panikkangst

Det anslås at 1,3 prosent av menn og 3,2 prosent av kvinner har anfall av panikkangst i løpet av et år (1-års prevalens). De fleste utvikler lidelsen i perioden mellom tenårene og slutten av trettiårene.

Det er ingen allmenn enighet om hvorfor panikkanfall utløses, men store psykologiske belastninger så vel som fysiske påkjenninger og påvirkning av for eksempel karbondioksid synes å kunne utløse anfall. Bakgrunnen for sårbarheten for å utvikle panikklidelse er ikke endelig avklart, men lidelsen er delvis genetisk betinget. Taps- og separasjonsopplevelser i barndommen antas også å spille en viss rolle hos noen.

Ved panikkangst er det en plutselig sterkt økt aktivitet i det sympatiske nervesystem (se autonome nervesystem). Anfallene kommer plutselig og uten forvarsel og utvikles i løpet av få minutter. Symptomene er hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet, ustøhet, skjelving, uvirkelighetsfølelse, kvalme og uvelhet. Ved den vanligste formen for panikkangst er anfallene forbundet med en sterk subjektiv opplevelse av angst. Mange opplever også frykt for å dø eller å bli gal. Anfallet vil vanligvis nå sin høyeste styrke innen ti minutter, før det gradvis avtar. Hos noen kan symptomene imidlertid vedvare i timer. Ofte vil personen utvikle sekundær angst for situasjonen vedkommende var i da angstanfallet kom (for eksempel på bussen eller i en butikk) med agorafobi som følge.

Noen opplever kun de kroppslige anfallene uten subjektiv angst (såkalt ikke angstpreget panikklidelse; engelsk non-fearful panic disorder). Legen vil i slike tilfeller kunne overse årsaken til de kroppslige symptomene med en ørkesløs leting etter biologisk sykdom som følge. Panikklidelse er en hyppig årsak til legekontakter med spørsmål om hjertesykdom (hjertenevrose), nevrologisk sykdom (parestesier) eller uforklarlige mageplager. Ved gjentatte dype depresjoner av bipolar type (bipolar lidelse) er symptomer forenlig med panikklidelse ofte fremtredende og kan i noen tilfeller medføre at den underliggende diagnosen overses.

Både kognitiv psykoterapi, anvendt avspenning og medikamenter (antidepressive legemidler, benzodiazepiner) er effektive behandlingsmetoder ved panikkangst.

Ubehandlet tenderer lidelsen til å forbli kronisk med bedre og dårligere perioder. Hvis panikkangst forblir ubehandlet over lang tid, øker risikoen for utvikling av hjerte- og karsykdommer. Effektiv behandling for panikklidelse har eksistert bare de siste årene, men dersom angsten behandles, vil prognosen bedres betydelig i forhold til hva som er tilfelle ved en ubehandlet tilstand.

• angst
• fobi
• angst – filosofisk begrep

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om panikkangst