inngifte

Inngifte er vanligst i Nord-Afrika, Midtøsten, Vest-Asia og Sør-India, og inngifteandelen utgjør her 20–50 prosent av alle inngåtte ekteskap. I Sør-Amerika, Nord-India og Sentral-Asia ligger andelen på 1–10 prosent. Over halvparten av verdens befolkning lever altså i områder hvor inngifte er vanlig forekommende.

Inngifte kan ikke knyttes direkte til enkelte religioner eller religiøse regler. Det forekommer blant folk av ulike religioner, og holdningene til inngifte varierer mellom grupperinger innenfor hver enkelt religion. I dag er det imidlertid vanligst i samfunn der islam er dominerende. Koranen gir ingen retningslinjer om inngifte. Profeten Muhammed skal ha frarådet søskenbarnekteskap.

Innenfor kristendommen har reglene variert. Den katolske kirke har et forbud mot søskenbarnekteskap, men man kan få tillatelse etter søknad om dispensasjon. Ortodokse kirker forbyr ekteskap både mellom søskenbarn og tremenninger. Protestantiske kirker har ingen tilsvarende restriksjoner. Jødedommen og buddhismen tillater også søskenbarn- og tremenningekteskap.

Incestuøse ekteskap, det vil si ekteskap mellom søsken og mellom foreldre og barn, er forbudt innenfor de aller fleste samfunn og religioner. Det er imidlertid få land som har lover mot at søskenbarn eller fjernere slektninger gifter seg. Søskenbarnekteskap er forbudt ved lov i Kina og i 30 av delstatene i USA, men er ellers tillatt overalt i verden. Ingen land har forbud mot tremenningekteskap.

I vår egen del av verden var inngifte vanlig praksis blant europeiske kongelige og adelige på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I Norge var i 1891 hvert fjortende ekteskap mellom tremenninger eller nærmere slektninger. Utover på 1900-tallet er slike ekteskap blitt stadig mer sjeldne. Våre to første konger i moderne tid, Haakon 7 og Olav 5, var begge gift med kvinner som også var deres kusiner, henholdsvis dronning Maud og kronprinsesse Märtha.

Inngifte forekommer i dag i alle befolkningsgrupper i Norge, men er mest utbredt hos norske innbyggere som kommer fra Pakistan, Tyrkia eller andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. Blant innvandrere fra Pakistan er det beregnet at omkring 41 prosent av alle foreldrepar er søskenbarn eller nærmere beslektet, og ytterligere 11 prosent er beslektet på annen måte. Dette er sammenlignbart med forekomsten av inngifte i Pakistan. Til sammenligning var omkring 0,1 prosent av alle foreldrepar i den innfødte norske gruppen søskenbarn eller nærmere beslektet.

Tendensen til inngifte i mange innvandrergrupper har over tid blitt lavere. Blant personer født i Norge med to innvandrerforeldre er inngifte generelt lavere enn for innvandrerne. For eksempel er andelen foreldrepar som er søskenbarn eller nærmere blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan 31 prosent, mot 43 prosent blant foreldrepar som selv har innvandret fra Pakistan til Norge.

Antagelig er alle mennesker bærere av ett eller flere såkalte recessive gener (se recessiv arv) som er nedarvet fra en av foreldrene. Slike gener gir sykdom eller økt risiko for sykdom hvis det samme genet arves fra begge foreldrene, det vil si at barnet får det i dobbel dose. Når nære slektninger får barn, er det større sannsynlighet for å arve det samme sykdomsfremkallende genet fra begge foreldrene enn hvis foreldrene ikke er i slekt. Det er større risiko for sykdom hos barna jo nærmere beslektet foreldrene er.

I Norge er det mulig å studere konsekvenser av inngifte med utgangspunkt i Medisinsk fødselsregister, som registrerer opplysninger om slektskap helt ut til firmenninger hos foreldre til alle nyfødte. Barn av foreldre som er søskenbarn eller nærmere beslektet, har omtrent dobbelt så høy risiko for medfødte misdannelser som oppdages ved fødselen, og 2–3 ganger så høy risiko for å dø i første leveår som barn av ubeslektede foreldre.

• ekteskap
• ekteskap – antropologi
• ekteskapsloven

• Ekteskapsloven (Lovdata)