MRSA-bakterier
Antibiotikaresistente bakterier, MRSA, i laboratoriet på Veterinærinstituttet i Oslo.
MRSA-bakterier
Av /NTB Scanpix.
MRSA
MRSA (lilla) skannet med elektronmikroskop. Fargene er lagt på i et redigeringsprogram.
National Institute of Allergy and Infectious Diseases, NIH.
Lisens: CC BY NC 2.0
MRSA

MRSA, kunstig fargelagt.

National Institute of Allergy and Infectious Diseases, NIH.
Lisens: CC BY NC 2.0

MRSA er en type bakterie som er motstandsdyktige mot antibiotikumet meticillin og en lang rekke andre antibiotika.

Faktaboks

Etymologi

akronym for meticillinresistente Staphylococcus aureus; Staphylococcus aureus er gule stafylokokker

Bakterien gir de samme infeksjonstypene som vanlige gule stafylokokker, det vil si hud- og sårinfeksjoner, infeksjoner i bein og ledd, lungebetennelse, sepsis (blodforgiftning) og av og til andre alvorlige infeksjoner. Slike infeksjoner er vanskeligere å behandle enn infeksjoner med bakterier som ikke er motstandsdyktige.

Bakterien forekommer relativt sjelden i Norge, men i mange land utenom Norden og Nederland er den utbredt i sykehus. Bakterien sprer seg også utenfor sykehus.

Personer som har vært i kontakt med noen som har MRSA eller helsepersonell som har vært i utlandet i mer enn to uker, må screenes for MRSA.

Resistensutvikling og spredning

Meticillin er en type antibiotika som ligner på penicillin og som forstyrrer dannelsen av celleveggen hos grampositive bakterier. Gule stafylokokker blir metillicinresistente ved at de tar opp DNA fra resistente stafylokokkbakterier som inneholder genet mec A eller mec C. Disse genene koder for penicillinbindende proteiner som bindes dårlig til betalaktam-antibiotika. Resultatet er at antibiotikumet ikke klarer å feste seg og virke, og produksjonen av cellevegg fortsetter. MRSA er også ofte resistent ovenfor andre typer antibiotika.

Varianter av MRSA

Hos mennesker

I sykehusmiljøer kan høyt antibiotikaforbruk og tett kontakt mellom mennesker og pasienter som er utsatt for infeksjoner fremme utviklingen av resistens. Utbrudd av MRSA ble først et problem på sykehus, men på 1980-tallet kom de første tilfellene av MRSA som ikke hadde en kjent forbindelse til helseinstitusjoner. Antall MRSA-tilfeller smittet utenfor sykehus har økt de siste årene.

Hos dyr

Det finnes også en variant av MRSA som kalles dyreassosiert MRSA (livestock-associated MRSA, LA-MRSA). Bakterien er vanligst å finne hos svin, men kan også finnes hos fjørfe, storfe, småfe, hund, katt og hest. Den ble oppdaget hos norsk svin i 2012.

Dyreassosiert MRSA kan smitte over til mennesker, og videre mellom mennesker. Personer som er bærer av MRSA kan også smitte dyr. Bakterien er relativt vanlig i Europa, men på grunn av strenge nasjonale smitteverntiltak er forekomsten lav i Norge.

Smitte og sykdom

Mellom 20 og 40 prosent av befolkningen er bærere av gule stafylokokker, og mange kommer i kontakt med dem i løpet av livet. De finnes i nesen eller på huden, og hos friske personer fører de relativt sjelden til sykdom. Bakterien smitter hovedsakelig via kontaktsmitte, men av og til ved større infeksjoner også via luftbåren smitte.

