anafylaksi – Store medisinske leksikon

Anafylaksi er en akutt og potensielt livstruende overfølsomhetsreaksjon. Anafylaktiske reaksjoner er karakterisert av plutselig oppståtte symptomer fra luftveier, mage/tarm, sirkulasjonssystemet og oftest, men ikke alltid, fra huden med slimhinner. Det regnes som en allergisk reaksjon med mange forskjellige mulige mekanismer som utløser.

Faktaboks

Uttale: anafylaksi
Etymologi: av gresk ana-, ‘opp’, ‘mot’ og fylaxia, ‘beskyttelse’

Anafylaksi kan ha alle styrkegrader, fra lette til alvorlige symptomer og død. Ubehandlet og alvorlig anafylaksi kan utvikle seg til anafylaktisk sjokk. Dette er en livstruende tilstand som defineres som et hypovolemisk sjokk. Ved anafylaktisk sjokk blir pulsen høy, blodtrykket lavt, og pustevanskene kan bli så uttalte at pasienten ikke får oksygen rundt i kroppen. Da kan pasienten bli bevisstløs og få hjertestans.

Anafylaksi skal behandles med adrenalininjeksjon og akuttmedisinsk overvåkning. Pasienten skal ligge, helst med hevede bein, for å få nok blod til hjertet, og bør ikke få sette seg opp eller reise seg. Om pasienten er tungpustet, vil sittende leie med samtidig hevede bein være anbefalt.

Forekomst

Globalt antas forekomsten av anafylaksi å være mellom 50 og 112 tilfeller per 100 000 personer per år. Livstidsprevalens er estimert til 0,3–5,2 prosent.

Årsaker

Anafylaksi regnes som en allergisk reaksjon med mange forskjellige mulige utløsende årsaker og mekanismer.

Utløsende årsaker og risikofaktorer

I Storbritannia regner en med at årsaken til halvparten av alle anafylaktiske reaksjoner med dødelig utgang skyldes legemidler. En fjerdedel er matallergiske reaksjoner og en fjerdedel har insektstikk som årsak.

Astma og stor dose allergen er to risikofaktorer for alvorlig forløp og anafylaktisk sjokk ved en anafylaktisk reaksjon. Andre kofaktorer som kan forverre reaksjonen er fysisk aktivitet, alkohol, menstruasjon, og bruk av visse legemidler som betablokkere, acetylsalisylsyre og ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAIDs). Pasienter med mastocytose (økt antall mastceller) har også høyere risiko for alvorlig anafylaksi.

Sykdomsmekanismer

Det er mange mulige biokjemiske mekanismer ved anafylaktiske reaksjoner. Det mest kjente og hyppigste er samme mekanisme som gir annen allergi. Et allergen lager kryssforbindelse med IgE-antistoff på overflaten av mastceller og basofile granulocytter. Dette fører til frigjøring av histamin og mange andre stoffer, og medfører en såkalt type I-reaksjon. Noen av stoffene som blir frigjort, som prostaglandiner, leukotriener og blodplateaktiverende faktor (PAF), setter i gang betennelsesmekanismer, komplementsystemet og blodkoagulasjons-systemet. Dette kan avgjøre alvorlighetsgraden av anafylaksien. Cytokiner som IL-4 og IL-13 og celler av typen eosinofile granulocytter bidrar også.

Det finnes andre mekanismer som kan utløse anafylaksi som ikke er IgE-medierte. Tidligere kalte man ikke-IgE-mediert anafylaksi for anafylaktoid eller pseudoallergiske reaksjoner. Dette har man gått bort ifra siden anafylaksi er en klinisk tilstand utløst av flere mekanismer.

Symptomer

Anafylaksi er en akutt overfølsomhetsreaksjon. Pasienten har ikke alltid kjent allergi fra før; anafylaksi kan noen ganger være det første tegn på allergien.

