Samisk historie i moderne tid

Bildet er trolig tatt i 1896 rundt Kanstadfjorden ved Lødingen, Nordland. De voksne til venstre er Ingrid (født Sarri) og ektemannen Nils Andersen Inga. Foran foreldrene står Berit og Ole Nilsen. Til høyre står Ellen, søster til Ingrid. Foran Ellen står barna Inger Anna og Tomas.

Samisk historie i moderne tid handler her om tiden fra 1800 til 1945 hvor det skjer store endringer når samene dras inn nasjonalstatene, med fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering. Flere mente mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Andre mente at deres språk og kultur uansett var dømt til undergang. Dermed var det bortkastet å bruke store ressurser på å utdanne lærere og prester til å beherske samisk, samt skrive samiske bøker. I denne tiden oppstår også nasjonalistiske, evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger som nedvurderte samene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk eller rasetenking.

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, særlig gruvevirksomhet, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet som utviklet seg.

Skolen var den viktigste arena for fornorskning. Selv om instruksene sa at norsk skulle være undervisningsspråk, brukte allikevel lærerne mye samisk i undervisningen. Etter 1905 ble det opprettet statlige skoleinternater der norsk i undervisningen for samiske og kvenske barn i enda større grad enn tidligere ble vektlagt. Samene i Norge skulle assimileres inn i norsk kultur. I Sverige ble det ført en annen politikk, der barn av reindriftsfamilier fikk et forenklet skoleopplegg. I praksis ble dette en segregering av samiske barn, slik at de senere i livet greide seg dårlig i samfunnet. Halvparten av svenske samiske barn av reineiere var rundt 1900 uten skolegang. Kirken og misjonsorganisasjoner var derimot mye mer positive til samisk språk. De benyttet samisk i forkynnelse og i religiøse tekster. Spesielt var den læstadianske vekkelsesbevegelsen aktive brukere av samisk.

Begrepsavklaring

Vanligvis betegnes tiden fra rundt 1500 til rundt starten av 1800-tallet for nyere tid, altså perioden mellom middelalderen og moderne tid. Moderne tid brukes også om denne perioden, Sogar er det vanlig å dele perioden inn i to deler, og kalle første del av perioden tidlig moderne tid og la tiden mellom 1800 og 1900 benevnes for senere moderne tid.

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger. På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Imidlertid var det ordet same samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.

De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid dirves reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene og drevet med andre næringer. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.

Samene inn i nasjonalstatene

Norge ble i 1814 utskilt fra Danmark-Norge og kom i personalunion med Sverige. I starten av nasjonalstaten Norges eksistens var innstillingen til samisk språk og kultur positiv, blant annet støttet det offentlige utgivelse av samiske bøker og samisk ble brukt i skoleundervisningen. Oppfatningen av samenes språklige og kulturelle rettigheter ble imidlertid endret i løpet av 1840-årene. I 1851 ble de første fornorskingstiltakene gjennomført. Året etter ble Lappekodisillen, som regulerte samenes grenseoverskridende ferdsel, tilsidesatt for samer som krysset grensen mellom Norge og Finland, slik at grensekryssing ikke lengre var lov.

Selv om hovedstaden etter unionsoppløsningen ble Christiania, så var ansvaret for utenrikspolitikken lagt til Stockholm. Dermed ble saker som angikk de finske grenseoverskridende samene styrt fra Stockholm. I 1809 ble Finland skilt ut fra Sverige og tatt over av Russland, slik at spørsmål som gjaldt finske samer ble styrt fra St. Petersburg. I 1826 kom det endelig til enighet om «fellesdistriktet» mellom Norge og Russland, slik at grensene her ble trukket opp. Grensen mellom Norge og Sverige var trukket opp i 1751.

Folketellinger

Samisk familie i Finland i 1930-årene.

Den samiske befolkningen økte mot slutten av 1700-tallet, samtidig gikk den norske befolkningen tilbake. Årsaken var at samene hadde et bedre og mer stabilt livsgrunnlag. Befolkningen i Nord-Norge opplevde krise og nedgangstid under Napoleonskrigene mellom 1802 og 1815. Historikeren Håvard Dahl Bratrein (1933–) har påvist at folk på Finnmarksvidda, Porsanger, Helgeland og Sør-Salten greide seg best i kriseårene. Deler av forklaringen, mener han, kan være pomorhandelen, klima og næringsveier.

I Norge ble det arrangert folketellinger i 1815, 1825 og 1835, men uten at folks etnisitet ble registrert. I Sverige derimot, ble det på denne tiden utført folketellinger med inndeling i etnisiteten. Slik kategorisering ble første gang gjennomført i Norge i 1845. Også i Finland og Russland ble denne praksisen innført på første halvdel av 1800-tallet. I Norge og Sverige kan denne registreringen knyttes til opplysningstenkning og at obligatorisk skolegang ble innført. Dermed var det ut fra administrative hensyn interessant å kjenne befolkningens nasjonalitet og språk. Flere prester, og spesielt Nils Vibe Stockfleth (1787–1866), mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Stockfleth mente dette var viktig for å beholde samenes egenart, for å «sivilisere» og kristne dem. Dermed trengte en å vite hvem de var og hvor de var. I Sverige var tanken den samme: «att söka bibringa dem den grad af hyfsning [oppdragelse], för hvilken äro mottaglige.»

Forfatteren Espen Søbye (1954–) har ment at de norske myndigheters interesse for nasjonalitetene, har å gjøre med bekymring for at nordmennene var i mindretall i Finnmark. Myndighetene ville vite om det ble færre eller flere samer og kvener, samt om innvandringen fra øst fortsatte. Nasjonalismen ble etterhvert den viktigste faktoren. I mange europeiske land ble den tyske nasjonalismeoppfatningen sentral. Denne tenkningen gikk ut på at en stat skulle bestå av et folk med felles avstamning, kultur, historie og språk, en oppfatning som også stod sterkt i Norge. Folketellinger etter nasjonale skillelinjer inngikk i en politikk for å skape nye nasjonalstater og for å opprette en minoritetspolitikk for dem som falt utenfor majoritetsfellesskapet. I Sverige ble dermed samer, finner, jøder, sigøynere og tatere kategorisert som «af främmande ursprung.»

Befolkningen i Norge økte kraftig gjennom 1800-tallet, og det oppstod en fordobling mellom 1814 og 1865. I 1801 var det registrert i underkant av 26 000 innbyggere i landdistriktene i Troms og Finnmark, mens det i 1865 var en befolkning på over 57 000, altså en fordobling på bare 20 år. Denne kraftige veksten førte til sterk konkurranse om ressursene. Den samiske befolkningen i Norge økte også fra 1845 til 1865, hadde svak vekst fra 1865 til 1891 og en nedgang fram mot 1900. I Finnmark var den samiske befolkningen i flertall frem til rundt 1850. I Sverige økte den samiske befolkningen fra 1845 til 1860, falt mot 1870, var stabil frem til 1920 og hadde en fordobling fra 1920 til 1973. Imidlertid hadde den samiske tellingen fra 1973 også inkludert ikke-nomadiske personer, noe som ikke var tilfelle tidligere. Etter 1970 hadde den «offisielle» samiske befolkningen både i Norge og Sverige økt svært kraftig.

Giftemål og etnisitet

Ukjente samer fotografert på slutten av 1800-tallet et sted i Finnmark.

Opp gjennom historien har sosiale, økonomiske og kulturelle hensyn bestemt når og om ekteskap kan finne sted, samt hvem som kan gifte seg med hvem. Slike tradisjoner vil over lang tid sette dype spor i samfunnet. Fra kristningen fant sted på 1000-tallet og opp til 1700-tallet var det sannsynligvis religiøse hindringer mot at nordmenn og samer giftet seg, fordi samene var «hedninger» (ikke-kristne). I vikingtiden derimot, var det ikke noe hinder for ekteskap mellom samer og norrøne folk. I hele det europeiske giftemålmønstret kan en se et fenomen der menn kunne gifte seg nedenfor «sin stand», uten å miste status. Derimot kunne ikke kvinner gjøre det samme. Således kunne kvinner gjøre et godt giftermål, mens menn «løfter opp» sin partner.

