søvn

Norsk

Substantiv

søvn m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (utellelig) Tilstand med redusert bevissthet hvor mennesker eller dyr hviler etter en bestemt døgnlig rytme.

Etymologi

Fra norrønt svefn, fra urindoeuropeisk *swep- («søvn»)

Avledede termer

• søvnløs
• søvnig

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ein/en) søvn	søvnen	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)

Oversettelser

tilstand med redusert bevissthet

dansk: søvn da(da) c engelsk: sleep en(en) esperanto: dormo eo(eo)

fransk: sommeil fr(fr) svensk: sömn sv(sv) c tysk: Schlaf de(de) m

---

Dansk

Substantiv

Wikipedia ^da

søvn c

1. søvn

Etymologi

Fra norrønt svefn, fra urindoeuropeisk *swep- («søvn»)