Kvikksølvforgiftning er helseskade som følge av for eksempel innånding av kvikksølvdamper eller inntak av kvikksølvsalter. Kvikksølv gir ulike problemstillinger avhengig av hvilken kvikksølvforbindelse man blir utsatt for, på hvilken måte, i hvilken mengde og om eksponeringen er akutt eller kronisk.
Metallisk kvikksølv brukes i barometere og blodtrykksmålere, og ble tidligere brukt i termometere. Bruken av kvikksølv er regulert, og kvikksølv i tekniske instrumenter blir i økende utstrekning erstattet av andre stoffer og teknikker. Omsetning av kvikksølvholdige termometre er forbudt, og det er også forbud mot kvikksølv i vanlige batterier. Det finnes små mengder kvikksølv i enkelte lyspærer som sparepærer. Utslipp og forbrenning av kvikksølv i industrien er også regulert.
Metallisk kvikksølv kan løse andre metaller og danne legeringer, kalt amalgamer, som inntil senere år har vært i utstrakt bruk som tannfylling. Amalgam erstattes nå mer og mer av plastfyllinger på grunn av miljøhensyn og helseeffekter (se amalgamisme).
Kvikksølvforbindelser har historisk vært mye brukt i medisinen og var blant annet lenge det eneste brukte legemiddelet mot syfilis. De fleste kvikksølvforbindelsene er imidlertid giftige og ikke egnet som legemiddel.
Akutte kvikksølvforgiftninger er sjeldne. Slike forgiftninger kan forekomme etter inntak av for eksempel løselige kvikksølvsalter eller innånding av høye konsentrasjoner med damp fra metallisk kvikksølv.
Eksponering for løselige kvikksølvsalter kan gi skade på hud og slimhinner, og pasienten kan i løpet av noen dager i tillegg utvikle skader på nyrene og nervesystemet. Blodig gastroenteritt og sirkulasjonssvikt kan gi en livstruende tilstand tidlig i forløpet etter svelging av løselige kvikksølvsalter.
Metallisk kvikksølv er lite giftig ved svelging og hudkontakt, men kan forårsake akutt kvikksølvforgiftning etter innånding av høye konsentrasjoner, spesielt hvis metallet samtidig er oppvarmet. Innånding av kvikksølvdamp gir etter noen timer kraftig hoste, tungpustet og tydelig sykdomsfølelse. Lungeskadene kan i løpet av noen dager blir livstruende, og det kan i tillegg oppstå skader på nyrene og i nervesystemet.
Kronisk kvikksølvforgiftning er mest vanlig hos yrkesgrupper som er utsatt for innånding av damper og støv fra kvikksølv i sitt arbeidsmiljø. Personer kan også utvikle kronisk forgiftning etter eksponering fra miljøet over lang tid. Hvis man utsettes for en større mengde kvikksølv enn det kroppen klarer å kvitte seg med, vil mengden i kroppen øke over tid. Kroniske kvikksølvforgiftninger er sjelden i Norge.
Symptomene på kronisk kvikksølvforgiftning er ofte mer diffuse enn ved akutt forgiftning. Effekter fra nervesystemet, nyrene og slimhinner er likevel mest uttalte. Utviklingen av forgiftningen er ofte langsom. Metallsmak i munnen, betennelsestilstander i slimhinner, skjelvinger i muskulatur, sviktende finmotorikk og nyresvikt er hyppige rapporterte symptomer og kliniske tegn.
Forgiftning med organiske kvikksølvforbindelser som dimetylkvikksølv kan bli svært alvorlig. Dimetylkvikksølv, som også kalles metylkvikksølv, har høy giftighet og gir alvorlige nerveskader etter en latenstid på uker til måneder. Dimetylkvikksølv har tidligere vært brukt til beiset såkorn.
Organiske kvikksølvforbindelser kan dannes fra andre kvikksølvforbindelser av bakterier i jord og vann, og tas opp i næringskjeden. Mennesker kan få i seg disse kvikksølvforbindelsene for eksempel etter inntak fisk fra kvikksølvforurensede innsjøer. Det er derfor viktig å unngå forurensning av kvikksølv i miljøet.
Kvikksølv kan påvises i blod, urin og i vev. Urinanalyse har størst verdi for å bekrefte forgiftning, og både konsentrasjonen og mengden kvikksølv utskilt i løpet av 24 timer, er relevante målinger. Håranalyser eller måling av utskillelsen av kvikksølv i urinen før og etter eksponering for kelator, er lite egnede metoder for å påvise forgiftning.
Vurdering av symptomer og kliniske tegn gjøres ved en legeundersøkelse. Behandling av kvikksølvforgiftning skjer i sykehus og er basert en vurdering av alvorlighetsgrad og analyseresultatebe.
Behandling ev etablert forgiftning er å gi en kelator som binder seg til kvikksølvet i kroppen og øker utskillelsen. I Norge brukes kelatorene DMPS (dimerkaptopropansulfonat) intravenøst eller DMSA (dimerkaptoravsyre) som behandling mot kvikksølvforgiftning. Behandlingen har ofte en varighet på dager til noen uker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.