De store offentlige badene i Roma ble samlingssteder hvor folk utvekslet nyheter, sluttet forretninger og ofte tilbrakte mesteparten av dagen. Men badeanstaltene ble også arnesteder for utsvevelser og laster og fikk etter hvert et dårlig ry på seg. Det samme gjaldt for badestedene hvor den romerske overklassen samlet seg i sesongen med de finere demimondene.
I folkevandringstiden gikk de store badeanleggene til grunne, men svettebadene holdt seg gjennom hele middelalderen. Badstuene var meget søkt, badstubad ble regnet som en nødvendighet, og «badepenger» ble ofte gitt på samme måten som vi gir drikkepenger. Men etter hvert gikk også badstuene over til å bli forlystelses- og drikkesteder. De kom i miskreditt, og da syfilis brøt inn over Europa på 1500-tallet, fikk badstuene ord på seg for å spre sykdommen, sannsynligvis med rette. Dette førte til at badstuene etter hvert ble stengt, sansen for renslighet tapte seg, og det begynte en skittenferdighetsperiode som varte i mer enn 200 år.
Sminke, pudder og parfyme erstattet vann, skitten grodde og utøy florerte. Ved det engelske hoffet ble det sagt at man ikke behøvde se hvem som kom, man kunne lukte det. Først fra midten av 1800-tallet tok forståelsen for renslighetens betydning til å våkne igjen. En engelsk lov av 1846 krevde at kombinerte dusjbad og vaskerier skulle oppføres i alle byer over en viss størrelse, og lignende anstalter kom etter hvert til også i andre land. I begynnelsen av 1880-årene ble det i Tyskland på initiativ av professor Lazzar dannet en forening for oppføring av badeanstalter, vesentlig billige dusjbad, og slagordet ble: Hver tysker ett bad i uken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.