bilirubin

Mesteparten (85 prosent) av det bilirubinet som dannes i kroppen kommer fra nedbrytning av hemoglobin. Nedbrytningen skjer hovedsakelig i milten. En type hvit blodcelle kalt makrofager spiser opp gamle røde blodceller og bryter dem ned. Hemoglobinet spaltes til hem og globin. Hem brytes videre ned til jern og biliverdin. Jernet gjenbrukes, mens makrofagene omdanner biliverdin til bilirubin som er et avfallsprodukt som skilles ut i gallen.

Bilirubin dannes også ved nedbrytning av andre proteiner som inneholder hem-grupper, for eksempel myoglobin. Myoglobin er et protein som ligner hemoglobin, men som bare finnes i muskelceller.

Kroppen danner omkring 30 milligram bilirubin hvert døgn.

Bilirubin finnes i flere ulike former i blodet: ukonjugert bilirubin, konjugert bilirubin og delta-bilirubin.

Makrofager i milten omdanner biliverdin til ukonjugert bilirubin. Ukonjugert bilirubin er bilirubin i ren form. Det er ikke vannløselig, og må gjøres vannløselig før det kan skilles ut i gallen. I blodbanen er ukonjugert bilirubin bundet til proteinet albumin som transporterer bilirubinet til leveren. Levercellene gjør bilirubin vannløselig ved å feste et stoff kalt glukuronsyre til bilirubin. Bilirubin som har glukuronsyre bundet til seg kalles konjugert bilirubin (av latin koniugare, 'binde sammen, føye i hop').

Ved høye verdier av konjugert bilirubin i blodet over lengre tid dannes delta-bilirubin som er bilirubin fast bundet til albumin med en kovalent binding.

Konjugert bilirubin skilles ut i tarmen via gallen. I tarmen brytes deretter bilirubin ned av tarmbakterier til urobilin og sterkobilin. Sterkobilin gir avføringen dens brune farge.

Normalt skilles det ikke ut bilirubin i urin, men ved høye konsentrasjoner av konjugert bilirubin i blodbanen skilles bilirubin ut i urinen, bilirubinuri.

Høye konsentrasjoner av bilirubin i blodbanen kalles hyperbilirubinemi og gir opphav til gulsott (ikterus). Gulfargen i huden og på det hvite i øyeeplet (sklera) sees når konsentrasjonen av bilirubin er 40–60 mikromol per liter (µmol/L). Hyperbilirubinemi skyldes økt nedbrytning av røde blodceller (hemolyse) eller sykdommer i leveren og galleveiene.

I blodbanen stiger konsentrasjonen av ukonjugert bilirubin ved økt produksjon av bilirubin, redusert opptak i levercellene eller redusert konjugering i levercellene. Ved levercelleskade og avklemming eller blokkering av gallegangene øker konsentrasjonen av konjugert bilirubin.

Bilirubin er en uspesifikk biomarkør og analyseres alltid sammen med andre biomarkører som gir informasjon om leversykdommer eller hemolyse. Se leverfunksjonsprøver og hemolyse.

Bilirubin måles vanligvis i blodserum eller blodplasma. Ved blodprøvetaking er det viktig å unngå å klemme venen for lenge (langvarig stase) og å unngå hemolyse. Bilirubin brytes ned av lys, og blodprøven må derfor beskyttes mot sollys.

Hos nyfødte kan bilirubinverdien måles i huden ved transkutan måling. Transkutan måling foregår ved at man måler gulfargen på barnets panne og brystkasse. Metoden er i dag tilpasset alle hudfarger. Den økte konsentrasjonen av bilirubin i huden vil reflektere lyset på en bestemt måte, slik at en får et mål på konsentrasjonen av bilirubin uten å ta blodprøve av det nyfødte barnet.

Det er samme referanseområde for kvinner og menn, men nyfødte har naturlig høyere verdier enn voksne. Konsentrasjonen av bilirubin oppgis i mikromol per liter (µmol/L). Referanseområdene kan variere mellom laboratoriene på grunn av metodeforskjeller. Total bilirubin inkluderer ukonjugert bilirubin, konjugert bilirubin og delta-bilirubin. Normalt utgjør ukonjugert bilirubin nesten alt av totalbilirubin, fordi det konjugerte bilirubinet befinner seg i leverceller eller i gallen. Konjugert og ukonjugert bilirubin analyseres dersom konsentrasjon av totalbilirubin er økt.

• gallefargestoffer