svangerskapsdiabetes

Avhengig av hvor man setter grenseverdiene for diagnosen, har mellom fem og ti prosent av de som føder svangerskapsdiabetes.

Under svangerskapet produserer og skiller morkaken (placenta) ut flere hormoner. Enkelte av disse påvirker cellene hos den gravide slik at følsomheten for insulin blir redusert (insulinresistens), særlig i muskelcellene. For å kompensere for dette er insulinproduksjonen hos gravide betydelig økt, og på slutten av svangerskapet er den doblet eller mer. Insulinresistens i svangerskapet er dermed helt normalt, og den biologiske betydningen dette har er ikke godt forstått. Hos moren fører økt insulinproduksjon til økt lagring av fett.

Høyere blodsukkernivåer hos moren fører til at mer sukker passerer over placenta til fosteret. En teori er at dette skal sikre fosterets vekst og spesielt sikre næringen til fosterhjernen, som vokser raskt på slutten av svangerskapet. Fosteret produserer sitt eget insulin, og økt insulinproduksjon kan gi økt eller uvanlig stor vekst og store fettlagre hos fosteret.

Kvinner som ved start av svangerskapet har økt insulinresistens for eksempel på grunn av fedme (adipositas) eller av genetiske årsaker, vil være utsatt for å få høye blodsukkerverdier og svangerskapsdiabetes.

Svangerskapsdiabetes er en av risikofaktorene for høy fødselsvekt (makrosomi). Andre kjente faktorer er mors høyde, vekt (BMI) og vektøkningen i svangerskapet. Makrosomi defineres på forskjellige måter, en definisjon er fødselsvekt over 4000 gram eller over 4500 gram, eller vekt over 90 percentilen. Hos store fostre kan skulderforløsningen være problematisk.

Risikoen for svangerskapsforgiftning (preeklampsi) er noe økt i siste del av svangerskapet, men ellers medfører svangerskapsdiabetes ingen kjent risiko for moren i svangerskapet. Straks fødselen er overstått normaliseres blodsukkerreguleringen. Kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes har økt risiko for å få type 2 diabetes senere i livet, og de har økt risiko for høyt blodtrykk og hjerte-kar sykdommer (metabolsk syndrom).

Svangerskapsdiabetes er kjennetegnet av forhøyet blodsukker. Glukosebelastning er nødvendig for å stille diagnosen, og denne testen utføres hos fastlege. Først blir det tatt en blodprøve for å måle fastende blodsukker. Deretter må man drikke et glass vann med 75 gram sukker (glukose) oppløst, og vente i to timer, fastende og uten å være fysisk aktiv. Etter nøyaktig to timer tas ny blodprøve for å måle blodsukker.

Verken internasjonalt eller i Norge er det ikke enighet om grenseverdiene for å stille diagnosen svangerskapsdiabetes.

I Norge kom det i 2017 nye retningslinjer i diagnostikken av svangerskapsdiabetes. Disse har senket terskelen for å stille diagnosen. Dette medfører at flere får diagnosen svangerskapsdiabetes enn tidligere, da man aksepterte høyere fastende blodsukkerverdier hos gravide. Basert på retningslinjene fra 2017, stiller man diagnosen svangerskapsdiabetes hvis det foreligger:

• fastende blodsukker som er lik eller over 5,3 mmol/l, opptil 6,9 mmol/l, eller
• blodsukker to timer etter glukosebelastning som er lik eller over 9,0 mmol/l opptil 11,0 mmol/l

Dersom det fastende blodsukkeret er over 6,9 mmol/l eller 2-timers verdien er over 11,0, kan det foreligge diabetes (vanligvis diabetes type 2). Måling av langtidsblodsukker, HbA1c, som brukes ellers i diabetes-diagnostikken egner seg ikke til diagnostikk hos gravide.

Fordi svangerskapsdiabetes ikke gir symptomer er det anbefalt som del av svangerskapsomsorgen å gjøre glukosebelastning hos kvinner som man antar kan ha tilstanden, i svangerskapsuke 24 til 28. Dette er en selektiv screening, altså en screening av risikogrupper. Overvekt, svangerskapsdiabetes i tidligere svangerskap og etnisk bakgrunn fra områder som India, Pakistan, Nord-Afrika og en del andre land, er noen kriterier for å anbefale screening med glukosebelastning.

Det er dokumentert at behandling i svangerskapet med diett og mosjon samt insulin hos de som trenger det, reduserer risikoen for preeklampsi og makrosomi, samt problemene med vanskelig skulderforløsning.

Behandlingen starter med kostholdsråd om sukkerfattig diet, råd om mosjon og opplæring i å måle blodsukker. De gravide skal så måle blodsukker flere ganger daglig og ved kontroll etter en ukes tid gir blodsukkerdagboken et bilde av hvor alvorlig tilstanden er og om ytterligere tiltak, som for eksempel insulin, er nødvendig. Vanlige behandlingsmål er blodsukker under 6 mmol/l fastende eller før måltidene og under 7 mmol/l halvannen til to timer etter måltidene.

Ordet diabetes (fra gresk: «det som går gjennom») henspiller på den store urinproduksjonen ved høyt blodsukker på grunn av ubehandlet diabetes, som ikke foreligger ved svangerskapsdiabetes. Betegnelsen svangerskapsdiabetes kan derfor oppfattes som misvisende.

• graviditet
• diabetes
• diabetes type 1