Hopp til innhold

Sudetenland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den etniske fordelingen i Østerrike-Ungarn i 1911, fra The Historical Atlas, av William R. Shepherd, 1911
    Provins Sudetenland
    Provins Deutschböhmen
vist innenfor Deutschösterreich
Reichsgau Sudetenland

Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety,[1] polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen 22 586 km²,[1] og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).

Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Ordet Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau.[2][3] Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tsjekkoslovakia. Suddetyskerne hadde opprinnelig innvandret til området rundt år 1200. Før andre verdenskrig var det rundt 3 millioner etnisk tyske i Tsjekkoslovakia.[1]

[rediger | rediger kilde]

Landskapet var oppkalt etter Sudetene, en fjellstrekning mellom Tsjekkia og Polen.[4] Det tyske navnet skal ha blitt innført av Philipp Melanchthon etter et gotisk ord «Suditha» som igjen har opphav i «syde, dampe», brukt om varme kilder.[5] Ulike navneformer på regionen har vært og er i bruk på norsk: Det tyske navnet Sudetenland er i vanlig bruk i norsk språk.[6] Bokmålsordboken oppgir Sudetland,[7] og denne formen er anbefalt av Språkrådet.[8] Riksmålsordboken bruker Sudeterland.[9] Mer sjelden er varianter som sudet-området og Sudetenområdet.[10][11]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[12]

Middelalder

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i middelalderen var dette området bebodd av slaviske folkeslag. Fra 11- og 1200-tallet kom etnisk tyske bosettere til området og slo seg ned i fjellområdene langs Bøhmens rand.[13] Sammen med det øvrige Böhmen tilhørte det på den tid Det tysk-romerske riket,[14][15] og kom siden under habsburgerne. Det var en del av kongeriket Bøhmen som etterhvert ble en del av Østerrike-Ungarn. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[16] De hadde innvandret til området i middelalderen, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere.[17][12]

Senere innvandring

[rediger | rediger kilde]

Størstedelen av etniske tyskere som på 1600-1700-tallet flyttet til det nordlige og vestlige Bøhmen, kom fra nærliggende tyske områder som Bayern, Thüringen, Sachsen og Schlesien. De fleste tysktalende innbyggerne i Bøhmen, Mähren og østerriksk Schlesien på 1700-tallet hadde opphav i folk som hadde bodd der i mange generasjoner. Områdene med overveiende tysktalende befolkning ble større på 1600-1700-tallet. De tysktalende i Reichenberg var adskilt fra hovedstaden Wien, som de tysktalende var politiske avhengig av, med et stort område tsjekkisktalende.[18]

Begrepet sudettysker

[rediger | rediger kilde]

De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache). Under østerriksk styre (før første verdenskrig) var det et visst press på etniske tsjekkere til å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[17][12] Før krigen var omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) tysktalende.[19] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.[12]

Omkring år 1900 betraktet de etniske tyske seg som Deutschböhmen, Deutschmähren eller Deutschschlesier og det var lite felles idenitet på tvers av regionene. Etter 1918 ble det skapt en felles identitet som sudettyske. Denne utvikling ble støttet blant annet akademisk gjennom det tyske universitet i Praha. Blant annet Josef Pfitzner skrev i 1926 om den sudettyske oppvåkningen og trakk trådene til utviklingen på 1800-tallet. Pfitzner mente at etnisk tyske hadde befolket området før slaviske folkeslag innvandret rundt år 500.[20] Etter første verdenskrig og etableringen av republikken Tsjekkoslovakia ble de tysktalende områdene liggende langs den nye statens grenser og adskilt fra de tysktalende områdene i Tyskland inkludert Schlesien og den nye staten Østerrike. Fellesbetegnelsen sudettysk for alle tysktalene i Böhmen og Mähren ble etterhvert tatt i bruk. Sudettyskerne aksepterte ikke sin status som minoritet og arbeidet for anerkjennelse som Staatsvolk (folkeslag som konstituerte staten) eller for rett til selvstyre.[21]

Etter første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter keiserdømmets oppløsning etter første verdenskrig ble de tyskspråklige områdene Nordøst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk Schlesien erklært som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland samt Provinz Deutschböhmen, og sluttet seg til Deutschösterreich i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.

Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.[12] Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[16] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[22] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[23] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at habsburgernes herredømme, fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.[24]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i en overveiende tsjekkisk landsby, mens hans kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.[25] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[23]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne,[12] og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å ha bedrevet undergravende virksomhet.[12]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[26] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[23] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».[22] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[27]

Motsetningene mellom tsjekkere og tyskere økte i løpet av 1930-årene. Den tysktalende befolkningen i Böhmen og Mähren utgjorde mot slutten av 1930-årene nærmere 25 %, og betegnelsen Sudetenland omfattet da både den tidligere provinsen med samme navn og den tidligere provinsen Deutschböhmen. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch.

