Sveits

Det sveitsiske edsforbund Konføderasjonen Sveits
Schweizerische Eidgenossenschaft Confédération suisse Confederazione Svizzera Confederaziun svizra Confoederatio Helvetica
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Unus pro omibus, omes pro unmo (latin: En for alle, alle for en.)1
Innbyggernavn		Sveitser, sveitsisk
Grunnlagt		12. september 1848
Oppkalt etter		Schwyz
Hovedstad		Bern
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 136 41 285 km² 3,7 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 96 8 902 308 (2023)
Bef.tetthet		215,63 innb./km²
HDI		0,962 (2021)
Styreform		Parlamentarisk semi–direkte demokratisk forbundsrepublikk
Forbundsrådsmedlemmer		Viola Amherd (President 2024) Ignazio Cassis Viola Amherd Karin Keller-Sutter Guy Parmelin Albert Rösti Elisabeth Baume-Schneider Beat Jans
Offisielle språk		Sveitsisk standardtysk, fransk, italiensk og retoromansk
Uavhengighet fra		Det tysk-romerske rike 1291 (ifølge Rütlischwur) 1499 (de facto, Freden i Basel) 1648 (de jure, Freden i Westfalen)
Valuta		Sveitsisk franc (CHF)
Nasjonaldag		1. august
Nasjonalsang		Schweizerpsalm
ISO 3166-kode		CH
Toppnivådomene		.ch
Landskode for telefon		+41
Landskode for mobilnett		228
Sveits på Commons 1Mottoet har ingen offisiell status, men har siden 1800-tallet vært uoffisielt motto

Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits, er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.

Til tross for at begrepet konføderasjon (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.

Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.

Sveits toppet i 2022 listen over verdens beste levestandard basert på HDI utarbeidet av FN, foran Norge og Island.

Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.

Naturgeografi

Utsikt over Mittelland, her ved byen Luzern.

Geiter i de sveitsiske fjellene

De sveitsiske alper

Utdypende artikkel: Sveits’ geografi

Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.

Landskap

Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.

Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.

Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.

Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.

Plante- og dyreliv

Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.

De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.

Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.

Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.

Klima

Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.

Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.

Demografi

Se også: Språk i Sveits

Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.

Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.

Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.

De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.

Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.

Statsborgerskap

Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene.^{[trenger referanse]} Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.

Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig.^{[trenger referanse]} I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.

Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon».^{[trenger referanse]} Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.^{[trenger referanse]}

Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.^{[trenger referanse]}

Religion

Grossmünster i Zürich. Herfra startet den sveitsiske reformasjonen i 1520, med læren til Ulrich Zwingli.

Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.

I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.

Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.

Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.

Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.

Historie

Utdypende artikkel: Sveits' historie

Før konføderasjonen

Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus. Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.

Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.

1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft

En 1500-tallsillustrasjon av Sempacherbrief fra 1393, en av de viktigste avtalene fra den gamle sveitsiske konføderasjonen.

I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.

Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.

I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.

Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.

Reformasjonen

Jean Calvin var en viktig reformator, og la grunnlaget for kalvinismen. Calvin virket hovedsakelig i Genève.

Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.

I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.

Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.

Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.

Ancien Régime

Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.

I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.

I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.

Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.

Den helvetiske republikk

På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.

Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.

Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.

Det moderne Sveits oppstår

Trefningen ved Geltwil, 1847. Den korte borgerkrigen i 1847 endte i seier til de liberale kreftene, og en ny grunnlov som fortsatt i hovedsak gjelder.

Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.

1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.

I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.

Verdenskrigene

Et fabrikkompleks i Zürich, 1930. Selv om depresjonen skapte problemer også i Sveits, unngikk landet i motsetning til sine naboland at ekstremistiske bevegelser fikk fotfeste i befolkningen.

Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.

I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.

Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.

Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.

Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.

Etterkrigstiden

Palais des Nations i Genève var hovedkvarter for Folkeforbundet i mellomkrigstiden, og har siden 1950 vært brukt av FN. På tross av det sterke FN-nærværet i Sveits ble ikke landet selv medlem før i 2002.

Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.

I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.

Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.

Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.

Politikk og administrasjon

Fra et møte i det sveitsiske underhuset.

Foto: Peter Mosimann / Det sveitsiske parlamentet

Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.

På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:

• Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
• Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
• Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.

Direktedemokrati

Sveitsisk stemmeseddel Sveits er kjent for sitt direktedemokrati, som er unikt på verdensbasis. Alle viktige lover siden 1848 har kommet som et resultat av folkeavstemninger. Enhver sveitsisk borger kan forsøke å omgjøre en lov vedtatt av parlamentet. Om personen klarer å samle 50 000 underskrifter mot loven i løpet av de første hundre dagene etter at den har blitt vedtatt, vil det bli avholdt en folkeavstemning, der loven blir enten godkjent eller forkastet. Folkeavstemningen avgjøres ved alminnelig flertall. Enhver borger kan også foreslå grunnlovstillegg. Her kreves det 100 000 underskrifter samlet i løpet av 18 måneder. I folkeavstemninger om grunnlovstillegg kan Forbundsrådet komme med motforslag, som da blir satt opp imot det opprinnelige forslaget på stemmeseddelen. For at et grunnlovstillegg skal gå igjennom må det få flertall både blant velgerne samlet og i et flertall av kantonene.

