schistosomiasis

Schistosomiasis er en av verdens mest utbredte parasittsykdommer. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at omtrent 240 millioner mennesker er infisert, og at mer enn 700 millioner mennesker lever i områder der man kan bli smittet med denne parasitten. Flere millioner mennesker har plager som følge av denne infeksjonen. Sykdommen finnes i tropiske og subtropiske områder, og er mest utbredt i fattige strøk uten rent drikkevann og med dårlige sanitære forhold. 90 prosent av alle pasienter med schistosomiasis lever i Afrika.

I Norge stilles diagnosen hos et lite titalls pasienter årlig, og svært få av disse har alvorlig sykdom. Det dreier seg dels om nordmenn som har vært i Afrika som turister, og dels om personer som er oppvokst i land hvor schistosomiasis er et helseproblem og siden kommet til Norge.

Den voksne Schistosoma-ormen er cirka 0,5–1,5 centimeter lang. Det finnes flere Schistosoma-arter. De gir i hovedsak to ulike sykdomsformer:

• Urogenital schistosomiasis gir sykdom i urinveier og kjønnsorganer. Denne sykdomsformen skyldes Schistosoma hematobium som nesten bare finnes i Afrika.
• Tarm-schistosomiasis gir sykdom i tarmkanalen. Denne formen skyldes særlig Schistosoma mansoni og Schistosoma japonicum, samt noen andre mindre utbredte arter, som hovedsakelig gir sykdom i tynn- og eller tykktarmen og leveren. Schistosoma mansoni er mest utbredt i Afrika og deler av Sør-Amerika. Schistosoma japonicum er mest utbredt i Kina, Indonesia og på Filippinene.

Ormene ligger i venene i urinblæreveggen eller tynntarm-/tykktarmsveggen, og eggene føres ut av kroppen med pasientens urin eller avføring. Eggene klekkes i ferskvann og larvene infiserer snegler der de modnes til svømmende larver (cercarier) som slippes ut i vannet.

Disse svømmende parasittlarvene (cercariene) kan trenge gjennom huden på mennesker som bader, vasser eller driver andre aktiviteter i ferskvann. Cercariene slår seg ned i venene i leveren hos mennesket. Der utvikler de seg til voksne hunn- og hannormer. De voksne ormene etablerer et livslangt samliv og flytter seg med venesystemet til rundt blæren og de indre kjønnsorganene (S. haematobium) eller rundt tarmen (de andre artene) der eggproduksjonen starter.

Cercariene kan forårsake et kløende utslett, svømmerkløe, rett etter vannkontakt som reaksjon på at larvene har boret seg gjennom huden. Hos enkelte kan det senere komme en sykdomsperiode med feber, ofte kalt katayama-feber. Ved infeksjon med Schistosoma hematobium utvikler de voksne ormene seg særlig i små vener i urinblæreveggen og i vener i tilknytning til de kvinnelige kjønnsorganene. Ved infeksjon med Schistosoma mansoni og Schistosoma japonicum utvikler ormene seg i vener i tynn- og/eller tykktarmsveggen.

Ormene vil etter hvert produsere egg som beveger seg fra venene, gjennom vevet, til de kommer inn i blærehulen eller tarmkanalen. Eggene oppfattes som fremmede, og kroppen igangsetter en betennelsesreaksjon i området. Det er betennelsesreaksjonene omkring eggene som er årsaken til symptomene ved schistosomiasis. Egg kan spres med blodet til andre organer. Mest vanlig er det at egg av Schistosoma mansoni havner i leveren.

Man kan stille diagnosen ved å påvise eggene eller ved å påvise antistoffer mot Schistosoma-parasitten i blodet (serum) som tegn på at man har eller har hatt infeksjonen.

Eggene kan ses ved hjelp av mikroskop og finnes i urinen ved urinveissykdom og i avføringen ved tarmsykdom. Ettersom eggutskillelsen kan variere over tid, bør det tas prøver på ulike tidspunkt. Eggene kan også påvises ved hjelp av molekylærgenetiske tester av urin, avføring eller vevsprøver. Vevsprøvene kan tas fra blæreveggen, tarmveggen, livmorhalsen eller andre steder man mistenker at eggene har endt opp.

Man kan også se karakteristiske forandringer ved inspeksjon blant annet av tarmslimhinnen, urinblæra og spesielt i livmorhalsområdet.

Praziquantel er det eneste effektive legemiddelet mot schistosomiasis. Dette legemiddelet gjør at parasitten dør fordi den ikke lenger klarer å nyttiggjøre seg næring eller bevege seg. Medisinen må skaffes på registreringsfritak i Norge og er kostbar. Personer som lever i områder der parasitten finnes, kan bli infisert på nytt etter behandling. Allerede inntrådte komplikasjoner, som betennelsesforandringer, påvirkes i liten grad av legemiddelbehandling, men leverforandringene kan gå noe tilbake.

Hygieniske tiltak er viktige forebyggende tiltak. Gode vann- og sanitæranlegg, for eksempel latriner og boring etter vann, hindrer at urin og avføring fra smittede personer forurenser vannkilder som mennesker bruker til klesvask, lek og fritidsaktiviteter.

Parasittens livssyklus er avhengig av visse typer ferskvannssnegler. Utrydding av snegler kan minske forekomsten av schistosomiasis. Gjentatt massebehandling av befolkningen i utsatte områder kombinert med andre tiltak er anbefalt av Verdens helseorganisasjon (WHO) og har gitt resultater i land der dette er gjennomført.

Forskere arbeider med å utvikle vaksiner, både mot infeksjon med Schistosoma hematobium og mot Schistosoma mansoni, men det finnes ingen vaksine per 2022.

Det sikreste rådet mot smitte for reisende er å unngå ferskvannskontakt i Afrika, det vil si å ikke bade, dykke, vade eller rafte i ferskvann. Dette rådet er det vanskelig for lokalbefolkningen å gjennomføre, da schistosomainfiserte bekker og elver kan være de eneste steder de får vasket klær og kropp.

• Schistosoma
• ormesykdommer
• tropesykdommer