bukspyttkjertelen

Mesteparten av kjertelvevet til bukspyttkjertelen produserer bukspytt, en type fordøyelsessaft. Dette er den eksokrine delen av bukspyttkjertelen og utgjør om lag 95 prosent av det totale kjertelvevet. Bukspyttkjertelen produserer om lag 1,5 liter bukspytt hver dag. Bukspytt er en basisk væske som inneholder flere forskjellige enzymer som er viktige for fordøyelsen.

For nedbryting og fordøyelse av proteiner dannes trypsinogen. Dette er forstadiet til enzymet trypsin. Trypsinogen omdannes til den aktive formen trypsin i tarmen. Hvis bukspyttkjertelen hadde produsert aktivt trypsin, ville den ha fordøyd seg selv.

For fordøyelse av karbohydrater dannes det en rekke enzymer som kan spalte ulike typer karbohydrater. For eksempel skilles det ut amylase som spalter stivelse til maltose (som senere i fordøyelsesprosessen spaltes videre til glukose).

For spalting av fett skilles det ut lipase. Lipase spalter triglyserider til frie fettsyrer og monoglyserider (som er fettsyrer koblet til glyserol).

Dessuten inneholder bukspytt bikarbonat, som er basisk og bidrar til å nøytralisere det sure tarminnholdet fra magesekken.

Mengden av bukspytt reguleres både gjennom hormoner fra tarmen og gjennom nerveimpulser. Tynntarmen lager hormonene sekretin og kolecystokinin, som gir bukspyttkjertelen informasjon om innholdet i tynntarmen. Nerveimpulsene kommer fra det autonome nervesystemet. Noen av nerveimpulsene inngår i en psykogen refleks. Det vil si at tanken på god mat, lukt og smak kan stimulere bukspyttkjertelen til å lage bukspytt.

Bukspyttkjertelen inneholder også cellegrupper som kalles Langerhans' øyer, og som kan produsere hormonene insulin og glukagon. Disse hormonene er viktige for regulering av blodsukkernivået, de har motsatt virkning og holder hverandre på en måte «i balanse». Dette er den endokrine delen av bukspyttkjertelen og utgjør om lag fem prosent av det totale kjertelvevet.

Insulin er et viktig hormon for å senke sukkerinnholdet i blodet. Dette hormonet stimulerer kroppens celler til å øke opptaket av sukker, og stimulerer leveren til å lage glykogen. Produksjonen reguleres først og fremst av sukkerinnholdet i blodet. Høyt blodsukker stimulerer de såkalte betacellene i Langerhans' øyer til å danne mer insulin og derved motvirke blodsukkerøkningen. Svikt i insulinproduksjonen kan føre til diabetes. Ved diabetes type 1 angriper kroppens immunforsvar betacellene og ødelegger dem. Dette gjør at bukspyttkjertelen ikke lenger kan lage insulin. Den høye blodsukkerkonsentrasjonen vanskeliggjør gjenopptaket av sukker fra nyrekanalene (tubuli), og gjør urinen sukkerholdig (glukosuri). Det fører også til økt væsketap og en rekke andre forandringer i kroppen.

• Les mer om diabetes

I motsetning til insulin, forårsaker glukagon tvert imot en økning av blodsukkerinnholdet ved at det setter i gang en økt nedbrytning av glykogen. Glukagon produseres av såkalte alfaceller i bukspyttkjertelens Langerhans' øyer når blodsukkernivået er lavt.

Bukspyttkjertelen produserer også enkelte andre hormoner i bukspyttkjertelen, som for eksempel somatostatin og ghrelin.

Bukspyttkjertelen er bare kledd med bukhinne på forsiden. Den ligger dermed hovedsakelig retroperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge. Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side, en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Inntil hodet ligger tolvfingertarmen i en konkav C-formet bue. Bak hodet, der det danner en vinkel og bøyer av nedover, fortsetter en liten, hakeformet del (processus uncinatus) i medial retning.

Den fremspringende corpus-delen (tuber omentale) krysser tvers over ryggsøylen (i høyde med L1–L2-virvelen) og buker inn i bursa omentalis. Til venstre for halen ligger milten som den henger sammen med ved hjelp av bindevev. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene: hovedpulsåren (aorta) og den store, nedre hulvenen (vena cava inferior).

Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner bukspytt. Bukspyttet ledes gjennom en 2–3 millimeter tykk utførselsgang (ductus pancreaticus) som munner inn i tolvfingertarmens konkave side. Denne utførselsgangen går gjennom hele bukspyttkjertelen, og det er mange mindre utførselsganger fra kjertelvevet som tømmer seg i denne.

Av og til kan hovedutførselsgangen dele seg med en «ekstra» gang: ductus pancreaticus accessorius (eller Santorinis gang), slik at den munner ut i tarmen på to (eller flere) steder. I omtrent 75 prosent av tilfellene munner utførselsgangen sammen med gallegangen ductus choledochus gjennom papilla Vateri, men ikke sjelden ser man andre varianter. Munningen av utførselsgangen er omgitt av sirkulær glatt muskulatur (musculus sphincter Oddii).

Inne mellom de bukspyttproduserende eksokrine kjertlene ligger det en annen type celler, gruppert i små «øyer» kalt Langerhans' øyer. Cellene her produserer hormonene insulin (av latin insula, 'øy') og glukagon. Disse kjertlene har ingen utførselsganger, men tømmer seg direkte i blodbanen. Dette er det endokrine kjertelvevet i bukspyttkjertelen, og utgjør en vesentlig mindre del enn den eksokrine.

Langerhans' øyer har flere typer celler som produserer forskjellige hormoner. For eksempel produserer alfaceller glukagon og betaceller produserer insulin.

Som alle hormonproduserende organer har bukspyttkjertelen en rik blodtilførsel. Den mottar blod fra miltarterien, leverarterien og fra arterien som forsyner deler av magesekken og tynntarmen. Veneblodet som går vekk fra bukspyttkjertelen (gjennom vena mesenterica superior) ledes inn via portvenen (vena portae) til leveren. Lymfebanene har forbindelser med tarmen og leveren.

Nerveforsyningen skjer gjennom det autonome nervesystemet. Den parasympatiske nerveforsyningen stimulerer fordøyelsesaktiviteten og kommer fra den tiende hjernenerven (nervus vagus). Den sympatiske nerveforsyningen hemmer aktiviteten og kommer fra den sympatiske grensestrengen via en stor nerveknute i bukhulen (ganglion coeliacum). Nervefibrene følger blodårene inn i kjertelvevet.