En kjenner ikke mye til samiske giftermålsmønstre i gammel tid. Den svenske etnografen Gustaf von Düben (1822–1892) har skrevet om samiske giftermål i Sverige, og mener å se et mønster der en gifter seg med noen av samme økonomisk status som en selv, eventuelt bedre. Dette er altså det samme mønsteret som ellers i Europa. En tydelig trend som ter frem, er at reindriftsamer gifter seg med andre som drev med rein. Praktiske og økonomiske forhold kan forklare dette valget. Mønsteret er sosialt organiserende for etnisitet. I de norske områdene begynte mønsteret med rene samiske ekteskap begynte å gå i oppløsning utover på 1700-tallet. Årsaken var at samene var i klart mindretall. Noen forskere har endog påvist at det var innflyttere fra sørlige områder i Norge som hyppigst giftet seg med samer, og da sjøsamer. Dette kan skyldes at de ikke kjente til barrierene som nordlendingene hadde mot å gifte seg med samer. Migrasjon fra sør til nordnorske bygder på 1800-tallet kan forklare assimileringen som skjedde.

Om det oppstår tallmessig ubalanse mellom kvinner og menn, kunne alternativet til å gifte seg med noen av annen etnisitet eller å forbli ugift. I flere samebygder i Troms og Finnmark var det kvinneoverskudd i siste halvdel av 1800-tallet. Ubalansen endret seg på 1900-tallet, og i 1920 var det et samisk kvinneunderskudd, der de i gifteklar alder stod i forholdet omtrent 800 kvinner per 1000 menn. Dermed måtte menn enten forbli ugifte eller gifte seg med ikke-samer. Det første valget kunne påvirke antall barnefødsler, det andre endret den etniske profilen i befolkningen, mens begge deler kunne påvirke den samiske befolkningsutviklingen.

Stemmerett

I Norge ble det i 1821 innført ett tillegg til Grunnlovens § 50 som dreide seg om skatt og rettigheter, og førte til en utvidelse av stemmeretten for Finnmark: «De som i Finnmarken have været rettighetsmænd i 5 Aar, og fyldt deres 25de Aar, likesaavel som de, der eie eller bruge matriculert Jord, bør have Stemmerettighet.» Med denne endringen var det ikke lengre bare embetsmenn, bønder og borgere som hadde stemmerett, men også såklate rettighetsmenn i Finnmark. Rettighetsmenn var de som betalte en årlig avgift til lokale og regionale embetsmenn. Mange samer betalte skatt og var dermed rettighetsmenn. Denne utvidelsen av Grunnloven betydde at rike samer fikk stemmerett. Loven ble i tillegg utformet slik at også nordmenn i Finnmark fikk stemmerett.

Det var flere årsaker til denne utvidelsen av stemmeretten, blant annet at samisk reindrift var regnet som en viktig næring i fylket. Dessuten at en fryktet at Finnmark kunne bli helt uten representanter på Stortinget om ikke antallet stemmeberettige ble justert opp. En regnet med at Finnmark var ulikt alle andre steder i Norge og var ukjent for de øvrige stortingsrepresentantene.

På tidlig 1600-tallet bestemte kong Karl IX at samene skulle ha stemmerett og representasjon i Stenderrigsdagen (senere Sveriges riksdag). Samene var da en del av bondestanden. Ved riksdagsgen 1765/66 ble overtok landshøvdingene som offisielle representanter for samene i riksdagen. I moderne tid fikk samene allmen stemmerett i 1918/21. Samenes valgdeltagelse var imidlertid lav, både ved kommune- og riksdagsvalg. En hypotese for dette er at eliten blant samene uansett hadde tradisjon for å henvende seg direkte til adel eller konge ved behov.

Stengning av riksgrensen mellom Norge og Finland i 1852

Utdypende artikkel: Den norsk-finske grense

Gutt med hund i Svensk Lappland.

«Samepojke leker med sin hund» (Johan Tiren)

Fra 1809 var Finland under russisk overherredømme. I 1810 ble den nåværende grensen mellom Finland og Sverige bestemt, uten at det fikk noen spesielle konsekvenser for reindriften i området. Lappekodisillen fra 1751 gjaldt bare mellom Norge og Sverige, slik at dens bestemmelser ikke gjaldt for reinsamer som drev grenseoverskridende virksomhet via Russland eller Finland. Samenes rettigheter til reindrift, jakt og fiske var ikke nedsatt i noen lov, men en praksis samene fikk drive så lenge myndighetene i landene lot det skje. Først i 1826 ble grensen mellom Norge og Russland fastsatt.

I 1852 bestemte russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytinger. Norske myndigheter besluttet noen uker senere at finske borgere heller fikk komme inn i Norge. Norske myndigheter nedsatte Reenbete-Commissionen av 1852 for å vurdere tiltak for de skadelidende samene. Andre utenrikspolitiske problemer skapte vanskelige forhold mellom Sverige-Norge og Russland-Finland, dermed mistet norske myndigheter interessen for videre forhandlinger om en avtale om reinflyttinger over grensen.

Årsak til grensestengingen var at landene betraktet grenseområdene som en «frontsone». Myndighetene i hvert av landene var usikre på om folkene i nord var lojale mot staten de tilhørte, dermed forsøkte de å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og nasjonsbyggingen. Tiltaket påvirket samene ved at grensepasseringer ble vanskelig, ikke bare for sesongvise forflytninger men også for besøk av venner og slektninger.

Grensestengingen ble katastrofal for reindriftsamene. Kontrollen på Finsk side var streng og samer fra Norge kunne risikere beslag av dyrene eller bøter. Svenske statsborgere kunne flytte rein over grensen mellom Sverige og Finland, dermed skiftet en del samer fra Kautokeino statsborgerskap og ble svenske. Det ble etter dette ført store reinflokker på sommerbeite i Troms. I 1870-årene var det rundt 100 000 rein som ble ført til Troms, mot bare halvparten før 1852. I disse tallene inngikk også rein fra finske samer med svensk statsborgerskap. Reindriftsamene ville ikke slutte med nomadelivet, men de fryktet det det kunne bli utgangen. De hadde heller ikke lyst til å bli sjøsamer, noe som de oppfattet som et vanskeligere liv.

Etter at Finland ble frigjort fra Russland i 1917 ble bestemmelsene endret. Grensen mellom Russland og Finland ble trukket opp i 1920, tre år etter Finlands uavhengighet. En konvensjon mellom statene i 1922 ble forbudet mot grenseoverflytinger oppretthold. I 1944 måtte Finland avstå deler av Suenjel, Petsamo og den østlige delen av Pasvik til Sovjetunionen. Skoltesamene i disse områdene foretrakk dermed å flytte til Finland, og de ble anvist boplasser ved Enaresjøen. I 1950-årene ble det satt opp et reingjerde på grensen mellom Norge og Finland for å unngå reinflokkene å krysse.

Gradvis nedvurdering av samene

Noen portretter av den danske nordlysforskeren Sophus Tromholt (1851–1896) av den samiske befolkningen. Fotografiene er tatt med en for den tiden enestående respekt og sensitivitet for enkeltmennesket. Øverst Inger Andersdatter Bæhr, så Johannes Abrahamsen Motka, Mikkel Josefsen Neckela, dobbelportrett av Lars Larsen Gaino og Johannes Johannesen Hætta og nederst Anna Aslaksdatter Gaup og Anna Jonsdatter Somby. I 2013 ble fotosamlingen en del av Verdens dokumentarv over historisk viktige samlinger.

