cellegift

Cellegifter har fått en stadig bredere anvendelse. Mange kreftformer (leukemi, maligne (ondartede) lymfomer, choriokarsinomer og flere kreftformer hos barn) kan i mange tilfeller helbredes med kombinasjoner av cellegifter.

Både nyere stoffer og bedret forståelse av bruksmåten har gjort at cellegift i kombinasjoner inngår i behandlingen sammen med kirurgi og stråleterapi ved enkelte vanlige krefttyper som brystkreft og tykktarmskreft for å øke muligheten for helbredelse.

Cellegift har også en utbredt anvendelse i symptomlindring av forskjellige kreftformer, og kan dermed gi en verdifull livsforlengelse hos mange pasienter, selv om helbredelse ikke oppnås.

Cellegift rammer både normale celler og kreftceller. For å øke virkningen på kreftceller, og redusere virkningen på normale, friske celler, benyttes ofte kombinasjoner av ulike typer cellegift, ofte i relativt kortvarige kurer med høye doser. Langsomt voksende kreftsvulster er vanligvis minst påvirkelige av denne formen for kreftbehandling.

På begynnelsen av 1940-tallet visste man at sennepsgass, som tidligere hadde blitt brukt som stridsgass under første verdenskrig, ga en kraftig hemming av kroppens produksjon av blodceller (hematopoiesen). Sennepsgassen hindret altså benmargens celler i å dele seg og danne nye hvite og røde blodceller. På 1940-tallet begynte forskere på Yale-universitetet i Connecticut i USA etter hvert å gjøre forsøk med ulike derivater av sennepsgass. Tanken var at sennepsgasslignende stoffer kanskje kunne brukes i behandlingen av leukemi og lymfom, ettersom dette også er hvite blodceller som deler seg raskt.

I 1942 ble den første kreftpasienten behandlet med cellegift. Dette var en 48 år gammel mann fra New York som hadde langt fremskreden lymfomsykdom. Han fikk intravenøs behandling med sennepsgassderivatet mustin. Behandlingen ga en nærmest dramatisk bedring av sykdommen, men denne var kortvarig og pasienten døde etter noen måneder. I Boston ble det noen år senere også gjort forsøk med antifolatbehandling hos barn med akutt lymfatisk leukemi (ALL). For første gang kunne man se remisjon hos disse barna, men også her var effekten dessverre kortvarig.

Utover på 1950- og 1960-tallet foregikk det intens forskning på cellegift som kreftbehandling. I begynnelsen fokuserte man mest på å gi pasienten ett enkelt legemiddel. På 1960-tallet så man for første gang at cellegift kunne kurere kreft. Dette var pasienter med choriokarsinom som ble behandlet med metotreksat. Etter hvert ble det utviklet behandlingsprotokoller med kombinasjoner av forskjellige typer legemidler. Den første kombinasjonsbehandlingen, MOPP (mustin, onkovin eller vinkristin, prokarbazin og prednison) brukes fortsatt i behandlingen av Hodgkins lymfom.

Det finnes mange ulike typer cellegift i bruk i dag. I hovedsak kan disse deles inn i fire ulike grupper etter hvilken virkningsmekanisme de har:

1. stoffer med direkte virkning på DNA (alkylerende stoffer og platinaforbindelser)
2. stoffer med indirekte virkning på DNA (topoisomerasehemmere og antimetabolitter)
3. mitosehemmere (vincaalkaloider og taksaner)
4. andre

Visse former for leukemi og lymfom kan behandles ved at man slår ut pasientens benmarg totalt. Dette kalles benmargstransplantasjon eller stamcelletransplantasjon. Alle benmargsceller drepes med stråling eller cellegift. Ofte brukes alkylerende stoffer, etoposid og karboplatin. Etter dette får pasienten tilført ny benmarg fra en egnet donor. Ved en slik behandling er dosene med cellegift svært høye. Dette betyr at tidsperioden hvor pasienten har lave nivåer av hvite blodceller og blodplater blir lengre enn ved vanlig cellegiftbehandling. Dermed er risikoen for alvorlige bivirkninger i form av for eksempel infeksjoner også høyere.

I visse tilfeller kan en pasient renses for sine ondartede leukemiceller ved en immunologisk teknikk og deretter få sitt eget, kreftfrie blod transplantert tilbake. Dette kalles autolog transplantasjon med stamcellestøtte og forkortes ofte HMAS.

Bivirkninger er vanlige hos pasienter som behandles med cellegift. Hvor alvorlige disse er, varierer sterkt fra pasient til pasient. Det er mange faktorer hos pasienten som spiller inn, både allmenntilstand, ernæringsstatus, alder og genetiske faktorer. I tillegg er de ulike typer av cellegift assosiert med ulike bivirkningsprofiler.

Cellegift virker på alle celler som deler seg i kroppen. Dette gjelder både kreftceller og friske celler. Celler som er i rask deling, som kreftceller, er spesielt sårbare og dør lettere av cellegiftbehandling enn normale celler. Generelle bivirkninger er vanlig for mange ulike typer cellegift og skyldes at legemiddelet påvirker eller dreper friske celler som deler seg. Dette gjelder for eksempel håravfall, slimhinnepåvirkning og benmargspåvirkning.

• kreft
• kreftbehandling
• målrettet kreftbehandling