst på 0,2 per 100 000 innbyggere. Det er en alvorlig tilstand med en dødelighet på cirka 30 prosent. De aller fleste streptokokkinfeksjoner forløper som vanlige bakterielle infeksjoner uten å utløse toksisk sjokksyndrom.

Streptokokk-TSS forårsakes av infeksjon med betahemolytiske streptokokker gruppe A, også kalt Streptococcus pyogenes eller GAS. Disse bakteriene kan produsere toksiner, et slags giftstoff, som agerer som superantigener. Superantigener aktiverer raskt store deler av immunforsvaret, og denne overaktiveringen av immunforsvaret fører til skade på flere organsystemer.

Andre undergrupper av betahemolytiske streptokokker, gruppe B, C og G, kan også i sjeldne tilfeller utløse streptokokk-TSS.

Man kan være bærer av gruppe A-streptokokker i hals eller på huden uten å ha symptomer, såkalt asymptomatisk bærerskap. Bakterien kan smitte via dråpesmitte eller ved direkte kontaktsmitte. Hvis man har en aktiv infeksjon med gruppe A-streptokokker smitter man i større grad enn hvis man bare er bærer av bakterien.

Infeksjon med gruppe A-streptokokker forløper oftest som en vanlig bakteriell infeksjon, som for eksempel halsbetennelse eller rosen. I noen få tilfeller kan man utvikle en alvorlig, invasiv infeksjon. I disse tilfellene har pasienten ofte bakteriene i blodbanen og fokus for infeksjonen er ofte en alvorlig bløtvevsinfeksjon, men kan også for eksempel være en lungebetennelse eller halsinfeksjon.

Sykdomsutviklingen er rask. I starten har man ofte symptomer fra det stedet hvor infeksjonen har sitt fokus, ofte i hud- og bløtvev. I tillegg oppstår uspesifikke, influensalignende symptomer som etterfølges av symptomer på sjokk med sviktende blodsirkulasjon med lavt blodtrykk, høy puls, forvirring og etter hvert svikt i flere organsystemer.

Mange pasienter med streptokokk-TSS har også et rosarødt flekkete utslett.

Diagnosen stilles ut fra en kombinasjon av klinisk undersøkelse med målinger av vitale funksjoner, blodprøver og mikrobiologiske dyrkningsfunn. De fleste pasienter vil ha oppvekst av streptokokker i blodkulturer.

Det gis organstøttende behandling som ved septisk sjokk kombinert med intravenøs antibiotika og intravenøse immunoglobuliner. Det gis som regel to typer antibiotika; den ene med direkte virkning på streptokokker og den andre med hemming av toksinproduksjon. Immunoglobuliner gis for å dempe den kraftige aktiveringen av immunforsvaret. Hvis fokus for infeksjonen er i bløtvev, er det viktig med rask kirurgisk fjerning av dødt vev.

De fleste nærkontakter til en pasient med streptokokk-TSS blir ikke syke, men risikoen for alvorlig streptokokkinfeksjon er økt sammenlignet med bakgrunnsbefolkningen. Derfor skal nærkontakter til en pasient med streptokokk-TSS være ekstra oppmerksomme på symptomer på streptokokkinfeksjon de kommende 30 dagene. Hvis de får symptomer som høy feber, hodepine, muskelsmerter, smerter eller hevelse rundt et sår, skal de raskt kontakte lege for å undersøke om de trenger antibiotika.

Hyppig håndvask, gode hostevaner og tildekning av sår anbefales for å unngå smittespredning.

På slutten av 1800-tallet var infeksjoner med gruppe A-streptokokker en av de vanligste dødsårsakene i Norge. Etter hvert som det ble bedre sanitære forhold og antibiotika ble oppdaget, falt dødeligheten ved streptokokkinfeksjoner.

Streptokokk-TSS ble først beskrevet i 1989 og definert som syndrom i 1993.

Rundt årsskiftet 2023/2024 så man en økning i alvorlige, invasive infeksjoner med gruppe A-streptokokker i Norge og flere andre europeiske land. Dette tror man kan ha sammenheng med en lavere immunitet i befolkningen grunnet lav forekomst av infeksjonssykdommer under koronapandemien. Fra mai 2024 har forekomsten stabilisert seg på tidligere nivåer.

Stafylokokk-TSS var vanligere på 1980-tallet og var da forbundet med bruk av høytabsorberende tamponger. Noen kvinner er bærere av Staphylococcus aureus i skjeden og ved bruk av tampong ved menstruasjon kan bakteriene oppformeres og gi opphav til infeksjon. Stafylokokk-TSS ble derfor også kalt «tampongsyken».

Etter hvert kom det andre typer tamponger på markedet, og da falt forekomsten av stafylokokk-TSS raskt. Stafylokokk-TSS har i dag en forekomst på rundt 0,03–0,07 per 100 000 innbyggere og er enda sjeldnere enn streptokokk-TSS. Stafylokokk-TSS forekommer også ved infeksjoner med Staphylococcus aureus som ikke er relatert til menstruasjon, som for eksempel sårinfeksjoner eller hud- og bløtvevsinfeksjoner.

Stafylokokk-TSS forårsakes av undertyper av bakterien Staphylococcus aureus som produserer toksiner, et slags giftstoff. Disse toksinene spres med blodbanen og agerer som superantigener som raskt aktiverer store deler av immunforsvaret. Denne overaktiveringen av immunforsvaret fører til skade på flere organsystemer.

Mange er bærere av Staphylococcus aureus på huden eller i nesen uten å være syke av det. Smitte skjer hovedsakelig via direkte kontaktsmitte. Hos noen kvinner er stafylokokker en del av den normale bakteriefloraen i skjeden.

Sykdomsutviklingen er rask. Feber og influensalignende symptomer etterfølges av symptomer på sjokk med sviktende blodsirkulasjon med lavt blodtrykk, høy puls, forvirring og etter hvert svikt i flere organsystemer. Et rødt utslett ses hos mange av pasientene, etter hvert kan huden på håndflater og fotsåler skalle av.

Diagnosen stilles ut fra en kombinasjon av målinger av vitale funksjoner og blodprøver sammen med sykdomshistorien. Det er sjeldent funn av stafylokokker i blodkulturer ved stafylokokk-TSS. Det kan være oppvekst av Staphylococcus aureus i dyrkningsprøver fra sår eller vaginalsekret, men det er ikke obligatorisk for å stille diagnosen.

Det gis organstøttende behandling som ved septisk sjokk kombinert med intravenøs antibiotika. Det gis som regel to typer antibiotika; den ene med direkte virkning på stafylokokker og den andre med hemming av toksinproduksjon. Ved menstruasjonsrelatert TSS må tampongen selvsagt fjernes.

En tampong skal byttes minst hver åttende time. Hvis man har hatt stafylokokk-TSS bør man ikke bruke tamponger fremover. God håndhygiene og tildekning av sår anbefales for å unngå smittespredning.

Stafylokokk-TSS, også kalt tampongsyke, ble første gang beskrevet i 1978. Forekomsten var høy på 1980-tallet grunnet bruk av høytabsorberende tamponger. Etter at disse tampongene ble trukket fra markedet og det ble gitt ut informasjon om riktig tampongbruk, falt forekomsten av stafylokokk-TSS betydelig.