covid-19

Covid-19 har en inkubasjonstid på vanligvis fire til fem (opptil ti) dager. Rundt 80 prosent av de som utvikler symptomer får milde symptomer og tegn fra øvre luftveier: sår hals, tett nese, lett hoste og feber. En del mister lukt- og smakssansen og noen får diaré. Hos noen sprer infeksjonen seg til lungene og gir lungebetennelse. Da får pasienten ofte uttalt hoste og tung pust og kan trenge behandling på sykehus.

Noen av pasientene ved sykehus trenger intensivbehandling med støtte av blant annet respirator. For å bedømme alvorligheten av sykdommen er det vanlig å undersøke pasienten for lungebetennelse, pustevansker og undersøke om det foreligger sykdomsforandringer i lungene (lungefortetninger) ved CT-undersøkelse.

I enkelte tilfeller gjennomgår pasienten et såkalt bifasisk forløp, med milde symptomer den første sykdomsuken og kraftigere symptomer i den andre sykdomsuken.

Enkelte pasienter kan utvikle såkalt «long covid», som innebærer senfølger som vedvarer mer enn tre måneder etter den akutte infeksjonen.

Koronaviruset sprer seg fra person til person hovedsakelig på to måter: gjennom dråpesmitte og gjennom kontaktsmitte, som kan være direkte eller indirekte.

For å hindre videre spredning av SARS-CoV-2, bør man begrense kontakt med andre mennesker, og under pandemien ble det iverksatt viktige smitteverntiltak. Blant annet ble det anbefalt å holde avstand på minst 1,5 meter fra andre mennesker i offentlig rom, og bruk av munnbind.

• Les mer om tidligere smitteverntiltak i artikkelen om koronapandemien

Et generelt viktig tiltak for å redusere spredning av virus er å sørge for god håndhygiene. Det vil si enten håndvask med såpe og vann, eller å smøre hendene med et desinfeksjonsmiddel. Ettersom sykdommen smitter via dråper, vil det å hoste i et papirtørkle eller i armkroken, etterfulgt av håndvask, kunne redusere risiko for smitte.

Det er i hovedsak to typer tester som kan utføres: hurtigtest eller PCR-test.

Hurtigtesten kalles også selvtest. Den går ut på at man selv roterer en vattpinne i hvert nesebor og overfører vattpinnen til et glass med en testvæske. Etter å ha overført eventuelle viruspartikler til testvæsken, overføres noen dråper til en testbrikke. I testbrikken er det en papirstrimmel hvor væsken vil bre seg bortover. Hvis testbrikken er i orden, vil det komme én rød kontrollstrek, uavhengig av testresultat. Hvis det kommer enda en strek, tyder denne på at prøven inneholdt koronavirus. Testen gir svar innen femten minutter.

PCR-test er en grundigere test og gjøres på diverse teststasjoner og hos leger. Også her tas det prøvemateriale ved hjelp av en vattpinne opp i neseborene. Prøven sendes til et laboratorium som ved hjelp av polymerasekjedereaksjon (PCR) undersøker prøven for arvemateriale (RNA) fra koronavirus. Testen gir som regel svar innen noen dager.

Den nåværende kunnskapen om sykdommen tyder på at noen grupper av mennesker har høyere risiko for å utvikle alvorlig sykdom enn andre. Alder over 70 år er den sterkeste risikofaktoren for alvorlig forløp. Andre risikofaktorer er mannlig kjønn, diabetes, hjerte- og karsykdom, fedme samt kronisk lungesykdom.

Hvis det er flere underliggende sykdommer, er risikoen sannsynligvis høyere enn hvis det bare er én underliggende sykdom.

Kombinasjonen av både høy alder og underliggende sykdom gir en høyere risiko for å utvikle alvorlig sykdom enn hvis bare én av risikofaktorene (høy alder eller underliggende sykdom) er til stede.

Man har sett en økt risiko for blodpropp hos innlagte pasienter med covid-19. Dette omfatter hovedsakelig blodpropp i beina og lungene, men også i hjernen og hjertet.

Pasienter med alvorlig covid-19, som trenger pustestøtte med respirator, utvikler i noen tilfeller et syndrom kalt ARDS (adult respiratory distress syndrome). Dette er et syndrom som også ses hos pasienter med andre alvorlige sykdommer og noen av disse har utviklet kronisk nedsatt lungekapasitet.

En mindre andel av de som får covid-19 utvikler langvarige helseproblemer, såkalte senfølger etter covid-19. Dette kan uttrykke seg som for eksempel økt trettbarhet, svimmelhet, hjertebank og mange andre symptomer. Hvis denne typen symptomer vedvarer i flere måneder etter covid-19 kalles det «long covid» eller PACS (post-acute covid-19 syndrome). Hvor vanlig dette er kan være vanskelig å fastslå siden symptomene det dreier seg om er subjektive og vanlige også hos personer som ikke har hatt covid-19.

• Les mer om long covid

Da covid-19 først ble oppdaget hos mennesker i desember 2019 fantes ingen etablert behandling. Symptomene på covid-19 behandles med febernedsettende, smertestillende og hostestillende medikamenter, og hvis pasienten har lungebetennelse og lungene ikke klarer å forsyne blodet med nok oksygen kan man gi oksygentilskudd som støttende behandling.

I starten av pandemien ble forskjellige medisiner som allerede var i bruk for andre sykdommer forsøkt brukt og man fant at behandling med kortikosteroider til innlagte pasienter med covid-19 med behov for oksygen medførte lavere dødelighet. Derfor brukes det nå som en del av behandlingen på sykehus. Kortikosteroider demper et overaktivt immunforsvar og banet dermed veien for å prøve andre immundempende midler i behandlingen av covid-19. Dette er medisiner som vanligvis brukes ved revmatologiske sykdommer og noen av disse har også vist en gunstig effekt ved covid-19.

