Urban V
| Urban V | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Guillaume Grimoard 1310[1][2][3][4]  Château de Grizac (Le Pont-de-Montvert) | ||
| Død | 19. des. 1370[5][6][7] Avignon[8] | ||
| Beskjeftigelse | Universitetslærer, katolsk prest | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Søsken | Angelic de Grimoard | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Abbey of St. Victor | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pave Urban V (født 1310 på Château Grisac i Gévaudan i Frankrike, død 19. desember 1370 i Avignon), født Guillaume Grimoard, var pave 1362–1370. Han var benediktiner, og selv etter sitt valg til pave fortsatte han å følge Benedikts regel, og levde enkelt. Hans livsstil vant ham ikke alltid støttespillere blant dem som var vant til et mer overdådig levnet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Guillaume de Grimoard[9] ble født på slottet Grizac til en slekt som tilhørte ridderadelen. Han inntrådte i benediktinerordenen som munk i klostret i Chirac.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet i Chirac, studerte deretter teologi ved universitetene i Toulouse, Montpellier, Paris og Avignon, der han tok doktorgtafrm i 1342. Han fikk snart et ry som den beste kanonisten i sin samtid, og innehadde professorater i Montpellier, Toulouse og Paris. Samtidig gjorde han ekklesiastisk karriere. Guillaume de Grimoard ble abbed først i Germanusklosteret i Auxerre, og en bulle fra år 1363 vitner om at han deretter var abbed i klosteret Saint-Victor i Marseille. Han vat likeledes prior av Notre-Dame du Pré og abbed i pave Klemens VIs berømte hus.
Da han havnet i pavens hushold begynte hans diplomatiske karriere, og han utførte flere av disse med fremgang.
Pave
[rediger | rediger kilde]I Avignon, på vei tilbake fra Napoli, hvor han hadde blitt sendt som pavelig legat, ble han valgt til pave Urban V (28. september 1362) som etterfølger til pave Innocent VI (1352–1362). Hans valg av navnet Urban begrunnet han med at alle paver som hadde båret dette navn hadde vært helgener.
Urban utstedte i 1362 bullen In coena Domini (også kalt «Nattverdsbullen») mot kjettere.
Som pave var han en streng foresatt, som avviste kardinalenes pomp og luksus, gjennomførte store reformer i rettsforvaltningen og sterkt fremmet utdannelse og lærdom. Likesom pave Benedikt XII avviste Urban enhver nepotisme. Petrarca jublet over hans valg til pave. Pave Urban gikk energisk frem mot misforhold i sine omgivelser og innen kirken.
Urban arbeidet med kraft for korstogene. Han gav korset til kongene av Danmark, Frankrike og Kypros, bistod Peter I av Kypros de Lusignan i krigen mot tyrkerne og som hadde for en tid herreveldet over Alexandria.
Han var en fransk patriot, noe som innvirket negativt på den universelle kirke. Han grunnla universitetet i Krakow og universitetet i Wien, og beskyttet flere universiteter. Han approberte birgittinerordenen, og helgenerklærte sin gudfar Elzéar av Sabran. I det nordlige Italia huserte Bernabo Visconti med sine røvrrskarrr og hjemsøkte også pavens besittelser trass i bannlysning og et mot ham rettet korstog. Den tysk-romerske keiser trykte på paven å avslutte det fornedrende «fangenskap i Avignon» og vende tilbake til Roma, likesom også andre, som Katarina av Siena og skalden Petrarca, oppfordret ham til.
Ettersom urolighetene og lovløshetenr i Italia begynte å roe seg, modnet beslutningen om virkelig å vende tilbake til Roma. I 1367 forlot Urban Avignon og gjorde sitt høytidelige inntog i Den evige stad. Kardinal Gil Álvarez de Albornoz kunne overlate hele Kirkestaten til ham, men denne døde samme år. Urban kunne derfor ikke lenger føle seg trygg i Italia og så sine interesser i Frankrike truet.
Han gav derfor etter for overtalelser fra de franske kardinalene og begav seg 1370 halvt flyktende atter til Avignon, til tross for bønner fra kirkens velgjørere og andre fromme personer, blant dem den hellige Birgitta, som advarte paven at om han dro tilbake til Avignon skulle han snart dø. I en bulle erklærte Urban at grunnen til å forlate Roma var for å kunne virke for hele kirken.
Død, begravelse, underberetninger
[rediger | rediger kilde]Paven levde ikke lenge etter sin gjenkomst til Avignon. Han ble først begravet i kirken Notre-Dame des Doms i Avignon, men ble senere flyttet til klosterkirken St. Victor i Marseille, hvor han hadde fått bygget en gravplass til seg selv.[10]. Der ble oppgitt at flere mirakler fant sted etter at pavens levninger var kommet dit.