Rundt 1820, da statsforvaltningen i Norge begynte å fungere etter løsrivelsen fra Danmark, var myndighetenes oppfatning av samene skulle få opplæring og undervisning i og på samisk. Private organisasjoner hadde samme oppfatning. Det Norske Bibelselskap ble dannet i 1816 og gikk straks i gang med å få bibelen utgitt på samisk. Presten Nils Vibe Stockfleth (1787–1866) var spesielt opptatt av samenes språklige og kulturelle rettigheter frem til midten av 1800-tallet. Kirkedepartementet var i 1830 av den oppfatning at utvikling av språk og litteratur var viktig for innbyggernes intellektuelle og moralske dannelse. Språk og kultur ble oppfattet som «gudommelige» størrelser som ikke kunne skaltes og forvaltes. Allikevel måtte samene «siviliseres», men det skulle skje på deres egne kulturs premisser. I 1848 ble det fastsatt at søkere til geistlige stillinger burde beherske samisk eller kvensk. Dette gjaldt hele Finnmark, alle prestegjeld i Tromsø prosti, samt en rekke prestegjeld i Nordland.

Stortingsmann og prest Nils Frederik Julius Aars (1807–1865) som representerte Finnmark, hadde motsatt syn av Stockfleth og mente at all undervisning av samene måtte skje på norsk. Samisk kultur var primitiv, dermed måtte en arbeide for at de ble assimilert inn i norsk kultur og bli som andre siviliserte folk i Europa. Stortinget bevilget enstemmig finansiering av Stockfleths språkopplæring, men støttet også Aars' forslag. Dette var det politiske vendepunktet vekk fra Stockfleths linje, og på tross vedtaket skulle gjøres nye vurderinger. I 1851 ble det bestemt at for perioden 1851–1854 skulle det bevilges 1000 spesidaler for å «bibringe Lapperne Kyndighet i det norske Sprog.» Bestemmelsen førte til mindre vektlegging av samisk morsmålsundervisning.

En annen del av forklaringen på nedgradering av samisk kultur, har å gjøre med endringer av forvaltningen. Sett fra de tidligere myndighetene i København var det knapt noen forskjell på nordmenn og samer, de bestrebet seg derved på å behandle begge partene likt. De dansk-norske myndighetene hadde håndterte en sammensatt stat, med flere språk og kulturer. Store deler av det norske embetsverket skulle bygges opp fra grunnen av etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Nasjonalstaten et redskap for å sikre majoritetsbefolkningens interesser, i pakt med ideen om hva en nasjonalstat skulle være.

Disse oppfatningene fikk betydning for lovgivningen. I 1848 ble det gjennomført en lovendring for å legge til rette for salg av statens grunn, først og fremst skog i Sør-Norge. Det ble lagt til grunn at nomadisk praksis ikke ga eiendomsrett. I 1827 mente myndighetene at jorden i Finnmark var kongens allmenninger fra gammel tid, siden de som benyttet områdene ikke hadde fast bolig.

Også i Sverige ble samene stadig mer nedvurdert i løpet av 1800-tallet, delvis på grunn av rasistiske oppfatninger. På slutten av 1800-tallet var det politikere i riksdagen som representerte det synet at samene hadde raseegenskaper som gjorde dem underlegne den øvrige befolkningen. En mente at de ikke kunne leve som siviliserte mennesker, og dermed var dømt til undergang. Andre oppfattet fjellsamene som fasinerende «naturbarn» og at de måte beskyttes. De øvrige samene, som skogsamene, mente en derimot måtte assimileres. Det ga seg utslag i lovene som ble vedtatt for å regulere reinnæringen og opprettelse av spesielle skoler for barn av reinsamer.

Kautokeino-opprøret

Utdypende artikkel: Kautokeino-opprøret

En religiøs vekkelse blant samer, kjent som læstadianisme, oppstod rundt den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861). Læstadius hold prekener som folk lot seg gripe av, hvor han angrep syndig livsførsel og fyll. Han mente at de sanne kristne skulle fordømte verdens synd. Vekkelsen, kjent som læstadianismen, sprede seg raskt over nordlige deler av Finland, Sverige og i Norge. Læstadius forlot Karesuando i 1849, etter å ha vært der i 25 år, noe som førte til at de omvendte reindriftssamene mistet kontakten med vekkelsen. Læstadius' bevegelse var sterkt imot alkoholbruk, noe som i samtiden var et stort sosialt problem.

Fra 1850 brøt de vakte i Kautokeino med Læstadius' lære, og gikk mer og mer over til en fanatisk og ekstrem form for kristendom. De vakte skilte seg fra læstadianismens, med tro på gjerningshellighet, det vil si at troen ble levende ved gjerninger og at de kunne bli salige gjennom disse. De vakte oppfattet seg selv som syndfrie, rettferdige og hellige, de mente endog at deres ånd var høyere enn Gud. Dermed hadde de også plikt til å dømme dem som ikke var omvendte og utrydde det onde. Samer som ble vakte hadde protestert mot kirkens lære i flere år. For å dempe konfliktene ble Stockfleth satt inn som vikarprest i Kautokeino, men hans avvisende holdning til de vakte gjorde bare vondt verre.

Morgenen den 8. november angrep 22 vakte gården til handelsmannen, Carl Johan Ruth (1818–1852) i Kautokeino. Her var også lensmannen Lars Johan Bucht (1813–1852), og de begge ble tilbudt omvendelse, men avslo. De ble begge slått og pisket, senere ble den hardt skadet mennene knivstukket til døde og handelsmannens hus stukket i brann. Etterpå ble sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef (1825–1906) tilbudt omvendelse, men da også han nektet, ble han også mishandlet. Også mange samer som ikke var omvendt ble utsatt for vold. Opprøret ble slått ned av andre samer fra nabobygden.

Høyesterett avsa dom etter opprøret, i februar 1854 hvor fem av lederskikkelsene ble dømt til døden, men tre av dem ble benådet i samme prosess. Tilsammen 28 ble domfelt med forskjellige straffeutmålinger. Aslak Hætta (1824–1854) og Mons Aslaksen Somby (1825–1854) ble halshugget ved Bossekop den 14. oktober 1854. De øvrige ble benådede i årene 1862–1868.

Stenging av den finsk-svenske riksgrensen i 1889

Riksgrensen mellom Norge og Finland ble stengt for reindriftsamer i 1852, og i 1889 ble det gjennomført enda en grensesperring, denne gangen mellom Sverige og Finland. Alle samer med svensk statsborgerskap ble dermed utestengt fra Finland. Bare grensen mellom Norge og Sverige var fra 1889 åpen for reinflytting. Da grensen mellom Norge og Finland ble stengt var det mange samer fra Kautokeino som ble svenske statsborgere, men disse tok nå tilbake sitt norske statsborgerskap. For dem ga det ikke lengre noe fordel med endret statsborgerskap, men også samer som reelt sett hadde flyttet til Sverige kom tilbake til Norge. Disse ble gjerne værende i Finnmark hele året.

En del reindriftsamer, spesielt fra Kautokeino, bestemte seg for å flytte lengre sør i Sverige etter 1889. En del dro til Jukkasjärvi og flyttet reinen ut til kysten i Troms på sommerbeite. Noe senere flyttet en del samer sørover til Gällivare og andre helt ned til Jemtland. I alle disse områdene var det reindriftsamer fra tidligere, og det oppstod langvarig motsetninger mellom innflyttere og de som var etablert i regionene. Spesielt i Gällivare ble de nye innflytterne mottatt med skepsis og lite velvilje. Samene fra Norge hadde andre driftsformer og skikker, dessuten ble de oppfattet som respektløse for andres rein.

Grensesperringene førte til forskyvning av den samiske befolkningen, men også stor utvidelse av reindriften i området fra Kautokeino til Karesuando som tok til på 1700-tallet bidro til forskyvningene. Det var mange klager i Finnmark også, som skyldes inntrengere fra andre driftsområder. Alt i alt ga grensesperringene i 1852 og 1889 langvarige og opprivende prosesser for reinsamene. Allikevel hadde omfanget av reindriften i Finnmark økt og kommet inn i nye former innen 1900. Blant annet hadde samene tilpasset seg en ny fordeling av sommer- og vinterbeiteområder.

Fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering

Undervisning av samiske barn i en kåte, Vaisaluokta, Lappland.

Fornorsking av samene ble iverksatt fra midten av 1850-tallet og gikk ut på at samene skulle slutte å bruke sitt samiske språk og kultur. Alt dette skulle erstattes med tilsvarende norske størrelser. Også andre minoriteter som kvenene ble utsatt for tilsvarende assimileringspolitikk. Fornorskningen hadde nasjonalistiske årsaker, men også evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger lå bak. Enda en årsak var «den finske fare», en risiko som myndighetene så for grenseområder i Nord-Troms og Finnmark. Frykten var drevet av ekspansjonistisk tendenser i finsk politikk. Fornorskingspolitikken fikk virke helt til begynnelsen av 1960-årene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk, nasjonalistiske årsaker, eller rasetenking.

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, særlig gruvevirksomhet, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet som utviklet seg.

Skolen var den viktigste arena for fornorskning. Selv om instruksene sa at norsk skulle være undervisningsspråk, brukte allikevel lærerne mye samisk i undervisningen. Etter 1905 ble det opprettet statlige skoleinternater der norsk i undervisningen for samiske og kvenske i større grad ble vektlagt. Kirken og misjonsorganisasjoner var derimot mye mer positive til samisk språk. De benyttet samisk i forkynnelse og i religiøse tekster. Spesielt var den læstadianske vekkelsesbevegelsen aktive brukere av samisk.

Samepolitikk i Norge

Utdypende artikkel: Fornorsking av samer

Meningheten i Kautokeino med sogneprest Georg Karelius Nordrum (1854-1929)

Kirke med Menighed, Finmarken (Sophus Tromholt)

Det stod dårlig til med skolevesenet i Norge på midten av 1800-tallet, men i 1860 ble allmueskoleloven innført og skoletiden utvidet. Selv om økt satsing på skole ikke var ment som et fornorskningstiltak ovenfor samene, fikk det allikevel betydning for at skolen ble en institusjon for fornorskningen.

Folkeskole i Norge hadde så langt vært et kommunalt anliggende, men myndighetene hadde kommet frem til at forholdene i Finnmark var uvanlige. Skolestellet i fylket var langt fra tilfredsstillende. Myndighetene besluttet derfor at skoleinternater for samiske barn var veien å gå. Viktigste årsaker til å opprette internatene var norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg til sikkerhetspolitiske årsaker. Dessuten ville internatene avbøte nød og fattigdom, samt at store avstander, spredt bosetning og vanskelig kommunikasjon gjorde vanlige skoler vanskelig. De første tre internatskolene ble oppført i Sør-Varanger, fordi en her hadde mange samer og kvener. Kvenene hadde innvandret fra Finland i stort antall på slutten av 1800-tallet, og myndighetene fryktet både «den russiske» og «finske fare». Mottiltak var norskopplæring og fremme av norsk kultur. På grunn av motstand mot skoleinternater i Indre Finnmark, ble det istedenfor bygget flere nye internater i kyst- og fjorddistriktene i begynnelsen av 1900-tallet.

En stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere skolens arbeid med norskopplæringen og generelt med fornorskning. Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør. Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Historikeren Henry Minde (1945–) har ment at hensikten med de samiske internatene var «å isolere elevene fra sine opphavsmiljø». I 1940 var det totalt 50 skoleinternater i fylket, hvorav 25 var statlige.

Selv om det fantes lærere som brukte samisk i undervisningen, var det sannsynligvis mange elever som opplevde at undervisningen var uforståelig. Politikeren Per Fokstad (1890–1973) beskrev skolen slik: «Den lyse, freidige aapenhet forlot en; den barnslige munterhet forsvant! Man turde ikke spørre om noget; man gjettet bare. […] Skoletimene blev så kjedelige og saa fattige, saa fattige på innhold.»

Historikerne regner årene fra 1850 til 1870 som en overgangs- og introduksjonsperiode for fornorskningen. I disse årene ble den økonomiske og administrative grunnen lagt. Politikken var drevet av sivilisatoriske og nasjonsbyggende hensyn. Folkeskoleloven av 1889 var utforet slik at det skulle være en felles skole for alle i Norge, uavhengig av klassetilhørighet eller bosted. Skolen vektla norsk språk og kultur, og elevene skulle bli dugelige samfunnsborgere uavhengig av etnisk bakgrunn. For minoritetene var målet assimilering. Resultatet av fornorskningspolitikken var begrenset frem til 1900, noe som var en erkjennelse både for dem som ivret for sterk fornorsking og dem som ville ha undervisning på samisk. En årsak til de svake resultatene var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen, slik at samisk og kvensk allikevel ble bruk i undervisningen. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen. Dessuten var det klager fra samiske foreldre før 1900, som var negative til at barna ikke fikk kristendomsundervisning på samisk.

En av de som var kritisk til fornorskningen av samen var professor i finsk-ugriske språk Konrad Nielsen (1875–1953), noen andre markerte motstandere var presten Jens Otterbech (1868–1921) og læreren Johannes Hidle (1879–1970) som ga ut en bok med tittel Fornorskningen i Finnmarken. I forordet skrev de: «Paa denne maate er dette lille folk søkt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier — sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke længer vil fortsette slik. Det er os uværdig.

Samepolitikk i Sverige

Bildet Lappar tillvaratagande skjutna renar var et politisk innspill i «kulturkampen i Härjedalen», som gikk mellom de fastboende og samene på slutten av 1800-tallet. Staten hadde latt omfattende områder bli disponert av Ljusnedals mølle og andre bedrifter, noe som skapte store problemer for samene. I konflikten som oppsto mellom nybyggere og samer, skjøt verkseieren, William Farup (1824–1893), rein ulovlig som tok seg inn på området, og oppfordret de bosatte bøndene til å gjøre det samme.

Johan Tiren (Kunstner)

På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Samme regel ble senere innført i Norge. Mange samer var var glade for denne bestemmelsen. Imidlertid førte politikken til at samene over tid ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. Det ble nemlig innført regler om at de ikke kunne ferdes over andre samers områder. En annen uheldig virkning var at andre samer, som ikke drev med rein, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»

I Sverige gikk myndighetene inn for både assimilering og segregering. Spesielt ble finskspråklige og samer i Tornedalen, i grenseområdet mot Finland, fra andre halvdel av 1800-tallet utsatt for assimilering styrt av myndighetene. Tiltakene som ble innført var delvis begrunnet sikkerhetspolitisk. Derimot så svenske myndigheter ingen sikkerhetspolitiske farer vedrørende svenske samer i områdene mot Norge. Sveriges Riksdag vedtok i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk og at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som drev med sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. For de samiske bygdeskolene ble det innført et vinterkurs som varte i ti uker. I praksis ble dette en form for internatskoler. Dog viste det seg at svært mange samer aldri gikk på skole. Rundt 1900 kan så mange som halvparten av de svenske samebarna fra reindriftsfamilier som drev med sesongbasert flytting, ha vært uten skolegang.

Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Omgangskolene ble nå kalt for nomadeskoler, og ble obligatoriske. I de tre første skoleårene fulgte skolene reindriftsfamiliene i lavvoer. For de høyere trinnene ble elevene sendt på fase skoler (i kåter), der de bodde hos familier i nærheten. Hensikten med dette opplegget var at barna skulle få det som var ansett som nødvendig skolegang, samtidig som de ble tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for segregasjon, formet av en evolusjonistisk og rasebiologisk tenkning. En vurderte det slik at samene, på grunn av karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon. Til og med ble det antatt at samene var fysisk predisponert for et nomadisk liv og reinsdyrhold. Konsekvensen av dette fikk og har fremdeles (1999) politiske, sosiale og kulturelle konsekvenser. Samene fikk statlig beskyttelse og samiske områder er fortsatt (1999) statens land.

Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 fikk stor betydning for nord-svensk reindrift. Karlstadkonvensjonen hadde forordninger om reinbeite over landegrensen, som betydde en innskrenkning av svenske samers rett til sommerbeite i Norge. Innskrenkningene betydde begrensninger både geografisk og i tid. For noen samiske byer ble det innført såkalt grensebeiting der reinen fikk beite på fastsatte områder i grensetraktene, men da under forutsetning om vakthold. Fra før hadde grensen mellom Sverige og Finland blitt stengt for reinflokker i 1888. Disse begrensningene førte til at samer fra Karesuando ble tvunget til å flytte sørover, blant annet til Gällivare eller lengre sør til Lite lappmark. Det ble et «innvandringsproblem» da disse nordsamene kom inn i et samisk område langt sør hvor de ikke forstod språket og hvor naturmiljøet var nytt.

Nye endringer kom i Sverige i 1913, da sameskoler for fastboende ble lagt ned, og skolebarna overført til vanlig folkeskole. Politikken førte til at de som drev med reindrift med sesongbasert flytting ble segregert, og i praksis utestengt fra samfunnet. Samer som ikke drev med slik næringsvirksomhet ble derimot assimilert og forsvensket.

Religionen var tradisjonelt samfunnets sammenbindingskaft og lim, ikke språket, siden Sverige var et land med flere forskjellige språk. Samene ble ifølge lingvisten Lars-Gunnar Larsson (1947–) ansett som gode svensker så lenge de betrodde seg til den lutheranske tro. Dette endret seg imidlertid i løpet av 1800-tallet etter som det svenske språket kom til å definere landet og hva det vil si å være svensk. I de nordiske landene ble majoritetsspråket i hvert av dem enerådende i alt samfunnsliv. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være yrkesaktiv utenom tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverige og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere.

Samepolitikk i Finland

Finland var et autonomt storfyrstedømme innlemmet i Russland fra 1809 til 1917, stod i en særstilling ved at det i perioden som storfyrstedømme ikke ble iverksatt assimileringstiltak av samer. Til tross for dette ble samer både i Russland og Finland assimilert på grunn av samfunnsutviklingen. Samer i Finland ble forfinsket på grunn av tilflyting, jordbrukskolonisering og giftemål. Den første permanente, samiske barneskolen i Finland (da under Russisk herredømme) ble åpnet i Utsjok i 1878. Senere gikk en over til å kun bruke samisk som hjelpespråk.

I 1921 ble det innført obligatorisk seksårig grunnskole i Finland. Samiske barn som bodde mer enn 4 km fra ordinær skole, gikk på skoler drevet av kirken, der hovedmålet var lese og skriveferdigheter, samt bibellære. I 1940 ble det innført en lov som påla kommunene å organisere undervisningen og tilby internatskoler for elver som hadde en viss reisevei. Slike skoler ble vanlige i regioner med begrensede kommunikasjoner, som i Nord-Finland. På disse skolene var det både samiske og finske barn.

Finland innførte en streng språkpolitikk som varte et stykke inn i etterkrigstiden. Undervisningen ble gitt på finsk, og i noen tilfeller ble bruk av samisk forbudt både på skolen og på internatene. Allikevel var ikke forbudet mot å tale samisk totalt og det var ikke noen lovpålagt assimilering av samene i Finland. Mange samer mistet sitt morsmål i løpet av bare én generasjon.

Imidlertid oppstod det også en viss interesse for samiske språk på starten av 1900-tallet. For eksempel tok rektoren, Tuomo Itkonen (1894–1984), ved den samisk kristne folkehøgskolen ved Inari initiativ for opplæring i samisk i mellomkrigstiden. Han fikk utgitt en samisk ABC i 1935. Foreningen for fremme av samisk kultur (Sámi Čuvgehussearvi) i Finland arbeidet også en aktiv rolle i å få utgitt bøker og undervisningsmateriell, samt et samiskspråklig magasin (Sápmelaš). Til tross for slike initiativ ble det ikke innført obligatorisk skole for alle samiske barn i Finland før i 1952. I mellomkrigstiden var det skoletilbud kun til samiske barn som bodde rundt 5 km fra en skole, dermed ble mange samer ikke tilbudt skole.

Samene hadde lenge organisert sin virksomhet i Siidaer, både sosialt og økonomisk. For eksempel ved at jaktområder ble utnyttet i fellesskap. På slutten av 1800-tallet mente myndighetene i flere land at det ville være fornuftig å gripe inn i og reorganisere disse, etter som det kunne være til nytte for nasjonale interesser. I Finland bestemte parlamentet i 1898 at det skulle opprettes egne kooperativer for reindrift. En del av ordningen gikk ut på at reindriftsamer skulle ha rett til fritt beite og uttak av tømmer i statens skoger. Fem kooperativer ble opprettet i Muddusjärvi, Paatsjoki, Paadar, Ivalo og Inarin Kyrö. Med dette ble store landområder benyttet til reinbeite og i 1900 var det hele 32 000 rein i området. I begynnelsen 1900-tallet økte antallet kooperativer og disse igjen opprettet en egen interesseorganisasjon. Imidlertid gikk ikke antallet rein oppover. For eksempel var det 10 632 reinsdyr i Rovaniemi i 1910, men etter den tid gikk tallet drastisk ned og i 1930 var det bare 6279 dyr.

Samepolitikk i Russland

Transport med reinsleder i Arkhangelsk, Russland, mellom 1890 og 1900.

I Russland strakte de samiske bosetningsområdene over Kolahalvøya til grensen mot nåværende Finland og Norge. I den vestlige delen av området levde de skoltesamene, som inntil 1826 utgjorde et fellesdistrikt for skatteinntekt for Norge og Russland. Området var et omstridt grenseområde, der det ble strukket opp nye grenser og med dramatiske krigshandlinger. Den første store endringen kom med de nye grenselinjer mellom Norge og Russland i 1826. Under den første verdenskrig og den russiske revolusjonen ble alle som bodde der berørt. Unge samiske menn ble innkalt til tsarens hær og falt i krig. Da sovjetunionen ble dannet ble Petsamo-området avgitt til Finland. Samene ble dermed finske borgere og de ble godt mottatt av finske myndigheter.

Skoltesamene i Russland hadde tradisjonelt bare noen få rein for transport i hver husholdning, men fra 1850-årene og utover får de større flokker for kjøttproduksjon. Imidlertid dreier det seg ikke om mer enn 20–30 dyr i hver besetning. Disse gikk løse. Først ut på 1900-tallet begynner skoltesamene med reindrift i stort omfang. I Russland gikk myndighetene inn for å legge til rette for nybyggere i russisk lappland. Ikke bare russere, men også finner og nordmenn ble invitert til områdene. I 1868 ble alle nybyggere garanter fritak fra både skatter og militærtjeneste. Over tid skapte innvandringen store økonomiske problemer for de lokale kolasamene, da det rundt 1880 kom folk fra øst i Russland (syrjenere og samojeder) som drev med reindrift og svært store flokker på oppimot 5000 rein.

Utfordringene med reindriften som innvandrerne fra øst drev med fortsatte utover på 1900-tallet, men da kom i tillegg industrietableringer. Blant annet ble det utenfor Kirkenes satt i gang med jernmalmgruver og i Finland nikkelgruver, etnografen Ørnulv Vorren (1916–2007) har ment at helt til å begynne med var industrietableringene delvis positive for skoltesamene ved at de fikk seg arbeid og inntekter. Senere virket moderne industrisamfunn nedbrytende på de samiske næringsveiene og kulturen.

For samene på Kolahalvøya fikk en helt annen utvikling ved at deres reindrift ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen i 1917. Etter den tid skulle alle de forskjellige folkegruppene som samer, samojeder, syrjanere og russere arbeide under like forhold.

Det var i tiden fra 1935 til 1989 tre internatskoler for barn på Kolahalvøya. Disse lå i den militære byen Gremikha, Lovozero og byen Kola (nærmest den norske grensen). Disse skolene virket for hvert sitt distrikt og ga utdanning til barn av mange forskjellige etnisiteter, så vel samiske som russiske barn. Samiske elever ble dermed del av to skolereformer, både opprettelsen av internatskoler og spesielle tiltak rettet mot nordlige minoriteter.

