psoriasis

Årsaken til psoriasis er ukjent, men man må ha et arvelig anlegg for å kunne utvikle sykdommen. Det er ofte flere tilfeller i samme familie. Hos eneggede tvillinger er det 70 prosent konkordans, som betyr at hvis én av tvillingene har psoriasis, er det 70 prosent risiko for at den andre også har det. Hos toeggede tvillinger er konkordansen cirka 30 prosent.

Det er ikke klarlagt hvilke mekanismer som fører til at sykdommen bryter ut. Det er imidlertid klart at en rekke miljøfaktorer kan utløse og forverre sykdommen. Det gjelder blant annet stress, visse infeksjoner, spesielt streptokokkinfeksjoner, noen legemidler, samt direkte skade av huden. Det er et typisk funn ved psoriasis at utslettet oppstår der det har vært rifter eller sår i huden, såkalt koebnerfenomen.

Den sykelige forandringen i huden består i en kraftig økt celledeling i overhuden, som fører til at overhuden blir fortykket og modningen av overhudscellene forstyrres, slik at overhuden skjeller.

Videre er blodsirkulasjonen i de rammede hudområdene økt, noe som gjør utslettene røde. I tillegg er det en betennelsesreaksjon i huden der utslettet er aktivt.

Det er fortsatt uavklart hva som er hovedårsaken i sykdomsutviklingen. Det ser ut til at aktiverte T-celler spiller en sentral rolle fra helt tidlig i sykdomsutviklingen. T-cellene produserer ulike signalmolekyler (cytokiner), som kan forklare endringene i overhudscellene. En av disse cytokinene er TNF-α (tumornekrosefaktor-alfa). Betydningen av TNF-α understøttes av at blokkering av dette stoffet ved hjelp av spesifikke antistoffer fører til dramatisk bedring av sykdommen. Det finnes også legemidler som hemmer andre signalmolekyler som er aktive ved psoriasis, spesielt interleukin 17 og 23. Forskere har funnet ut at signalmolekyler utskilt fra overhudsceller i psoriasisutslett kan fremkalle psoriasislignende utslett og leddbetennelse hos visse rotter.

Psoriasis regnes som en immunmediert betennelsessykdom som først og fremst er knyttet til overhudscellene.

Første utbrudd kan forekomme i alle aldersgrupper fra spedbarn til 80-åringer, men sykdommen debuterer vanligvis i ungdomsårene eller i 20-årsalderen. Det enkelte utbruddet går gjerne tilbake, men etterfølges ofte av nye utbrudd. Mange har litt utslett hele tiden.

Det finnes flere varianter av psoriasis, blant annet psoriasis vulgaris, invers psoriasis og pustuløs psoriasis.

Psoriasis vulgaris er den mest vanlige formen med det typiske utslettet.

Ved invers psoriasis er utslettet hovedsakelig lokalisert til hudfolder som armhuler og lysker, navle og på bøyesider av albuer og knær, i stedet for på strekkesiden.

Ved pustuløs psoriasis kommer det små gulhvite verkeblemmer i utslettet. Denne formen kan ramme hele kroppen, eller være begrenset til håndflater og fotsåler. Hvis bare håndflatene og fotsålene rammes kalles tilstanden pustulose.

Diagnosen bygger på sykehistorie og på klinisk undersøkelse av utslettet. Dette vil vanligvis være et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå diagnosen. Sykdommen gir ikke utslag på blodprøver.

De fleste pasienter med psoriasis behandles i dag poliklinisk, det vil si at pasientene ikke legges inn på sykehus. Pasientene kan følges opp av fastlege og/eller hudlege.

Behandlingen tar gjerne utgangspunkt i én eller flere av følgende: salvebehandling, lysbehandling, systemisk behandling og behandling med biologiske legemidler.

Det finnes en rekke legemidler som virker direkte på huden.

Mange pasienter med psoriasis blir bedre når de er i solen. Dette utnytter man i behandlingen.

Systemisk behandling er behandling med legemidler som tas gjennom munnen eller som gis som sprøyte. På grunn av mulige bivirkninger er slik behandling forbeholdt pasienter med uttalte plager, der det ikke er oppnådd tilfredsstillende effekt ved de andre behandlingsformene.

Biologiske legemidler er spesialdesignede proteiner som produseres i levende celler, som sopp og bakteriekulturer, ved hjelp av rekombinant-DNA-teknologi. Teknikken gjør det mulig å fremstille antistoffer som helt spesifikt blokkerer ett eller flere signalmolekyler som er involvert i sykdomsutviklingen ved psoriasis.

Allerede på 1990-tallet fikk de første pasientene med psoriasis biologisk behandling i Norge. Dette var et paradigmeskifte i behandlingen av pasienter med alvorlig og moderat psoriasis. Både effekt og bivirkningsprofil var betydelig bedre enn alternativene som tidligere var brukt på denne pasientgruppen, nemlig metotreksat og ciklosporin. Til å begynne med ble bruken av biologiske legemidler begrenset av svært høye kostnader (cirka 150 000 kroner per år for én pasient), og av at det var en viss usikkerhet når det gjaldt bivirkninger ved langtidsbruk. Senere er det kommet mange nye alternativer, enda bedre effekt, sikkerheten er bedre dokumentert og ikke minst, kostnadene har falt dramatisk, blant annet fordi patentperioden på flere av medikamentene er utløpt.

Anbefalt førstevalg (november 2023) er et antistoff som blokkerer interleukin 23. Flere av de biologiske medikamentene som har god effekt på psoriasis, har også god effekt på psoriasisartritt.

Biologiske legemidler er proteiner. Proteiner blir ødelagt hvis de kommer i fordøyelsessystemet. Disse medikamentene må derfor tas som injeksjoner. De fleste pasientene gjør dette selv. Introduksjonen av behandling med biologiske legemidler har ført til vesentlig bedret livskvalitet for flertallet av pasientene med alvorlig og moderat psoriasis. I tillegg har behovet for sykehussenger til denne pasientgruppen blitt betydelig redusert.

Pasienter med psoriasis har sin egen interesseorganisasjon i Norge, Psoriasis- og eksemforbundet.

• hudsykdommer
• psoriasisartritt

• Psoriasis- og eksemforbundet