Saligkåring
[rediger | rediger kilde]Valdemar Atterdag krevde at Urban V skulle kanoniseres, noe som pave Gregor XI lovde så tidlig som i 1375, men dette skjedde ikkre trass i løfter som ble gitt, på grunn av tidenes uro. Imidlertid ble han saligkåret flere århundret etter, i 1870 av pave Pius IX (1846–1878). Hans minnedag markeres 19. desember, hans dødsdag (himmelske fødselsdag), som bestemt allerede i 1414 på et generalkapittel i benediktinerordenen som da tok det for gitt at helligkåring var nært forestående,[11] men i erkebispedømmet Toulouse markeres i stedet den 7. november.[12]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi var:
- Kardinal Andouin Aubert (?-1363) *bispeviet 1349?
- Pave Urban V (1310-1370) *1362[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118803514, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Urban V., Ökumenisches Heiligenlexikon ID U/Urban_V.html[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Urbà V, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0068571[Hentet fra Wikidata]
- ^ opac.vatlib.it, oppført som Urbanus PP., VcBA-ID 495/43899[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Blessed-Urban-V[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 210, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ katolsk hierarki ID grimoard[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Richard P. McBrien, Lives of the Popes, (HarperCollins, 2000), 243.
- ^ Baluze (1693), I, ss. 413 og 417.
- ^ Chaillan, pp. 216-217.
- ^ Propre du diocèse de Toulouse. Pour la liturgie des heures. Editions Privat, Toulouse, 2000, ISBN 2-7089-6809-2
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bgrimoard.html, lest 23. februar 2023
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Albanès, Joseph Mathias Hyacinthe (1897). Actes anciens et documents concernant le Bienheureux Urbain V Pape: sa famille, sa personne, son pontificat, ses miracles et son culte (på French og latin). Paris: Picard.
- Baluze [Baluzius], Etienne [Stephanus] (1693). Vitae paparum Avenionensium, hoc est, Historia pontificum romanorum qui in Gallia sederunt ab anno Christi MCCCV. usque ad annum MCCCXCIV. (på latin). Tomus primus. Paris: apud Franciscum Muguet.
- Baluze, Etienne (1693). Vitae Paparum Avenionensium, Hoc est Historia Pontificum Romanorum qui in Gallia sederunt ab anno Christi MCCCV usque ad annum MCCCXCIV (på latin). Tomus secundus. Paris: Muguet.
- Baronio, Cesare (1872). Augustin Theiner, red. Annales ecclesiastici: A. D. 1-1571 denuo excusi et ad nostra usque tempora perducti ab Augustino Theiner. Tomus vigesimus sextus (26). [1356-1396]
- Chaillan, Marius (1929). La vieille Église de Saint-Victor de Marseille et le Pape Urbain V: Documents des Archives Vaticanes avec 25 planches hors texte. (på French og latin). Marseille: Tacussel.
- Gibbs, Robert (2011), "Bologna and the Popes: Simone dei Crocefissi's Portraits of Urban V," in: Frojmovic, Eva, red. (2011). A Wider Trecento: Studies in 13th- and 14th-Century European Art Presented to Julian Gardner. Leiden-New York: Brill. s. 166–189, at 168–177. ISBN 978-90-04-22651-7.
- Gregorovius, Ferdinand (1906). History of the City of Rome in the Middle Ages. Volume VI, part 1. London: Bell.
- Gregorovius, Ferdinand (1906). History of the City of Rome in the Middle Ages. Volume VI, part 2. Bell.
- Lecacheux, Paul (1897). «La première légation de Guillaume Grimoard en Italie (Juillet- Novembre 1352)». Mélanges d'Archéologie et d'Histoire. 17: 409–440. doi:10.3406/mefr.1897.8146.
- Muratori, Lodovico Antonio (1838). Annali d'Italia ed altre opere varie di Lodovico Antonio Muratori ... (på italiensk). Volume IV. 1358-1687. Milan: Tip. de fratelli Ubicini.
- Prou, Maurice (1887). Étude sur les relations politiques du pape Urbain v avec les rois de France Jean II et Charles V (1362-1370) (på French og latin). Paris: F. Vieweg.
- Rendina, Claudio (1994). I papi. Storia e segreti. Rome: Newton Compton.
- Renouard, Yves (1970). The Avignon papacy, 1305-1403. Hamden CT USA: Archon Books. ISBN 978-0-208-01156-5.
- Rollo-Koster, Joëlle (2015). Avignon and Its Papacy, 1309–1417: Popes, Institutions, and Society. New York-London: Rowman & Littlefield Publishers. ISBN 978-1-4422-1534-4.
- Thibault, Paul R. (1986). Pope Gregory XI: the failure of tradition. Lanham, MD USA: University Press of America. ISBN 978-0-8191-5463-7.
- Vones, Ludwig (1998). Urban V. (1362-1370): Kirchenreform zwischen Kardinalkollegium, Kurie und Klientel (på tysk). Stuttgart: Anton Hiersemann. ISBN 978-3-7772-9826-9.