Urfolkspolitikken i den tidlige fasen av Sojvetunionen, i 1920- og tidlig 1930-årene, hadde som mål å lære samene å lese og skrive på deres eget morsmål. Fra midten av 1930-årene ble det opprettet internatskoler for å muliggjøre syvårig obligatorisk grunnskole. Skolen tok sikte på kulturell pluralisme og harmonisk, personlig utvikling. Samene, så vel som alle andre minoriteter, var garantert at deres nasjonale kultur og minoritetsspråk skulle utvikles. Med den store terroren, som sovjetunionens leder Josef Stalin (1879–1953) stod bak, ble det fra slutten av 1930-årene plutselig slutt på morsmålsundervisning. De som stod bak undervisningsopplegget for minoritetselever ble henrettet og kun russisk opplæring ble gitt til elevene. Allikevel ble det ikke slutt på bruk av samisk i disse internatskolene. Lærerne som var opplært innenfor en tradisjon med kulturell pluralisme fortsatte i sine stillinger. De som vokste opp i denne tiden behersket samisk godt og hadde en sterk samisk identitet. Internatskolene stoppet sin virksomhet i 1941 på grunn av problemer under andre verdenskrig.

Organisering blant samer

Se også: Samemøtet i 1917

Elsa Laula Renberg (1877–1931) var en sentral skikkelse for organisering og arbeid for samiske rettigheter ved inngangen til 1900-tallet.

I august 1904 ble Lapparnas Centralförbund grunnlagt i Stockholm med Elsa Laula Renberg (1877–1931) som leder. Renberg og andre i den sentrale ledelsen var samer fra Vilhelmina, hvor deres familier hadde drevet reindrift i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Hun var spesielt kritisk til den svenske jordbrukskoloniseringen, der samiske familier hadde blitt presset ut fra reinbeiteområder. Samer som tapte beiteland fikk heller ikke eie jord under samme betingelser som svenske nybrottsmenn, dermed var det mange samer som opplevde nød. Bakgrunnen for dette var innføring av odlingsgrensen i 1867. Kun jordeiere hadde stemmerett, dermed hadde ikke samene denne grunnlegende demokratiske rettigheten. Hun var også kritisk til det svenske skoletilbudet til samiske barn, som førte til at samer ble stilt utenfor storsamfunnet.

Lapparnes Centralförbund gikk i oppløsning sommeren 1905 på grunn av svak økonomi, interne stridigheter og feil strategi, samt at deres etniske profil ble oppfattet som for radikal. Reindriftsamer sluttet ikke opp om organisasjonen av frykt for at deres rettigheter skulle tilfalle andre samer. Enda et problem var at svenske myndigheter var sterke motstandere av organisasjonen. Samtidig som organisasjonsarbeidet i Sverige stanset, oppstod det i Norge mobilisering i de sørsamiske områdene. I Sverige hadde hadde organisasjonsarbeidet startet blant samer som ikke drev med reindrift, mens det i Norge var reindriftsamene som ville arbeide for felles interesser. Et første møte ble hold i Røyrvik i Nord-Trøndelag, hvor organisering ble diskutert. Frem til 1913 ble det hold mange slike møter. I 1907 ble Brurskanken lappeforening stiftet i Mosjøen. Til møtet var Renberg invitert for å holde foredrag. På møtet traff hun Thomas Pedersen Toven (1875–1948), som hun giftet seg med samme år. I Norge ble Renberg en lederskikkelse for den samepolitiske bevegelsen. Sammen med henne virket lappeskolelærer Daniel Mortenson (1860–1924). I årene etter stiftelsen av Brurskanken lappeforening ble det opprettet flere samiske lag og foreninger, samt fylkesforeninger. I 1910 stod Renberg bak opprettelsen av Brurskanken lappekvindeforening. Foreningene var åpen for alle samer, men fungerte i realiteten mest som interesseorganisasjon for reindriftsamer.

Fra samemøtet den 6. februar 1917 i Trondheim. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström.

Foto: Hilfling-Rasmussen

Renberg og Brurskanken lappekvindeforening stod høsten 1916 bak planlegging av et større arrangement for å få stiftet en landsomfattende organisasjon for samer. Det møtte opp 150 deltager til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917 i Metodistkirken i Trondheim. Blant deltagerne var to tredeler samer, mens resten var nordmenn. Rund 30 % av de samiske deltagerne var kvinner og alle samene drev med reindrift. Det var få deltagere fra nordsamiske områder. Landsmøtet varte i fire dager og de ble diskutert reindrift, skole og videre organisering. Arbeiderpartimannen Martin Tranmæl (1879–1967) var invitert for å gi sine råd om organisasjonsform. Han anbefalte en hierarkisk oppbygget landsammenslutning, med underliggende fylkes- og lokallag.

Samiske aviser og litteratur

Rundt 1900 ble flere samiske avsier opprettet. De formidlet samisk språk, kultur og historie, slik at samisk bevissthet og samhold ble styrket. Det oppstod en offentlighet der samiske anliggender ble diskutert, som igjen førte til agitasjon og mobilisering. De første samiske avisene var religiøse, eid av misjonsorganisasjoner. Senere oppstod rent politiske medier.

Saǥai Muittalægje var en samisk avis som ble gitt ut fra mai 1904 til desember 1911. Den hadde en lesekrets på rundt 2000 personer, de fleste i Øst-Finnmark. Redaktør var den samiske læreren og forfatteren Anders Larsen (1870–1949). Avisen formidlet stoff om kultur, nyheter, leserinnlegg og politikk. Larsen ville vise at samisk kultur ikke stod tilbake for norsk kultur. En annen grunnlegende tanke, var at sjøsamer og reindriftsamer tilhørte samme nordsamiske språk- og kulturfellesskap. Avisen agiterte for at den samiske læreren Isak Saba (1875–1921) fra Nesseby burde representere Finnmark på Stortinget. Han var sosialist og mente at samenes hadde felles interesser med fiskerbønder og arbeidere. Han ble valgt inn på Stortinget både i 1906 og 1909.

Den samepolitiske mobiliseringen var skjør og avhengig av enkeltpersoners engasjement. Det var ikke tradisjon for frivillig organisering i det nordsamiske samfunnet. Selv om det skjedde en mobilisering i 1904, ble det ikke etablert mange samiske lag og organisasjoner. For Saǥai Muittalægje var økonomien stadig et problem, og da den gikk inn ble grunnlaget for politisk mobilisering blant samene redusert.

Årene fra 1906 til 1917 omtales som pionertiden for samisk skjønnlitteraturer, da dikt, noveller og romaner ble publisert på samisk av samiske forfattere. I 1910 ble Muitalus sámiid birra (norsk: «Min bok om samene») gitt ut av nordsamen Johan Turi (1854–1936).

Fimbulvinter

Lov om reindriften av 12. mai 1933.

Innenfor forskningslitteraturen har tiden fra rundt 1920 til 1940 i Norge, vært omtalte som en «fimbulvinter», et uttrykk som språkmannen Hans J. Henriksen (1903–1977) innførte som et retorisk begrep.. Årsaken til denne betegnelsen var at det samiske organisasjonsliv stod stille, mye på grunn av myndighetenes harde fornorskingspolitikk. Allikevel var foregikk det rettighetskamp i det stille. Mange samer støttet arbeiderpartiet, som de mente ga støtte for småkårsfolk og forbedringer i krisetid. Motsatt førte de borgerlige partiene en politikk overfor samene som var lite velvillig. Generelt var mellomkrigstiden en tidsperiode med økonomiske kriser, klassekamp og arbeiderbevegelsens fremgang som førte arbeiderpartiet i regjering i 1935.

