Hopp til innhold

bøying

Fra Wiktionary

Norsk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

bøying m eller f (bokmål), f (nynorsk)

  1. det å bøye (gi bue/vinkel
  2. (lingvistikk) form av et ord dannet ved å bøye det

Andre former

[rediger]

Etymologi

[rediger]

bøye + -ing

Uttale

[rediger]

IPA: [bøi`iŋ]

Lyd (Oslouttale)
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn/hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
bøying bøyinga bøyinger bøyingene (bokmål)
en bøying bøyingen bøyinger bøyingene (bokmål)
(ei) bøying bøyinga Telles ikke (bokmål/riksmål)
(en) bøying bøyingen Telles ikke (bokmål)
ei bøying bøyinga bøyingar bøyingane (nynorsk)
(ei) bøying bøyinga Telles ikke (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

[rediger]

Referanser

[rediger]