periodontitt

Periodontitt er utbredt over hele verden. Om lag halvparten av alle voksne har periodontitt i mindre eller mer alvorlig grad, og det er litt større forekomst blant menn. Periodontitt er den viktigste årsaken til tanntap etter 45-årsalder.

Forekomst av periodontitt er nært knyttet til sosioøkonomiske faktorer og finnes derfor i større og mer alvorlig grad hos grupper med lav sosioøkonomisk status.

Periodontitt skyldes bakterier som vokser på tannoverflaten i spalten mellom tannen og tannkjøttet. Dette bakteriebelegget (plakk) vokser ned langs roten og forårsaker betennelse i tannkjøttet. Betennelsen er kroppens reaksjon på bakteriene og et forsøk fra kroppens side på å kvitte seg med bakteriene. Ved periodontitt fører imidlertid denne betennelsen også til nedbrytning av tannens festeapparat (periodontiet). Dersom bakteriebelegget ikke fjernes, vil betennelsen vedvare og nedbrytningen fortsette inntil tannen løsner og faller ut.

Årsaken til periodontitt er dermed bakteriebelegg på tannen, men kroppens immunrespons i form av betennelse er helt sentral i sykdomsutviklingen. Immunresponsen varierer mye mellom mennesker.

Sykdomsutviklingen påvirkes også av genetikk. Andre faktorer som kan påvirke sykdomsforløpet er røyking, stress, medisinbruk og sykdommer som for eksempel diabetes.

Gingivitt forekommer alltid før periodontitt. Symptomene, som er felles for begge, er rødlig og/eller hovent tannkjøtt som blør ved tannpuss eller bruk av tanntråd eller interdentalbørste, det vil si en tannbørste til bruk mellom tennene.

Ofte vil pasienten ikke være oppmerksom på sykdommen før noen tenner har endret posisjon eller løsnet.

Tannleger eller tannpleiere diagnostiserer både gingivitt og periodontitt. Dette gjøres ved en klinisk undersøkelse der man evaluerer graden av betennelse i tannkjøttet, samt måler om det har vært nedbrytning av vev rundt tennene. Om man mistenker nedbrytning av vev, tar man også røntgenbilder.

Gingivitt kan forebygges og behandles ved enkle rutiner for tannrengjøring. Periodontitt forebygges ved de samme tiltakene. Pasientens oppgave er dermed å fjerne bakteriebelegg som forekommer over tannkjøttsranden ved hjelp av tannbørste, interdentalbørste eller tanntråd. Hvilke hygieneartikler som fjerner bakteriebelegg mest effektivt vil variere fra pasient til pasient. Bakteriebelegg er ofte mulig å skrape bort, og et modent bakteriebelegg kan være synlig for det blotte øyet.

Gingivitt behandles ved å fjerne bakteriebelegg ved hjelp av tannbørste, interdentalbørste eller tanntråd. Dersom bakteriebelegget får ligge urørt over tid vil det etter hvert forkalkes av mineraler. Da kan det ikke lengre pusses bort av pasienten selv.

Tannlegens eller tannpleierens oppgave i behandling av gingivitt og periodontitt består derfor i å fjerne bakteriebelegget og tannstein. Dette kalles scaling, depurasjon eller instrumentering. Til dette brukes kyretter og/eller ultrasonisk instrument som begge fjerner belegget mekanisk. Behandling av periodontitt må være systematisk, og pasienten må opprettholde en svært grundig tannhygiene.

I enkelte tilfeller, og som regel kun ved de to mest alvorlige stadiene av periodontitt, kan kirurgisk periodontittbehandling være nødvendig. Det går ut på at tannlegen løsner en del av tannkjøttsranden fra tannen for lettere å komme til og fjerne belegget på tannroten. Prinsippet og formålet ved kirurgisk periodontittbehandling er altså det samme som for ikke-kirurgisk behandling: total fjerning av belegget.

Tennenes prognose ved behandling av periodontitt avhenger av hvor mye av festeapparatet som allerede er ødelagt. Det er som regel mulig å oppnå en god prognose for tenner som er mulig å holde helt rene og som ikke er altfor løse. Imidlertid kan enkelte ha en genetisk predisposisjon, alvorlig systemisk sykdom og/eller opprettholde røykevaner som gir en dårligere prognose.

• tennene
• tannrengjøring
• munnhulesykdommer