Forskere forsøker å finne en medisin som angriper selve viruset, SARS-CoV2, men man har hittil ikke funnet noe med direkte effekt på viruset.

Det har vist seg at behandling med konvalesent plasma, det vil si blodplasma fra personer som har gjennomgått covid-19 og har antistoffer mot dette, har noe effekt hvis det blir gitt innenfor de første sykdomsdagene. Dette kalles passiv immunisering. Antistoffer er proteiner som binder seg til viruset og hjelper kroppen med å fjerne det.

Man har også laget kunstige antistoffer mot SARS-CoV2, såkalte monoklonale antistoffer, med samme formål.

Felles for medisiner som angriper SARS-CoV2 og konvalesent plasma/monoklonale antistoffer er at det må gis så tidlig som mulig i sykdomsforløpet, da viruset har størst betydning.

Siden man har sett økt risiko for blodpropper hos pasienter innlagt på sykehus med covid-19, får disse pasientene blodfortynnende medisin for å forebygge dette.

Arbeidet med å utvikle en vaksine mot SARS-CoV2 begynte tidlig. Vaksiner er vårt viktigste verktøy i bekjempelsen av virussykdommer, spesielt i forbindelse med koronavirus-pandemien. Mange ulike teknikker har blitt brukt i utviklingen av koronavirus-vaksiner, men fellesnevneren for alle vaksiner er at de gjør immunsystemet i stand til raskt å kontrollere en infeksjon og dermed beskytter mot sykdom.

Flere av vaksinene som har blitt utviklet mot koronavirus bygger på prinsipper som er brukt i andre vaksiner, som influensavaksine, hepatittvaksine og poliovaksine. Det er for eksempel mulig å gi vaksiner som består av inaktiverte virus eller enkeltstående bestanddeler av koronaviruset. På denne måten kan immunsystemet lære seg å kjenne igjen og bekjempe et aktivt og helt virus hvis man skulle bli smittet, men vaksinen forårsaker ikke sykdom.

Utvikling av vaksine er avhengig av grundig testing for å forsikre seg om at vaksinen faktisk gir beskyttelse mot sykdommen, men også at selve vaksinen ikke har alvorlige bivirkninger. I lys av den alvorlige pandemi-situasjonen har helsemyndigheter verden rundt sett seg nødt til å vurdere risikoen med å vaksinere opp mot risikoen med å la viruset fortsette å spre seg. Flere vaksiner har dermed blitt godkjent etter intensive test-regimer og vaksineringen har blitt satt i gang i flere land. I tillegg har ny vaksineteknologi blitt tatt i bruk, blant annet i utviklingen av RNA-vaksiner, som aldri tidligere har blitt brukt utenfor forskning, men som ser ut til å gi god beskyttelse.

Når man har virusspesifikke antistoffer, er immunsystemet som regel i stand til å bekjempe viruset. Ingen vaksine er 100 prosent effektiv og i forbindelse med koronavirus-vaksine har godkjenning blitt gitt på grunnlag av 50 prosent effekt og oppover. Effekt av en vaksine måles på gruppenivå og ved hjelp av et fastsatt mål: en gruppe med vaksinerte sammenlignes med en gruppe ikke-vaksinerte mennesker og man teller hvor mange som blir alvorlig syke i hver gruppe (hvis alvorlig sykdom er det fastsatte målet). Denne målemetoden bygger på at de som ikke blir syke eller alvorlig syke har utviklet antistoffer, men tar også høyde for at andre faktorer kan påvirke risikoen for å utvikle alvorlig sykdom. En vaksine som sies å være 97 prosent effektiv hos de over 65 antas dermed å beskytte 97 prosent av de vaksinerte mot alvorlig sykdom, i aldersgruppen 65 år og eldre.

I desember 2020 startet vaksinering i flere land, og i Norge ble de første vaksinedosene satt 27. desember 2020.

Astra Zenecas covid-19 vaksine har vist seg å ha en meget sjelden bivirkning i form av blodpropper og samtidig lavt antall blodplater. Siden det finnes andre alternative vaksiner med god virkning har norske myndigheter valgt å ikke bruke Astra Zenecas vaksine videre, den ble stoppet 11. mars 2021 i Norge.

Viruset sars-CoV-2 ble påvist i desember 2019. Tidligere ble viruset kalt 2019-nCoV eller 2019 novel coronavirus.

Det finnes mange koronavirus og de som mennesker blir smittet av gir vanligvis kun forkjølelse. To unntak fra dette, som begge kan gi alvorlig lungebetennelse, har vært sars og mers. Sars har ikke vært påvist siden 2004, men mers har eksistert som en sjelden sykdom i Midtøsten i mange år. Det nye koronaviruset fikk navnet SARS-CoV-2 (severe acute respiratory syndrome coronavirus 2) og sykdommen ble kalt covid-19 (coronavirus disease 2019).

På bakgrunn av virusets raske spredning erklærte Verdens helseorganisasjon – WHO krisetilstand i januar 2020, og i mars 2020 ble utbruddet erklært for å være en pandemi. I løpet av 2020 ble rundt 90 millioner mennesker smittet og nesten to millioner menneskeliv gikk tapt som følge av koronavirus-pandemien. De økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene har også vært usedvanlig inngripende.

• Les mer om koronapandemien

• koronavirus
• koronaviruspandemien