Etnisitet

[rediger | rediger kilde]
Språkkart over Tsjekkoslovakia i 1930

Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land, var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), etniske slovaker (2 millioner eller 16 prosent), etniske tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), etniske ungarere (745 000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig konsentrert i områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere (madjarer) bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde rundt 22 % av befolkningen og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) - disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og dominerte et område på 27 000 km2.[28][29]

Valgene i Sudetenland

[rediger | rediger kilde]

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[22] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.[23] Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).[30]

Sudetenland hadde ikke tilhørt Tyskland og mesteparten av området grenset ikke til Østerrike som sudettyskerne i 1918 forsøkte å slutte seg til. De fleste sudettyskere bodde langs grensen nord og vest i Bøhmen. Det var omkring 3 millioner etnisk tyske i Tsjekkoslovakia før andre verdenskrig.[31]

Münchenavtalen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen og Münchenavtalen

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-2006-0014 / CC-BY-SA 3.0

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Henleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[12] Münchenavtalen ble inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland inneholdt 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[16]

Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.[32][33][34] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[16] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[24][22]

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Böhmen-Mähren

Oppdeling av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og opprettelse av «riksprotektoratet» i resten av det okkuperte landet.

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[16] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[22] Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.[19]

Konflikten rundt Sudetenland begynte umiddelbart etter den tyske annekteringen av Østerrike. Den tyske regjeringen, sammen med sine allierte i Sudetenland, hevdet at sudettyskere ble mishandlet og undertrykt av den tsjekkoslovakiske staten og krevde at Sudetenland umiddelbart ble innlemmet i Tyskland.

Dette utløste Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland. Dette var forsvarsmessig fallitt for Tsjekkoslovakia som hadde basert mye av forsvaret sitt rundt det fjellrike grenseområdet Sudetenland.

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Parade i byen Graslitz med Adolf Hitler, etter Tysklands okkupasjon av Sudetenland i oktober 1938.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, og Sudetenland ble igjen en del av republikken. Etter bestemmelsene fra Potsdamkonferansen ble alle tyskere og et stort antall av ungarere brutalt fordrevet, igangsatt av Stalins Røde armé og fullbyrdet av tsjekkoslovakene. Dette anses som et tilfelle av etnisk rensning. Mange sudettyskere og ungarere ble også satt i tsjekkoslovakiske konsentrasjonsleirer, hvor en regner med at store antall døde av mishandling. Etter folketellinger var antallet sudettyskere kort etter krigen redusert med ca. 200 000.

Ca. 2 millioner bøhmiske tyskere fra Sudetenland kom som flyktninger til Tyskland, hvorav størsteparten til Bayern, som har tatt på seg et særlig ansvar (Patenschaft) for dette folket. Andre reiste til Østerrike. Det finnes flere tyske og østerrikske organisasjoner som representerer sudettyskerne, den viktigste er Sudetendeutsche Landsmannschaft (SL) i Tyskland og Sudetendeutsche Landsmannschaft in Österreich (SLÖ). Sudentendeutsche Landsmannschaft hører til de tre største av alle de fordrevnes organisasjoner (sammen med Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen), og spiller en stor rolle i tysk, særlig bayersk, politikk, og er nært knyttet til CSU og søsterpartiet CDU. Formannen for SL er også medlem av bl.a. Europaparlamentet.

Enkelte byer i det tidligere Sudetenland

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 18. Oslo: Aschehoug. 1972. ISBN 8203047203. 
  2. ^ Geografisk leksikon. Bind 6. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044480. 
  3. ^ Kringla Heimsins. Bind 7. Oslo: Nasjonalforlaget. 1953. 
  4. ^ Faktum leksikon. Oslo: Faktum. 1987. ISBN 8254000808. 
  5. ^ Aksel Arstal (1922). Geografiske fremmednavn. Det Mallingske bogtr. s. 46. 
  6. ^ «Søk på «Sudetenland»». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 26. desember 2022. 
  7. ^ «Sudettysker». Bokmålsordboka. Besøkt 26. desember 2022. 
  8. ^ «Historiske navn [S]». Språkrådet. Besøkt 26. desember 2022. 
  9. ^ Norsk Riksmålsordbok. IV. Kunnskapsforlaget. 1983. s. 2355. 
  10. ^ Hele Norges leksikon. Oslo: Hjemmets bokforlag. 1997. s. 458. ISBN 8259016214. 
  11. ^ Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Schibsted. s. 80. ISBN 8251613574. 
  12. ^ a b c d e f g h Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  13. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1981. ISBN 8257302449. 
  14. ^ Pavlac, Brian A. og Elizabeth S. Lott (2019). The Holy Roman Empire: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO. 
  15. ^ Cappelens historiske atlas. Oslo: Cappelen. 2000. ISBN 8202191971. 
  16. ^ a b c d e Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  17. ^ a b Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  18. ^ Thomson, S. H. (2019). Czechoslovakia in European history. Routledge.
  19. ^ a b Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939-1946. Slavic Review, 61(4), 683-706.
  20. ^ Trencsényi, B. & M., Baár, M (2016). A History of Modern Political Thought in East Central Europe: Volume II Oxford University Press.
  21. ^ Heise, Bernard (2015). The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945 (1 utg.). Berghahn Books. 
  22. ^ a b c d e Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  23. ^ a b c d Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  24. ^ a b Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  25. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  26. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  27. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  28. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  29. ^ Ferguson, Niall (2006): The War of the World: Twentieth-Century Conflict and the Descent of the West, The Penguin Press HC. ISBN 978-1594201004
  30. ^ Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  31. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  32. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  33. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  34. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sudetenland&oldid=24728155»