USAs invasjon av Panama

USAs invasjon av Panama, også kalt «Operation Just Cause», var USAs militære angrep på Panama fra 20. desember 1989. Invasjonen førte til at landets leder, hærsjefen Manuel Noriega, ble styrtet.

Noriega hadde blitt hærsjef og Panamas egentlige leder i 1984. I mai 1989 ble det avholdt valg i Panama, og opposisjonskandidaten Guillermo Endara vant trolig valget, men det var tilløp til opptøyer. Opptellingen av stemmene ble avbrutt av nasjonalgarden, og valget ble annullert. Noriega tok over den politiske styringen i Panama. USAs president George H. W. Bush bestemte seg for å invadere Panama, og angrepet startet 20. desember 1989. Noriega overga seg til amerikanske styrker nyttårsaften 1989, ble tatt til fange og utlevert til USA.^[1] Endara ble innsatt som president, USA trakk sine styrker ut av Panama 31. januar 1990. Endara ble sittende som president frem til 1994, og styrte landet på USAs premisser.^[1]

USA hadde hatt kontroll over arbeidet med Panamakanalen fra 1904. og fram til 1. januar 1999, da ville USA gi kontroll over kanalen til Panama. Dette var som følge av at Torrijos–Carter avtalen ble ratifisert til å overføre kontroll av Panamakanalen fra USA til Panama.^[1]

Bakgrunn

Siden USA hadde kontroll av Panamakanalen helt fra 1904 fram til 1999 så hadde de en del militærbaser rundt denne sonen for å bevare sine interesser. Panamakanalen var et viktig strategisk området som USA ikke kunne miste.^[1]

Den 7. september 1977 så satte USAs president Jimmy Carter og leder av Panama, General Omar Torrijos, opp en avtale som ble kalt Torrijos-Carter traktatene, denne avtalen innebærer å overlevere Panamakanalen til Panama innen år 2000. Selv om kanalen ble satt under panamanske administrasjon, forble det militære baser i området, og en annen betingelse for overføringen var at kanalen ville forbli åpen for Amerikansk shipping.

Noriega fungert som en amerikansk etterretning ressurs og betalt informant av Central Intelligence Agency (CIA) fra 1967, inkludert den perioden da Bush var sjef for CIA (1976-1977).

Noriega fikk oppover på $ 100 000 per år fra 1960-tallet til 1980-tallet, da hans lønn ble økt til $ 200 000 per år. Han jobbet med Narkotika Administrasjonen for å begrense ulovlige narkotikaforsendelser, han var kjent for å samtidig akseptere betydelig økonomisk støtte fra narkotikalangere, fordi han lett kunne hvitvaske penger, og gjennom Noriega fikk de beskyttelse fra DEA undersøkelser på grunn av hans spesielle forhold med CIA.

På midten av 1980-tallet begynte relasjoner mellom Noriega og USA å svekkes. I 1986 åpnet USAs president Ronald Reagan forhandlinger med generalsekretær Noriega, der ber han om at den panamanske leder skal gå av etter at han ble offentlig eksponert i The New York Times etter Seymour Hersh, og senere utsatt i Iran-Contras-skandalen. Reagan presset ham med flere narkotikarelaterte tiltaler i amerikanske domstoler; men siden utleveringslover mellom Panama og USA var svake, så ikke Noriega denne trusselen som troverdig, og dermed ikke gi etter til Reagans krav. I 1988 begynte Elliot Abrams og andre i Pentagon å få støtte for en amerikansk invasjon, men Reagan nektet På grunn av Bush 'bånd til Noriega gjennom sine tidligere stillinger i CIA og Task Force on Drugs, og deres potensielt negativ innvirkning på Bushs presidentkampanje. Senere forhandlinger involvert slippe narkotikahandel tiltale. I mars 1988 ble et kuppforsøk mot regjeringen i Panama motstått av Noriega styrker. amerikanske militære planleggere begynte å forberede beredskapsplaner for aksjon mot Panama.