I mellomkrigstiden var også antiliberale politiske krefter i sving i Europa. Rasepolitikk ble fra 1933 innført i Tyskland med nazistenes maktovertagelse. Rasetenkning gjorde seg gjeldene også i Norden innenfor vitenskap, kultur, politikk og blant folk flest. Blant annet ble «menneskeraser» i undersøkt i Nord-Norge. Hva undersøkelsene skulle føre frem til var ofte usagt, men et mål kunne ha vært å kartlegge «raseblanding» og mulige konsekvenser av det. Nazistene gikk så langt som til å igangsette industrielt drap av «mindreverdige raser». Innen det skjedde, hadde mange vitenskapsfolk tatt avstand fra «raselæren». Blant annet var raseteoriene dårlig underbygget vitenskapelig. Allikevel hadde tenkningen om et hierarki blant mennesker slått rot, og kan brukes som bakteppe for å forstå myndighetens og folk flest sin tenkning angående samene. Fra før hadde en det kulturelle hierarkiet, altså at noen hadde underutviklet og primitiv kultur, mens andre («kulturfolkene») hadde kommet på et høyere nivå. I dette hierarkiet stod samene lavest, så kvenene og øverst nordiske folk.

Samemøtet i Trondheim i 1917 håpet å danne en organisasjon som kunne tale alle samenes sak. Når det ikke førte frem, fikk samene heller ikke anledning til å fremme ønsket om bruk av samisk i skolen. Noen av det samene allikevel fikk gjennomslag for, var at offisiell betegnelsen på dem skulle være «same» og de fikk sine egne representanter i kommunestyrene, fylkestingene og Stortinget, samt at sørsamene engasjerte seg i utforming av reindriftsloven. Mellomkrigstiden var en svært vanskelig tid, med arbeidsledighet og økonomisk nedgang, i tillegg var tuberkulose en sykdom som rammet mange. Under disse forholdene var ikke foreningsarbeid noe som mange hadde overskudd til å drive med, allikevel greide sørsamene å skape samarbeid mellom norske og svenske reinsamer.

Valgdeltagelsen blant samene var heller ikke stort nok til at de fikk egen representant på Stortinget, til tross for at Arbeiderpartiet i Finnmark hadde både samiske kandidater og samisk program. Fra 1927 og videre i mellomkrigstiden hadde ikke Arbeiderpartiet flerkulturelle temaer i sitt program. Historiker Ketil Zachariassen (1969–) har forklart dette med at partiet ville håndtere etniske motsetninger i Nord-Norge ved å unngå fokus på dem.

Forskere, myndigheter og politikere har beskrevet samene som et delt folk. Men forskjellene gikk i realiteten ikke mellom nord- og sørsamer eller mellom samer fra de forskjellige nasjonalstatene, men mellom fattig og rik. Typisk var reindriftsamene de rike og sjøsamene de fattige.

Språkkamp

Fornorskningen hadde før gått for seg i skolene og i kirkene, men i mellomkrigstiden kom nye medier til, som radiosendinger, norske ukeblader og boksamlinger. Den første store regionale radiosenderen ble satt opp i Vadsø i 1934 for å nå kvener og samer i områder som Nesseby, Polmak og Tana. Kringkastingslisensen var lavere enn andre steder og radioer delt ut gratis. Den første samiskspråklige sendingen var overføring av gudstjenesten julaften 1936 i Polmak kirke.

Språkforskeren Trond Trosterud (1962–) har estimert at språkbeherskelsen i samisk gikk ned med 10 % i Finnmark, fra 1920 til 1930, tilsvarende var nedgangen 20 % i Troms. Nedgangen skyldes assimilering gjennom skolens undervisningsopplegg. Historikerne har lurt på hvorfor det samiske språket ikke forsvant helt, men språket var fortsatt levende i områdene der samene utgjorde størsteparten av befolkningen. Konservering av språket skjedde av seg selv der folk omgikkes, som i arbeidslivet, i bygdene og i hjemmene. Forøvrig var foreldrene ikke mot at elevene lærte seg norsk, men at de ikke fikk lære samisk. I verste fall lærte barna hverken samisk eller norsk på skolen, og ikke stort annet heler.

De samene som markerte seg i offentligheten var ikke mange, men en av dem var lærer og historiker Henrik Kvandahl (1864–1950) som skrev trebindsverket Samenes historie (utgitt mellom 1925 og 1947). Han stipend av Det akademiske kollegium ved universitetet i Oslo for forskning på samisk historie. En annen var forfatter, avisredaktør og lærer Anders Larsen (1870–1949) som fikk utgitt boken «Om sjøsamene». En tredje agent for samiske rettigheter var arbeiderpartipolitikeren Per Fokstad (1890–1973), som kjempet for samenes rett til språk og kultur. Karakteristisk for samenes kamp var tilslutning til de etablerte politiske partiene, spesielt arbeiderpartiet. Virksomhet innenfor de etablerte partiene ble den muligheten som åpnet seg, når etnopolitisk organisering ikke førte frem.

Næringsveier og -utvikling i sameland

Melking av rein i Mutkavarre, Vest-Finnmark før 1900. Kvinnen som melker er enaresame med navn Marit, datter av Hendo-Antis. Mannen som holder reinen er en kven fra Sør-Varanger.

Foto: Ellisif Rannveig Wessel

Storsamfunnets interessen for nordområdene økte i løpet av 1800-tallet. På kysten økte produksjonen av tørrfisk, klippfisk og sild for eksport. Mange steder, som i Kåfjord i Alta, i Kiruna og i Kirkenes ble det igangsatt bergverk som førte til stor tilstrømning av folk og en tilstrømning av penger. Det var stor befolkningsvekst og mange nybrottsmenn slo seg ned der samene før var enerådende. Den allsidige samiske leveformen, som tidligere hadde vært mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn nabofolkenes, kom i bakgrunnen. Samene hadde mindre overskudd å handle med, og deres varer var ikke så etterspurte som før. Samiske bygder fremsto derfor utover 1800-tallet og fremover som de fattigste og mest tilbakeliggende. Storsamfunnets pengeøkonomi fremsto derimot som mer fremtidsrettet og velstående. Reindriftskulturen led også under grensedragningene mellom landene. Grensen mot Russland ble stengt i 1826, og senere ble også grensene mot Finland stengt. Gamle trekkveier for reinen ble forbutt å passere og sesongbeiter ble sperret.

Endring av svenske skogssamers næringer

Skogsamene som før drev med fangst og jakt hadde gått over til reindrift ut på 1800-tallet. Det er beskrevet av Petrus Læstadius (1802–1841) som i 1827 begynte sin virksomhet som misjonær i Pite lappmark. I sin journal gir han et detaljert bilde av hvordan skogsamenes arbeidsår forløp. Vinteren tilbrakte de i kystlandet, men i begynnelsen av mai dro de opp til sine respektive skatteland. Reinen fikk da gå fritt fram til midtsommer, og i den tiden viet samene seg til jakt og fiske. Da myggen begynte å bli et problem, samlet de etter reinsdyrene sammen og sørget for at et bål ga røk for å holde myggen unna dam. En gang om dagen ble simlene melket, mest osteproduksjon. Da den verste myggplaggen var over, fikk reinen igjen gå fritt og samene vie seg til jakt og fiske. Rundt Mikkelsmesse, i begynnelsen av oktober, begynte brunsttiden og da søkte folk igjen opp reinsdyrene sine. Når vinteren kom flyttet både folk og rein ned til kystlandet, hvor de i likhet med fjellsamene bodde i kåter av vadmel. Læstadius sier at skogsamene levde et godt liv i nærheten av sine kåter, i motsetning til fjellsamene som måtte fryse i fjellet. Skogsamene hadde et variert kosthold med fersk fisk, fjærfe, melk, ost og bær, mens fjellsamene sjelden spiste annet enn reinsdyrkjøtt.

