melankoli

Navnet melankoli kommer av et gresk uttrykk som betyr «svart galle». Navnet knytter tilstanden til humoralpatologien, den medisinske læren om de fire kroppsvæskene fra antikken (cirka 1000 fvt.–cirka 500 evt.). Etter denne læren skyldes sykdom en ubalanse mellom de fire grunnleggende væskene i kroppen (slim, blod, svart galle og gul galle).

Melankoli, som kunne ses både som en sykdom og som en personlighetstype, skyldtes etter dette synet en overvekt av «svart galle.» Denne væsken, som ikke tilsvarer noe som er kjent for moderne fysiologi, ble tillagt ulike kjennetegn, som at den var kald og tørr. Det ble antatt at den ble produsert i milten. I astrologien var den svarte gallen assosiert med planeten Saturn. Symptomer som er nevnt i klassiske tekster er blant annet nedtrykthet, angst og vrangforestillinger.

I middelalderen (cirka 500–1500) fortsatte humoralpatologien å spille en rolle, men denne forståelsen av melankoli ble utfordret av religiøse perspektiver. Mange anså introspeksjonen, som ble forbundet med melankoli, som en syndig tilstand.

I tidlig moderne tid (cirka 1500–1800) fikk melankolien noe av en renessanse, idet mange så på lidelsen som et tegn på kreativitet. Engelskmannen Robert Burtons bok The Anatomy of Melancholy («melankoliens anatomi») fra 1621 er den mest berømte studien av melankoli fra denne tida. Boka var et forsøk på å samle alt som var skrevet om melankoli. Forfatteren identifiserte seg selv som melankoliker.

På 1800-tallet ble melankolien i større grad knyttet til vrangforestillinger enn til nedtrykthet, og den ble innlemmet i det psykiatriske sykdomsbildet. Den franske legen og psykiateren Jean-Étienne Esquirol (1772–1840) beskrev en tilstand han kalte monomani, som for ham var en form for melankoli, men utelukkende definert ut fra sine vrangforestillinger.

På 1900-tallet ble depresjon igjen det dominerende kjennetegnet på melankoli, slik det ble forstått i psykiatrien. Den ledende amerikanske psykiateren Adolf Meyer foreslo i 1905 å erstatte diagnosen melankoli med depresjon. På slutten av århundret ble melankoli likevel på nytt innlemmet i det psykiatriske diagnosesystemet DSM som en undergruppe av depresjon.

Melankoli har også vært et viktig motiv i kunsten gjennom tidene. I billedkunsten kommer dette motivet til uttrykk blant annet i det kjente trykket Melencholia I av Albrecht Dürer og i flere av Edvard Munchs trykk og malerier (se Melankoli). William Shakespeares Hamletskikkelse har av mange blitt lest som inkarnasjonen av melankoli. Jon Fosses roman Melancholia I og II (1995 og 1996) tar utgangspunkt i historien om billedkunstneren Lars Hertervig, som ble behandlet på Gaustad asyl på 1850-tallet.

• depresjon
• humoralpatologi
• medisinsk historie
• psykologiens historie