Personer med svekket immunforsvar eller innlagt medisinsk utstyr, for eksempel katetre, dren og lignende, er ekstra utsatte for å få infeksjon med gule stafylokokker. MRSA kan gi de samme type infeksjoner som «vanlige» gule stafylokokker, det vil si hud- og sårinfeksjoner, infeksjoner i bein og ledd, lungebetennelse, sepsis (blodforgiftning) og infeksjoner i indre organer. Slike infeksjoner er vanskeligere å behandle enn infeksjoner med bakterier som ikke er resistente.

De resistente stafylokokkene er ikke nødvendigvis mer sykdomsfremkallende enn andre gule stafylokokker, men krever behandling med spesielle typer antibiotika, som vancomycin. Noen gule stafylokokker har også utviklet resistens mot vancomycin, såkalte vancomycinresistente S. aureus, VRSA. Resistens gjør behandlingen mindre effektiv, mer kostbar og kan medføre ytterligere resistens. Spredning av MRSA er derfor en alvorlig helsetrussel.

Forekomst og utbredelse

Nye tilfeller av MRSA i Norge

1995 20
1996 18
1997 16
1998 66
1999 90
2000 63
2001 118
2002 150
2003 208
2004 228
2005 470
2006 630
2007 604
2008 656
2009 818
2010 909
2011 1060
2012 1204
2013 1483
2014 1867
2015 2232
2016 2533
2017 2569
2018 2567
2019 2476
2020 1921
2021 1752
2022 2076
2023 2582
2024 2991
Kilde: Folkehelseinstituttet/MSIS

I mange deler av verden har det vært en økning i MRSA siden 1960 tallet. Utenfor Norden er 10–50 prosent av gule stafylokokker dyrket fra blodprøver hos personer med infeksjon resistente mot meticillin. Bakterien er mest utbredt i deler av Asia og Amerika. I Sør-Europa er 25–50 prosent av S. aureus fra inntrengende infeksjoner meticillinresistente.

Forekomsten av MRSA i Norge er i dag lav sammenlignet med de fleste andre land, og under én prosent av S. aureus fra kliniske isolater utviklet seg til MRSA. Det er i stor grad økt internasjonal reiseaktivitet og såkalt helseturisme som øker smittepresset mot Norge.

Frem til 2016 var det en betydelig økning i antall personer som fikk påvist en MRSA-infeksjon i Norge, men de siste årene har antall tilfeller holdt seg stabilt. Antall personer som har vært bærer av MRSA har økt hvert år frem til 2017. Bærere av MRSA bakterien viser ikke symptomer på sykdom, men har økt risiko for å få infeksjon og kan smitte andre med bakterien. I 2018 ble over 900 personer i Norge registrert med en MRSA- infeksjon, og over 1600 personer ble registrert som bærere av MRSA.

Overvåkning og smitteverntiltak

Helseinstitusjoner har fått anbefalinger om smitteverntiltak for å forebygge og redusere spredning av MRSA. Før innleggelse eller pasientrettet arbeid på sykehus screenes det for MRSA blant annet hos personer som det siste året har arbeidet eller vært pasient i helsetjeneste utenfor Norden, tidligere fått påvist MRSA, har bodd sammen med eller har hatt tett kontakt med en som har testet positivt for MRSA.

Utenfor helseinstitusjoner er det ingen restriksjoner eller tiltak for personer som er bærer av MRSA-bakterien. Det er imidlertid viktig at personer som er smittet og skal motta helsetjenester på forhånd melder fra om påvist MRSA til sykehuset.

For å kartlegge forekomst og utbredelse overvåkes MRSA av NORM og NORMVET (norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikroorganismer og dens tilsvarende for veterinærmedisin). NORM deltar i Det europeiske overvåkingssystemet for antibiotikaresistens EARS-Net, som er en del av det Europeiske smitteverninstituttet ECDC.

Historikk

Gule stafylokokker utviklet penicillinresistens på slutten av 1940-tallet. Som erstatning for penicillin ble antibiotikumet meticillin tatt i bruk på 1950-tallet, og MRSA ble oppdaget i England i 1961. Siden har MRSA vært et økende problem.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg