På 1800-tallet ble de offentlige og private anstaltene arnesteder for den nye fagdisiplinen psykiatri, i betydningen en medisinsk spesialitet om sinnssykdom. Fra cirka 1800 begynte legene å spille en sentral rolle i disse anstaltene. Den mest kjente av disse var Philippe Pinel, som var professor i medisin i Paris, og som under revolusjonen ble overlege ved anstaltene Salpêtrière og Bicêtre. For Pinel og andre leger ble pasientbefolkningen i dårekistene til et studiemateriale som de brukte for å beskrive og klassifisere tilstander som de uttrykkelig oppfattet som sykdommer. Det ble fra den tid også en sterkere forventning om at institusjonene skulle gjøre pasientene friske, ikke bare oppbevare dem.
Den fremste talsmannen for denne nye medisinske psykiatrien i Norge var Frederik Holst, som var professor ved universitetet i Christiania. Han utarbeidet et forslag til et norsk «sinnssykevesen». Dette forslaget ble et viktig forarbeid for «Sinnssykeloven» som ble vedtatt i Stortinget i 1848. På andre halvdel av 1800-tallet skjedde det en stor utbygging av psykiatriske anstalter, i Norge som i andre europeiske land. Fra starten var det knyttet en sterk optimisme til de nye anstaltene, som i Norge ble kalt sinnssykeasyl. Men mot slutten av århundret ble de gjenstand for en økende kritikk ettersom det ble klart at de ikke kunne oppfylle forventningene.
De fleste psykiske lidelsene ble imidlertid fortsatt håndtert utenfor de nye anstaltene, i private hjem. En viktig del av det offentlige helsevesenet innenfor psykiatri var at privatpersoner ble betalt av det offentlige for å ta hånd om mentalt syke.
Fra midten av 1800-tallet vektla de medisinske teoriene om psykiske lidelser sterkt at dette var kroppslige lidelser. På andre halvdel av 1800-tallet ble psykiatrien dominert av degenerasjonsteorier, det vil si teorier som så sinnslidelsene som symptomer på en arvelig sykelig tilstand, som ble mer alvorlig for hver generasjon. Denne forståelsesrammen ga lite rom for behandlingsoptimisme, og beskrivelse ble viktigere enn forklaring for psykiatrien. Mange ledende psykiatere kom til å konsentrere seg om å utarbeide detaljerte diagnosesystemer basert på kliniske beskrivelser.
Det meste innflytelsesrike av disse systemene var den tyske psykiateren Emil Kraepelins klassifikasjon, det kraepelinske system. De to viktigste kategoriene der var manisk-melankolsk sinnssykdom og dementia praecox (senere kalt schizofreni). På denne tida ble også psykiatrien universitetsfag i mange europeiske land, etter at den i de foregående tiårene i første rekke hadde vært knyttet til driften av sinnssykeasylene.
I Norge ble det første gang opprettet et professorat i psykiatri i 1915, en stilling som ble besatt av Ragnar Vogt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.