Shanghai International Settlement
| Shanghai International Settlement | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Grunnlagt | 21. september 1863 | ||||
| Opphørt | 1943 | ||||
| Hovedstad | Shanghai | ||||
| Areal | 22,59 km² | ||||
| Befolkning | 1 137 298 (1925) | ||||
| Bef.tetthet | 50 345,2 innb./km² | ||||
_1.JPG)
Shanghai International Settlement (kinesisk: 上海公共租界, japansk: 上海共同租界; russisk: Шанхайский международный сеттльмент, fransk: Concession Internationale de Changhai) er den internasjonalt innarbeidede betegnelsen på den enheten som oppstod da den britiske konsesjon og den amerikanske konsesjon i Shanghai ble administrativt sammenslått i 1864. Denne internasjonale bosetning ble ledet av Shanghai Municipal Council (工部局, ordrett «arbeidsdepartementet», etter det da vanlige engelske uttrykket for et lokal offentlig regjeringsenhets 'Board of Works'). Storbritannia var den ubestridte «storebror» i fellesskapet.
Strukturene stammet egentlig fra 1854, da de forskjellige internasjonale konsesjoner inngikk samarbeidsavtale, men i 1863 gikk det franske konsesjonsområde ut av samarbeidet.
Det var Shanghais vannveier som definerte 1854-grensene rundt de opprinnelige britiske og amerikanske bosettingene. Mot øst var det naturligvis Huangpuelven. Grensen mot nord var definert av Suzhouelven (som ble kalt Woosungelven inntil den fikk et annet kallenavn av utlendingene), og grensen nord-sør var definert av «Yangjing Creek». Betegnelsen «creek» på engelsk er noe overdrevet; det dreide seg i tilfellet Yangjing snarere om et vannførende dike, så bred at man trengte små broer for å krysse den.
Amerikanerne fikk snart en egen bosetting i Hongkou, nord for Suzhouelven. Den var imidlertid dårlig organisert og regjert, og tiltrakk seg lovløse elementer og displaced persons særlig på grunn av Taipingopprøret (1850–1864). Det ble derfor nødvendig med et politimessig samarbeid med politistyrkene sør for Suzhouelven, da de seks mann i Hongkou-politiet ble innlemmet i den britiske politistyrken, og dette gav støtet til den egentlige Shanghai International Settlement.
Dette nydannede Settlements opprinnelige grenser ble fastsatt ved avtale mellom den amerikanske konsul George E. Seward og den kinesiske daotai: Langs det gamle amerikanske området fra et punkt vis-à-vis Defense Creek og ned Suzhouelven og Huangpuelven til tre miles opp Yangtzepoo Creek og så i en rett linje tilbake til utgangspunktet.
I 1888-1889 ble området utvidet. Det var blitt åpenbart at man trengte mer plass på grunn av den sterke tilflytning av kinesere og utbygginger av industriarbeidsplasser. De formelle forhandlinger om de nye grenser tok til i 1896 – dette var etter at utlendingene for lengst de facto hadde erhvervet betydelige landområder tilstøtende sin bosetting. Da fikk området sine endelige konturer.
De vestlige innbyggere i området kalte seg selv uformelt gjerne shanghailandere.
Den japanske okkupasjonen i 1941 var i praksis slutten på bosetningen, men den ble først formelt avskaffet i 1943 da ekstraterritorialrettighetene til utlendinger i Kina ble avskaffet.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- "Tales of Old Shanghai", Earnshaw Books Tales of Old Shanghai
- Robert Bickers: «Shanghailanders: The Formation and Identity of the British Settler Community in Shanghai 1843-1937», i Past and Present, 1998.
- Robert Bickers: Empire Made Me: An Englishman Adrift in Shanghai, Allen Lane History.
- J.H. Hann: "Origin and Development of the Political System in the Shanghai International Settlement", Journal of the Hong Kong Branch of the Royal Asiatic Society 22 (1982):31–64.
- J.H. Hann: "The Shanghai Municipal Council, 1850–1865: Some Biographical Notes, Journal of the Hong Kong Branch of the Royal Asiatic Society 24 (1984):207–229.
- Marie-Claire Bergere: Shanghai: China's Gateway to Modernity. Transl. from French by Janet Lloyd. Stanford: Stanford University Press, 2010. ISBN 978-0-8047-4905-3.