USA og Noriega sitt forhold forverret seg betydelig da George H. W. Bush vant presidentvalget i USA i 1989. Dette førte til et voldspreget valg i Panama mai samme året. Mye antiamerikanske følelser ble uttrykt voldelig i valget, spesielt mot USA sin hovedmann Guillermo Endara. Da det kom til opptelling av stemmene i valget så ble dette avlyst av nasjonalgarden, og valget ble deretter annulert. Noregia tok dermed makten i Panama etter valget, og innførte unntakstilstand og beskyldte sin motstander Guillmermo Endara for å være USA sin politiske dukke og ikke representere Panama sitt folks interesser.

Ettersom spenningene fortsatte å eskalere, så forsterket USA kanal-sonen militært, og økte tempoet i opplæringsvirksomhet og andre aktiviteter for å legge press på Noriega.

I oktober 1989 ble Noriega utsatt for et annet kuppforsøk av medlemmer fra “Panamans Defense Forces” (PDF), ledet av Major Moisés Giroldi. Bush erklærte at USA ikke ville forhandle med en kjent narkotikaselgeren og nektet å ha noe kjennskap til Noriega engasjement med narkotikahandel før hans tiltale februar 1988. Selv om Bush hadde møtt med Noriega mens han var direktør for CIA og hadde vært styreleder i “Task Force on Drugs” mens han var visepresident.

15. desember, den panamanske generalforsamling vedtok en resolusjon som erklerte at handlingene til USA hadde forårsaket en tilstand av krig til å eksistere mellom Panama og USA.

Følelsen av krisen ble sterkt forsterket av en hendelse neste dag. Fire amerikanske militært personell ble stoppet ved en veisperring rundt klokken 21 utenfor PDF hovedkvarter i El Chorrillo i Panama by. De fire offiserene var Marine kaptein Richard E. Hadded, Marine løytnant Michael J. Wilson, Hær kaptein Barry L. Rainwater, og Marine premierløytnant Robert Paz. De fire offiserer hadde forlatt Fort Clayton militærbase og var på vei for å spise middag på Marriott Hotel i sentrum av Panama by. Det amerikanske Departementet for forsvar rapportert at tjenestemenn hadde vært ubevæpnet og i en privat bil og at de forsøkte å flykte fra åstedet etter at bilen deres ble omringet av en rasende folkemengde av sivile og PDF-tropper. PDF hevdet senere at amerikanerne var bevæpnet og på et rekognoseringsoppdrag. PDF åpnet ild mot de fire offiserene som de forsøkte å flykte fra en rasende mobb. Løytnant Paz ble dødelig såret av en runde som gikk inn bak på bilen og traff ham i ryggen. Kaptein Hadded, føreren av bilen, ble også såret i foten. Paz ble kjørt til Gorgas Army Hospital, men døde av sine sår.

Ifølge amerikanske militære kilder, en amerikansk marineoffiser og hans kone var vitne til hendelsen, og ble senere pågrepet av panamanske Defense Force soldater. Mens de var i politiets varetekt, ble de overfalt av PDF-soldater. Den amerikanske marineoffiser tilbrakte to uker på sykehuset. Hans kone ble ikke skadet, men ble seksuelt truet av PDF-soldater.

Årsaker til invasjonen

Det er flere teorier om hvorfor USA invaderte Panama, en av hovedteoriene er Noriega ga informasjon til Nicaragua og Cuba, samt sto imot USAs "Drug enforcement Administration", og hadde bånd til Columbiske narkotika karteller.

Noriega aggreverte USA ved å ikke reforhandle 1977 - Panamakanal-avtalen, og for å fortsatt ha tilstedeværelse av amerikanske baser. I tillegg så var USA bekymret informasjonen Noriega satt på etter å ha samarbiedet med CIA over en periode. Derfor følte Bush-administrasjonen at de måtte fjerne eller stoppe han fra å gi informasjonen videre.

