Surya Siddhanta

Sūrya Siddhānta (devanagari: सूर्यसिद्धान्त) er en indisk tekst på sanskrit fra det 5. århundre. Teksten er en av de tidligste siddhanta, og beskriver astronomiske teorier, prinsipper og metoder. I hinduismen er den beskrevet som en kunnskap som solguden Surya ga til en Asura ved navn Maya. Asuraene var ifølge hinduismen demoner som hadde deres boliger i underverdenen, og de var fiendene til devaene, som var hinduenes guder.

Teksten omhandler ulike tidssykluser, årets lengde for guder og demoner, guden Brahmas dager og netter, den tidsperiode som er forløpt siden skapelsen, hvordan planetene beveger seg østover og deres sideriske omløp. Lengden til jordens diameter og sirkumferens er også oppgitt. Månens faser og fargene på den overskyggede delen av månen er omtalt, og teksten forklarer den astronomiske bakgrunn for at ukens dager er oppkalt etter solen, månen, etc. Teksten beskriver lover for himmellegemenes bevegelser og deres aktuelle posisjoner. Den beskriver den astronomiske beliggenheten til flere stjerner, beskriver de lunare nakshatras såvel som beregninger av solformørkelser, sommersolverv og vintersolverv.

I sitt verk Panchasiddhantika fra det 6. århundre sammenlignet forfatteren Varāhamihira teksten med fire andre astronomiske avhandlinger, nemlig Paitamaha Siddhanta, Paulisha Siddhanta, Romaka Siddhanta og Vasishta Siddhanta. Sitater av Surya Siddhanta forekommer også i verker av Aryabhata (476&nadash;550).

Surya Siddhanta har gjentatte ganger blitt sitert av indiske forfattere, og det er mye som tyder på at et tidligere verk med denne tittelen allerede eksisterte under den buddhistiske tidsalderen i det 3. århundre f.Kr. I en kommentar til Varāhamihiras verk fra 900-tallet, siterer Utpala seks vers fra Surya Siddhanta som ikke finnes i andre kjente og bevarte versjoner av teksten. Den versjonen som idag er bevart, daterer seg fra middelalderen og ble oversatt og utgitt på engelsk av Ebenezer Burgess i 1860.