nyrestein

Steindannelse forutsetter at urinen er overmettet med ett eller flere salter. I en overmettet løsning kan selv svake kjemiske og fysiske påvirkninger føre til at de oppløste stoffene felles ut som mikroskopiske krystaller. Disse krystallene kan så legge seg lagvis på hverandre og etter hvert danne en stein. Om en løsning er overmettet, avhenger dels av konsentrasjonen av de oppløste saltene, og dels av løsningens surhetsgrad (pH).

Normalt inneholder urinen salter i overmettet løsning uten at det skjer noen utskilling av krystaller. Dette skyldes at urinen inneholder visse stoffer som motvirker utfelling av salter, såkalte krystalliseringshemmere. Dette er blant annet mukopolysakkarider, glukuronsyre, magnesium og sink. Disse stoffene kan inntil en viss grense hemme krystalldannelsen til tross for at urinen er overmettet med salter. Mange nyresteinspasienter har redusert mengde av krystalliseringshemmere i urinen.

Tilbøyeligheten til utfelling av krystaller øker vesentlig dersom det i overmettet urin finnes spesielt store proteinmolekyler. Det samme gjelder hvis det i urinen finnes koagler, bakterieklumper eller pussceller. Dette er såkalte formede elementer som krystallene kan felles ut på. Man antar at slike krystalliseringsfremmere kan feste seg i de nedre delene av nyrenes samlerør og nyrebekkenets forgreninger (calyces) og sette i gang steinproduksjonen. Krystallene legger seg lag på lag omkring en kjerne av organisk materiale. Tilstedeværelse av større molekyler eller formede elementer kan altså tjene som basissubstans (matrix) for utfelling av krystaller.

En nyrestein kan også i seg selv fungere som basissubstans. Dette forklarer hvorfor steinen kan vokse. En steinkjerne kan føre til utfelling av krystaller som kan være av en annen type enn den steinkjernen opprinnelig er bygd opp av. I slike tilfeller snakker man om sekundær steindannelse. Steinen vil da bestå av flere typer stoffer og kalles «blandingsstein».

De fleste steiner under fem millimeter går spontant ut med urinen og trenger ikke kirurgi. Større steiner, og steiner som har satt seg fast, må imidlertid behandles. Også små steiner kan trenge aktiv behandling hvis de ikke viser tegn til å komme ut av seg selv eller hvis de gir vedvarende smerter som trenger medisiner.

Behandlingen av selve steinsykdommen vil avhenge av steinenes størrelse, antall og lokalisering. Dersom pasienten har én enkelt stein under 2–2,5 centimeter i diameter, kan behandling med en såkalt nyresteinknuser (ESWL) være tilstrekkelig. Nyresteinknuser brukes også for steiner i øvre halvdel i urinlederen.

Hvis steinen er større eller hvis det er flere store steiner, gir såkalt PCNL-operasjon det beste resultatet. PCNL er forkortelse for percutan nefrolithotripsy. Ved en slik operasjon føres et fingertykt, stivt instrument gjennom huden og underhuden og inn i selve nyrebekkenet. Ved hjelp av spesielle tenger, ultralydenergi eller laser ødelegges steinen. Steinfragmentene føres ut gjennom PCN-instrumentet ved sug. Mange pasienter blir helt steinfrie etter en PCN-operasjon. Er det steinrester tilbake, kan disse behandles med en steinknuser (ESWL) seinere.

Mindre steiner i nyrebekkenet, spesielt de med perifer beliggenhet (i calyces), kan behandles med fleksibelt ureterorenoskop. Steiner som ikke er synlige på vanlige røntgenbilder, kan vanligvis ikke behandles i nyresteinknusermaskinen, men behandles med PCN eller fleksibel ureterorenoskopi.

Hvis steinen er kommet lenger ned i urinlederen, er standardbehandlingen ureterorenoskopi. Ved denne behandlingsformen fører man et instrument inn gjennom urinrøret til blæren og videre opp i urinlederen. Slike instrumenter kan være stive eller bøyelige (fleksible). Behandlingen styres med direkte syn og ved hjelp av røntgengjennomlysning. Steinen kan enten fjernes ved spesielle steinfangere eller knuses med forskjellige former for energi som for eksempel ultralyd og laser.

Organiske steiner, spesielt urinsyresteiner, lar seg lett løse ved skylling med hydrogenkarbonatoppløsning. Slik skylling kan av og til være nødvendig i tillegg til operativ steinbehandling for å fjerne alle steinene.

Kalsiumsteiner er bygd opp av krystaller av kalsiumoksalat, kalsiumfosfat eller en blanding av de to. Kalsiumsteiner utgjør omkring 80 prosent av alle nyresteiner og dannes som regel på grunn av økt utskillelse av kalsium i urinen. I de fleste tilfellene er det ikke mulig å finne noen spesifikk årsak til dette, og man snakker derfor om en idiopatisk kalsiumsteindannelse.

Forskjellige faktorer medvirker til den økte utskillelsen av kalsium. Først og fremst et økt inntak av kalsium med kosten, eventuelt også økt inntak av D-vitamin. Økt tilførsel av animalsk protein øker også risikoen for steindannelse. Man antar også at arv spiller en rolle. I relativt sjeldne tilfeller er årsaken til kalsiumsteindannelse økt produksjon av biskjoldbruskkjertlenes hormon parathyreoideahormon (hyperparatyreoidisme). Denne tilstanden kan behandles kirurgisk.

Kalsiumsteiner har en sterkt uregelmessig overflate og er svært harde. Slike steiner vokser langsomt og blir sjelden mer enn to centimeter i diameter. På grunn av kalsiuminnholdet er det enkelt å se dem på røntgenbilder.

Infeksjonssteiner består av magnesium-ammoniumfosfat. Dette saltet forekommer normalt ikke i urinen, men dannes ved bakterielle infeksjoner i urinveiene, særlig med bakterien Proteus. Ved hjelp av enzymet urease spalter bakterien urinstoff (urea) til ammoniakk. Steinene kan vokse svært raskt. Steinene irriterer slimhinnen og reduserer slimhinnens motstandskraft, slik at infeksjonen holdes ved like.

Infeksjonssteiner blir ikke særlig harde, og de fremtrer bare svakt på røntgenbilder. Hvis steinen er stor og fyller ut nyrebekkenet og én eller flere calyces, kalles den korallstein.

Organiske steiner dannes ved stoffskiftesykdommer som fører til økt utskillelse av organiske stoffer i urinen, som urinsyre (urat) og aminosyren cystin (cystinuri). Organiske steiner utgjør bare 5–10 prosent av alle nyresteiner. De inneholder ikke kalsium og er derfor ikke alltid synlige på vanlige røntgenbilder. Både urat- og cystinsteinsykdom er arvelige, og som regel vil det være flere i familien som har hatt steinanfall.