hjerneventriklene

Første og andre ventrikkel kalles ofte bare «sideventrikler» uten nummerering. Fra gammelt av har den venstre blitt kalt «første» og den høyre «andre» ventrikkel. De kalles også «laterale ventrikler» (ventriculi laterales cerebri) og sitter på hver side av storhjernens to hemisfærer.

Sideventriklene er overalt omgitt av hjernevev. De er relativt store og C-formet, med to «horn» fortil (cornu temporale & frontale) og ett baktil (cornu occipitale). Det temporale hornet går litt lateralt og ender på hver side et par centimeter fra tinninglappens fremre pol. Den øvre delen av ventriklene følger hjernebjelkens form og ligger lateralt an mot nucleus caudatus. Bakhornet ender i bakhodelappen.

Volummessig utgjør sideventriklene alene omtrent 3/4 av hele ventrikkelsystemet. Hver av dem har en åpning i bunnen av det øvre «hornet» som inn mot midtlinjen danner en forbindelse til tredje ventrikkel.

Tredje ventrikkel (ventriculus tertius cerebri) ligger i fremre del av hjernestammen, under hjernebjelken. Den er uparet og danner en smal, sagittal spalte i midtlinjen over hypothalamus.

Sideveggenes øvre del vender mot thalamus, og ligger her så tett sammen at de to kjernene får en brolignende forbindelse gjennom ventrikkelen. Den nedre delen ligger an mot hypothalamus, mens fremre del av bunnen ligger an mot synsnervekrysningen.

Ventrikkelen har i taket på hver side forbindelse til sideventriklene. I bunnen går det en trang kanal (aquaeductus cerebri, akvedukten) bakover og ned til fjerde ventrikkel som ligger baktil i nedre del av hjernestammen.

Fjerde ventrikkel (ventriculus quartus cerebri) er uparet og ligger mellom hjernestammen og lillehjernen, i høyde med hjernebroen, som en del av bakhjernen (rhombencephalon). Ventrikkeltaket (fossa rhomboidea) begrenses til hver side av de øvre lillehjernestilkene. Baktil danner ventrikkelen en spiss (fastigium) mot lillehjernen.

I bakveggen på fjerde hjerneventrikkel finnes det åpninger som gir forbindelse med subaraknoidalrommet: i hovedsak en paret åpning med forbindelse til cisterna pontis, og en uparet med forbindelse til den store cisterna cerebellomedullaris. Gjennom disse tre åpningene kan hjernevæsken fortsette å strømme fra det indre til det ytre liquor-rommet, og fylle subarachnoidalrommet med cerebrospinalvæske.

Ryggmargens sentralkanal (canalis centralis) er en fortsettelse av fjerde ventrikkel.

I bunnen av sideventriklene (cornu temporale), i taket på tredje ventrikkel og i bakveggen på fjerde ventrikkel er det et foldet nett med kapillarer som kalles plexus chorioideus. Dette nettet produserer hjernevæske gjennom en prosess som danner et ultrafiltrat av arterieblodet.

Plexus chorioideus danner totter ved innbuktninger og omforming av den bløte hjernehinnen (pia mater) i hjernesubstansens indre. Tottene er overtrukket med et lag kubisk epitel, som enkelte steder kan ha flimmerhår. Oppbygningen minner om morkakens choriontotter, derav navnet chorioidieus, «chorion-lignende».

Cerebrospinalvæsken som er i bevegelse utgjør omtrent 125–150 milliliter, mens det i ventriklene selv bare er 20–25 milliliter. Væsken beskytter hjernen og ryggmargen, både mot mekaniske og temperaturmessige ytre påvirkninger. Den gir også den cirka 1500 gram tunge hjernen en oppdrift, slik at vekten/trykket mot skallebunnen bare blir rundt 50 gram.

Væsken sirkulerer, dels som en følge av nydannelse og lymfatisk resorpsjon, dels på grunn av kropps- og respirasjonsbevegelser. Cerebrospinalvæsken går fra ventriklene ut i ryggmargskanalen og tilbake til hjernens overflate (arachnoidalrommet). Der suges væsken opp av de arachnoidale tottene (Pacchionis granulasjoner) og ledes via sinus sagittalis superior til venesystemet og det store blodkretsløpet.

Hjerneventriklene utvikles embryonalt fra nevralrørets sentralkanal.

Avvik fra ventriklenes normale størrelse og omriss kan gi viktig klinisk informasjon ved radiologiske undersøkelser (CT-skanning), for eksempel ved forekomst av hjernesvulster.

Det kan også forekomme at cerebrospinalvæsken ikke klarer å passere gjennom de smaleste områdene, slik som åpningene mellom sideventriklene og tredje ventrikkel, mellom tredje og fjerde ventrikkel (akvedukten) og mellom fjerde ventrikkel og det spinale subaraknoidalrommet. Dette kan føre til stuvning med økt trykk på hjernen (hydrocephalus).

I høyere alder er det normalt at ventriklene øker i størrelse (ventrikulomegali).

• sentralnervesystemet
• hjernen
• ependym
• hydrocephalus