kirurgisk sutur

Ved kirurgisk sutur som finner sted inne i kroppen, brukes oftest tråd av materiale som løses opp og fjernes av kroppen selv (absorberbart materiale). I dag brukes gjerne syntetisk absorberbart suturmateriale basert på polyglykolsyre, polyglactin, monocryl og polydioksanon.

Ved søm på kroppens overflate anvendes ofte tråd som må fjernes når såret er grodd. Det brukes da syntetiske materialer som nylon, polypropylen, og polyester.

Tråd i rustfritt stål brukes først og fremst i ortopedisk kirurgi og etter kirurgi i brysthulen hvor brystbeinet er delt og lukkes med ståltråd.

Suturstørrelser er definert av United States Pharmacopeia (USP). Suturer ble opprinnelig produsert i størrelser fra nummer 1 til nummer 6, hvor nummer 1 var den minste. Produksjonsteknikken for suturmaterialet var i begynnelsen hentet fra produksjon av strenger til musikkinstrumenter og tillot ikke tynnere diametre. Etter hvert som prosedyrene ble forbedret, ble #0 lagt til suturdiametrene, og senere ble tynnere og tynnere tråder produsert, som ble kalt #00 (ofte nå beskrevet som #2–0 eller #2/0) til #000000 (#6–0 eller #6/0). Mindre suturstørrelser brukes i mikrokirurgiske prosedyrer, som blant annet ved øyekirurgi.

Suturtråden leveres med påstøpt nål. Ved sying brukes spesielle nåleholdere. Dette er kirurgiske instrumenter som ligner pinsett eller saks, men som har en utforming i tuppen som er egnet for å holde i nålen. Kirurgisk sutur må utføres svært nøye, slik at de vevsdelene som hører sammen blir liggende helt inntil hverandre.

En rekke forskjellige suturteknikker finnes, men i hovedsak skiller man mellom avbrutte (eller enkle) suturer (også gjerne kalt sting) og fortløpende sutur. Avbrutt eller enkel sutur kan for eksempel brukes til å lukke en kuttskade i huden. Etter operasjoner er det mest vanlig at huden lukkes med tråd som sys inn i huden slik at den blir helt skjult (intrakutan sutur).

Sutur som ikke absorberes av kroppen, må fjernes når såret har grodd. Dette gjøres vanligvis av helsepersonell som har fått opplæring i teknikken. Tråden klippes eller skjæres med steril saks eller knivblad.

Tid fra såret er sydd til stingene skal fjernes, varierer med hvor på kroppen det er og hvor mye drag det er i det vevet som er sydd sammen. I ansiktet bør stingene fjernes etter 3–5 dager. Der er huden tynn og med lite drag. På ryggen må stingene ofte stå i 12–14 dager.

Det er ikke en fordel å la stingene stå lenge da det kan bli en betennelsesreaksjon rundt tråden. Arret kan bli bredere og mer synlig hvis stingene blir stående for lenge, men såret kan sprekke opp hvis stingene fjernes for tidlig.

Betennelse/infeksjon var tidligere et problem ved bruk av sutur. I dag er sikre steriliseringsmetoder utviklet, og nå skjer sterilisering av suturmaterialet med ioniserende stråling eller med etylenoksid. Trådmateriell dekket med triklosan (antibakteriell) ble i 2002 godkjent til bruk av U.S. Food & Drug Administration.

Mange ulike materialer har vært brukt i årenes løp, for eksempel tørkede tarmer, tørkede sener, hudstrimler, hestetagl, kvinnehår, barkfibre og tekstiltråder av forskjellig slag. Frem til 1930-tallet var katgut og silke de dominerende materialene, men bomull og lin ble også brukt. Sølvtråd ble introdusert for sin antibakterielle effekt. Ståltråd kom i bruk noe senere, og under og etter andre verdenskrig ble syntetiske fibre introdusert i større omfang. Det begynte med nylon i 1941, og senere har utvalget av suturtråd økt med ulike fysikalske og biologiske egenskaper.

• sår
• sårbehandling