Det er mange som mener at det ikke var for å innføre demokrati til Panama. Dette vises da USA ignorerte valgfusk før 1989, da Noriega fusket i valget. USA påstod også at det var for å beskytte amerikanske liv etter drapet av en amerikansk soldat, men dette kunne enkelt vært gjort ved å evakuere amerikanere fra Panama. CIA påstod også at det var for å fjerne Noriega for narkotika trafikkering, men dette hadde de visst om siden 70-tallet. USA hadde også støttet Panama sine brutale militære forsvarsstyrker. I tillegg hadde USA påstått at det var for å beskytte Panama kanalen, men dette viste seg å være absurd da Noriega aldri truet kanalen. En siste teori var at det var for å teste USAs nye militære teknologi på grunn av de høye sivile tapene, med "Stealth bombers" og laserteknologi, selv om sistnevnte aldri ble bevist. Det var dårlig mediadekning av invasjonen og det var mye subjektivt innhold fra nyhetene på den tiden ^[2].

Tap

Ifølge offisielle tall fra Pentagon ble 516 panamerere drept under invasjonen, men i et internt notat anslo US Army at 1000 borgere av Panama hadde mistet livet.

FN har beregnet 500 dødsfall mens "Americas Watch" fant at rundt 300 sivile døde. President Guillermo Endara sa at "mindre enn 600 panamerere" døde under hele invasjonen.

23 amerikanske militære ble drept og 325 ble såret. I juni 1990 kunngjorde det amerikanske militæret at disse tapene, minst to døde og 19 sårede, og muligens opp til tre døde og 40 sårede, hadde blitt såret eller drept av såkalt «friendly fire». Den amerikanske South Command, som da hadde base på "Quarry Heights" i Panama, anslo antall panamanske militære dødsfall til 205, lavere enn det opprinnelige estimatet på 314.

Blant de sivile som mistet livet var en amerikansk lærer som arbeidet i Panama og den spanske frilans pressefotografen José Manuel Rodríguez.

"Human Rights Watch" 1991 rapport om Panama i post-invasjonens etterkant med noen usikkerhet om omfanget av sivile tap, tallene er "fortsatt plagsom" fordi:

[Panama's civilian deaths] reveal that the "surgical operation" by American forces inflicted a toll in civilian lives that was at least four-and-a-half times higher than military casualties in the enemy, and twelve or thirteen times higher than the casualties suffered by U.S. troops. By themselves, these ratios suggest that the rule of proportionality and the duty to minimize harm to civilians, where doing so would not compromise a legitimate military objective, were not faithfully observed by the invading U.S. forces. For us, the controversy over the number of civilian casualties should not obscure the important debate on the manner in which those people died.

Kommisjonen for forsvaret av menneskerettigheter i Mellom-Amerika (CODEHUCA) anslår 2,500-3,000 dødsfall, og Kommisjonen for forsvaret av menneskerettigheter i Panama (Comisión Nacional de Derechos Humanos de Panamá, CONADEHUPA) estimerte 3.500 dødsfall.^{[trenger referanse]}

Utfall av krigen

I tiden som fulgte etter Noriega var preget av ustabilt forhold mellom regjering og folket. Noriega ble dømt til 40 års fengsel i USA etter at han overgav seg til amerikanske tropper i 1990, dette førte også til at Panama's militære ble aviklet og satt under amerikansk kontroll i 1990. Den nye presidenten i landet Guillermo Endara ble styrt av amerikanske interesser og vant aldri støtte hos folket sitt. Han gikk av i 1994 etter å ha blitt anklaget for korrupsjon og ble sett på som en mislykket nikkedukke for USA.^[3]

Se også

Liste over kriger USA har deltatt i

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Hans Petter Buvollen og Ottar Julsrud (16. mars 2015). «Panamas historie». Store Norske Leksikon. Besøkt 31. mai 2020.
^ Nikolas Kozloff (06.11.2004). «Debating the Panama Invasion». Lating American Perspectives.
^ Hans Petter Buvollen og Ottar Julsrud (16.03.2015). «Panamas Historie». Store norske leksikon. Besøkt 08.04.2015.

Eksterne lenker

[Panamas_historie_–_Store_norske_leksikon-1] Hans Petter Buvollen og Ottar Julsrud (16. mars 2015). «Panamas historie». Store Norske Leksikon. Besøkt 31. mai 2020.

[2] Nikolas Kozloff (06.11.2004). «Debating the Panama Invasion». Lating American Perspectives.

[3] Hans Petter Buvollen og Ottar Julsrud (16.03.2015). «Panamas Historie». Store norske leksikon. Besøkt 08.04.2015.

[1]

[2]

[3]