Politiske partier

Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.

Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.

Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Sveits' kantoner

De sveitsiske kantonene

Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.

Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.

Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.

Forsvars- og utenrikspolitikk

Sveitsisk soldat på en jernbanestasjon på vei hjem fra helgeperm. Det er et vanlig syn i Sveits å se unge menn med automatvåpen på offentlig transportmidler.

Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.

Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.

Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.

Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.

Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.

Næringsliv

Turisme er en viktig inntektskilde for Sveits. Bildet viser vintersportsstedet Davos, som sammen med andre fjellbyer i det østlige Sveits tiltrekker seg store mengder vintersportsentusiaster hver vinter.

Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007 og i 2023 rangerte WEF Sveits som verdens mest innovative land hvert år de siste 12 årene. På plassene under (i varierende rekkefølge) var USA, Sverige, Singapore, Stortbritannia, Finland og Tyskland.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	679 mrd US$		2017, Verdensbanken
BNP (vekst)	1,6 %		2017, Verdensbanken
Inflasjon	- 0,4 %		2017, Verdensbanken

Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.

Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.

Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits. De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.

Sveitsisk sjokolade

Sveitsisk sjokolade Kakaoen kom til Europa med Hernán Cortés i 1528, men varianten kjent som sjokolade brukte lang tid på å slå igjennom. Sjokolade ble til en viss grad produsert i Sveits i overgangen mellom sekstenhundretallet og syttenhundretallet, men det var ikke før på starten av attenhundretallet produksjonen tok av. Pionerer som François-Louis Cailler og Henri Nestlé revolusjonerte industrien på midten av attenhundretallet. Cailler fant opp sjokoladeplaten, noe som straks ble en verdenssensasjon. Nestlé fant opp melkesjokoladen i 1875, og også denne ble en stor eksportsuksess. Sveitsisk sjokoladeindustri har tradisjonelt vært veldig eksportorientert, og fortsatt eksporteres merker som Toblerone til hele verden. Likevel er nå innenlandsmarkedet det viktigste for sjokoladeprodusentene. Sveitserne er det folkeslaget som spiser mest sjokolade i hele verden, og årlig går det med hele 11,6 kg pr. hode!

Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.

Samferdsel

Jernbaner

Utdypende artikkel: Jernbane i Sveits

Tog fra Rhätische Bahn (RhB) på Landwasserviadukt.

Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km. Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.

Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006. Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett). Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.

To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt». Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.

Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg. Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.

Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.

Veitrafikk

Motorveinettet i Sveits

På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.

Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.

Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.

For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.

Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).

Skipstrafikk

Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.

Flytrafikk

Tre fly fra Swiss i Zürich

Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.

Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.

Turisme

Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.

Samfunn

Massemedia

Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.

Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon. Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.

Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.

Kriminalitet

Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.^{[trenger referanse]}

Kultur

Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.

Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.

Musikk

En alpehorngruppe i tradisjonelle folkedrakter.

Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.

Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.

Litteratur

Barneboka Heidi fra Sveits er verdenskjent

Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.

Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.

Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.

Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.

To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.

Mat og drikke

En sveitsisk ostefondue. Kjelene med sveitsiske flagg avslører at akkurat disse nok er ment for turister.

Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.

Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.

Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.

Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.

Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.

Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.

Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.

Idrett

Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.

Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.

Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere. De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.

Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.

For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.

Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.

Arkitektur

Et klassisk sveitserhus. Sveitserstilen har også vært populær utenfor Sveits, spesielt på andre halvdel av attenhundretallet.

Foto: Roland Zumbühl / Picswiss

Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.

Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.

På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.

I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
• Klostret i St. Gallen
• Gamlebyen i Bern
• De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
• Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
• Monte San Giorgio
• Lavaux – vingårdterrasser
• Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
• Glarusforkastningen i Sardona
• Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
• Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i Europa

• Forhistoriske pæleboliger rundt Alpene

• Det arkitektoniske arbeidet til Le Corbusier

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2016 – Vinprodusent festival i Vevey
• 2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
• 2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
• 2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

Historie

• Mesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
• Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
• Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9

Politikk

• Charnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
• Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2

Kultur

• Norberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
• Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6

Økonomi

• Gstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9

Forsvar

• Milivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Ambassader

• Den sveitsiske ambassade i Oslo
• Den norske ambassade i Sveits

Turisme

• MySwitzerland, den statlige turistportalen
• SwissWorld, en annen offentlig turistportal

Utdanning

• Om utdanningssystemet
• Oversikt over universiteter og høyere utdanning

Andre

• (no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Wikimedia-prosjekter

• Wikimedia-atlas over Sveits