Symptomene kommer fra to til flere organer:

Hud: Rød hud eller utslett på kroppen. Kløe og ofte hevet utslett kalt urticaria (elveblest). Hoven hud og slimhinner med ødem, kløe og varmefølelse. Kløe starter ofte i ører, hodebunn, hender og fotblader og sprer seg videre. Hevelser i tunge og lepper.
Luftveier: Rask og overfladisk pust. Åndenød og astmasymptom som piping i brystet og hoste. Hevelser i strupe som medfører heshet og stemmetap, pustevansker og vansker med å svelge spytt. Tett nese med renning, kløe og nysing.
Øyne: Hovne røde øyner med kløe.
Mage og tarm: Kvalme, oppkast, magesmerter, løs avføring, livmorsmerter.
Hjerte og blodsirkulasjon: Hjertebank, rask puls, uregelmessig puls, vondt i brystet, og symptom på lavt blodtrykk som kraftløshet, svak puls, svimmelhet, besvimelse og i verste fall hjertestans.
Hjernen og nervesystemet: Hodepine, svimmelhet, tåkesyn, metallsmak i munnen, i sjeldne tilfeller kramper. Katastrofefølelse, angst, rastløshet og uro, mental forvirring, og tap av bevissthet kan også forekomme.

Det hyppigste symptomet er hudforandringer, men man må ikke ha hudforandringer for å ha anafylaksi.

Barn har oftere pustevansker og utilpasshet som tidlige symptomer. Personer med astma har særlig lett for å få alvorlige pustevansker.

Diagnose

Sykehistorie og kliniske funn er det viktigste for å stille diagnosen. Anafylaksi regnes derfor som en klinisk diagnose.

I tillegg tas det blodprøver. Stigning og fall i serum-tryptase kan bekrefte anafylaksi. Tryptase er et proteinspaltende enzym (protease) som frigjøres fra mastceller ved allergiske reaksjoner.

Behandling

Adrenalin-injeksjon, vanligvis intramuskulært, i stor nok dose er den viktigste behandlingen mot anafylaksi. Slik behandling skal startes så tidlig som mulig.

I tillegg kan raskt støttende behandling med intravenøs væske være nødvendig. H1 a ntihistaminpreparat, bronkodilaterende astmamedisin, og steroider kan gis som tilleggsbehandling videre i forløpet.

Pasienter med anafylaksi bør om mulig ligge med hevede ben. Om de er tungpustet, vil liggende stilling med samtidig hevet rygg og ben tilstrebes.

Forløp og prognose

Anafylaksi er en potensielt livstruende medisinsk akuttilstand som krever øyeblikkelig behandling med adrenalin og videre akuttmedisinske tiltak. I tillegg skal pasienter med anafylaksi overvåkes minst to timer av helsepersonell og ikke være alene det kommende døgnet. Anafylaksi finnes i mange alvorlighetsgrader, fra lette tilfeller som går over i løpet av få timer, til akutte dramatiske forløp med progresjon til anafylaktisk sjokk i løpet av få minutter.

Anafylaksi kan være bifasisk, det vil si at man får en ny bølge med reaksjoner etter at den første er behandlet. Dette er hyppigere jo mer alvorlig første reaksjon er, ved for lav eller manglende adrenalinbehandling ved første fase, samt sykehistorie med tofase-reaksjon tidligere.

Pasienter som har hatt anafylaksi skal utstyres med adrenalin autoinjektor. Pasienter som har gjennomgått anafylaksi for første gang, eller ved ukjent og usikker utløser skal henvises til regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet i sitt helseforetak. Her vil pasienten både bli utredet for sin allergi, opplært til å bruke sin adrenalin autoinjektor og til å praktisk håndtere sin allergi. Slik kan pasienten unngå allergenet, unngå både nye anafylaksier og unødvendige videre restriksjoner.

Dødsfall på grunn av anafylaksi er sjeldne og registreres ikke hvert år i Norge. Dødelighetstall er usikre, men beregnes til mindre enn 1–2 av 100 pasienter med anafylaksi.

Nomenklatur og historie

Begrepet anafylaksi ble introdusert i 1902 av Paul Portier (1866–1962) og Charles Richet (1850–1935), som viste at første gangs injeksjon av et protein fra en manet i en hund ikke førte med seg noen reaksjon, mens en gjentatt injeksjon med det samme proteinet gitt flere uker senere førte til en alvorlig reaksjon med generaliserte symptomer og død. En kort presentasjon av dette fenomenet ble gitt av Paul Portier og Charles Richet den 15. februar 1902 i Société de Biologie i Paris. Dette blir av mange sett på som allergivitenskapens fødsel, selv om ordet allergi først ble brukt fire år senere, i 1906, av Clemens von Pirquet (1874–1929). Charles Richet ble i 1913 tildelt Nobelprisen i medisin.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Allergologi

Marie Alnæs

Haukeland universitetssjukehus