Fortregning av svenske reinsamer

Storhetsiden for rennomadisme i Sverige oppstod på 1700-tallet. Samene var da de domerende i utveksling av varer og ressursutnyttelse i Lappland. De var både tilknyttetdet det svenske handelssystemet på kysten av Bottenviken og det norske systemet via norskekysten. På denne måten drev de mellomhandel mellomd de to nsasjonale systemene. I tillegg stod de bak en omfattende lokal handel i Lappland med egne produkter og innkjøpte varer. Det samiske samfunnet var over tid blitt underordnet sentralmakten i Sverige via økende kolonisering. Gradvis ble samenes stilling endret fra 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet. Den samiske befolkningen var redusert og stadig færre drev med reindrift eller annen tradisjonell samisk næring. Handelen i Norge var også helt avsluttet. Reinsdyrnærings dominerende posisjonen i Lappland var overtatt av svenske nybyggere som slo seg ned som jordbrukere og langs kysten av Bottenviken hadde befolkningen tredoblet seg fra 1750 til 1850. En annen utvikling var at det oppstod industri i form av tømmerdrift, gruvedrift og vannkraftutbygging.

Samene måtte akseptere at nybyggere slo seg ned på deres tradisjonelle lappskattland og konflikter oppstod. Spesielt var det uenigheter vedrørende fiskeretter som kom opp for heredsrettene, ved at nybyggere tok seg til rette ved samenes fiskeplasser. Nybyggere anklaget på sin side samene for å la reinflokkene rive ned hesjer og gjerder. Myndighetene forandret syn på samiske rettigheter til land utover på 1800-tallet, med den konsekvens at de stadig oftere tapte i tvister med nybyggere. Samene gikk også selv over til en bofast livsform som jordbrukere på 1800-tallet.

Samiske kombinasjonsnæringer i Finnmark

Sjøsamiske Ivar Samuelsen fra Finnmark i 1884.

Foto: Roland Bonaparte

På begynnelsen av 1800-tallet var det fiske og husdyrhold de mest utbredte næringskombinasjonen blant folk i Finnmark, og samene var mest involvert i flere forskjellige kombinasjoner. For øvrig var denne kombinasjonen den vanligste langs kysten av hele Norge. Samene var de som var mest involvert i flere forskjellige næringskombinasjoner. Noen samer drev med kombinasjonene fiske–reindrift eller fiske–jordbruk–reindrift. I 1870 er det fortsatt folk i kyststrøkene som holder rein for transportformål.

I løpet av 1800-tallet gikk utviklingen mot at husholdninger som drev med kombinasjonsnæringer ble færre, og at folk heller gikk over til jordbruk som eneste næring. Allikevel var kombinasjonsbruk det vanligste frem til rundt 1860, selv om embetsmenn og forkjempere for jordbruk var skeptiske. Spesielt var det utover på siste halvdel av 1800-tallet kritikk av jordbrukerne for at de ikke hadde nok vinterfôr til dyrene. Imidlertid brukte folk å spe på med tang, tare og fiskeavfall i dyrefôret. Samene drev utmarksslått mens de også brukte tiden på fiske og plukket multer, samt vedhugst. Fisken saltet de, mens fiskeavfallet ble samlet sammen og oppbevart til vinterfôr til buskapen. På vinteren brukte de utmarkene til å jakt og fiske. En grunn til samenes lave interesse for oppdyrking av jorden, kan ha vært pomorene som de uansett fikk kjøpe mel hos. De kjøpte gjerne så mye av deres billige korn, at de kunne bruke det som fôr til dyrene. Kornet betalte samene med fisk og pelsvarer. For sjøsamene var dermed slåttonn ikke den mest fornuftige tidsbruken, det kunne være mer innbringende å fiske om sommeren og heller kjøpe mel til dyrene. Dette kan også være en forklaring på at sjøsamene foretrakk et liv med sesongvise forflytninger med husdyrene og fiske i fjordstrøkene. Når det gjelder jordbruk tok en utover på siste halvdel av 1800-tallet til å dyrke poteter.

Et problem for reinsamer fra både Norge, Sverige og Finland var økt jordbruk i innlandsområdene og fjelldaler, slik at flytterutene ble forhindret. Om norske eller samiske småbrukere nektet reinflokkene å passere over sine marker, ble reinsamene henvist til mer vanskelige områder med for eksempel elvestryk eller farlig terreng. I verste fall hendte det at rasende nordmenn overfalt reinsamer fra Sverige.

Fremdeles rundt 1900 var mangesysleri det vanligste blant samene. Den sjøsamiske næringstilpassingen med sesongflyttinger med husdyr var fortsatt intakt rundt 1900. Husholdningene flyttet typisk et par ganger i året mellom steder der de eide jord og boplasser. Myndighetene var imidlertid skeptisk til denne praksisen, da de mente at det var lite rasjonelt. Imidlertid var bildet sammensatt. Fylkesagronomen i Finnmark hevdet av nordmennene var uskikket til å drive jordbruk i deler av landsdelen. Årsaken var at han mente å kunne påvise at nordmennenes driftsmåte krevde mer landareal enn samenes praksis. En årsak var samenes bruk av flere forskjellige typer fôr til husdyrene. Nordmenn benyttet bare høy, mens sjøsamene brukte både fiskeavfall, tang og tare, dvergbjørk og lyng. Samene i innlandet spedde på med reinlav.

Utviklingen i fiskeriene

Sjøsamer på fiske i Lerresfjord i Finnmark.

Foto: Sophus Tromholt

Myndighetene i Norge var opptatt av at effektiviteten i fiskerinæringen skulle økes. Et intensiv myndighetene brukte var overgang til større båter. Stortinget bevilget derfor et lånefond for fiskere i Finnmark. I perioden 1905–15 ble det deretter gitt hjelp til anskaffelse eller modernisering av rundt 120 båter i fylket. Ordningen var det kystens befolkning som nøt godt av, mens det i de samiske fjordbotnene var få som skaffet seg moderne fiskebåter. Årsaken til at moderniseringen gikk lettere for kystfolket var at de var tilknyttet en lokal handelsmann som mottok fisk og som solgte varer i retur. Handelsmannen hadde derfor en egeninteresse i å hjelpe sine klienter med penger for å skaffe seg bedre og mer effektive båter, da ville også hans fortjeneste på sikt øke.

Samene inne i fjordene stod friere i forhold til disse handelsmennene, blant annet fordi de russiske pomorene var viktigere kontakter. Ulempen ble dermed at de gikk glipp av denne mulige finansielle hjelpen. For sjøsamene ble konkurranseforholdene vanskeligere utover på 1900-tallet, når de fremdeles drev fiske med små båter uten motor. Etter som utviklingen gikk mot større fangster gikk det dårligere for sjøsamene med omsetningen av fisk til russiske handelsmenn. Russerne med sine kuttere lå tidligere spredd i fjordene og mottok fisk, men når enkelte fiskere kunne tilby store kvanta fisk, foretrakk de heller å være i store havner som Hammerfest. Russerne fikk bedre utbytte av å ligge fast i en havn og motta store kvanta fra noen få selgere. Etter dette mistet de også interessen av å selge mel i små kvanta til sjøsamene.

Den viktige pomorhandelen for finnmarkingene gjorde det mulig «å fiske mel opp av havet.» Imidlertid ble de russiske kutteren færre fra 1914 og etter den russiske revolusjonen i 1917 ble pomorhandelen avviklet. Dermed var også en periode med nokså stor økonomisk uavhengighet for sjøsamene over. For sjøsamer som ikke greide å henge med i moderniseringen av fiskeflåten var avviklingen av pomorhandelen ifølge historikeren Bård Arve Berg (1951–) en katastrofe. Deres tradisjonelle næringstilpasning led sammenbrudd sammen med de russiske kjøpmennene. Samenes båter var små og tilpasset hjemmefiske, dermed ikke egnet til kystfiske vinterstid. Etterhvert ble nye brukstyper tatt i bruk på sjøsamenes tradisjonelle fiskefelter, men krav om reguleringer fra fjordfiskere ble bare i liten grad lyttet til. Sjøsamenes situasjon var derfor spesielt ille i 1920- og 30-årene. Med avviklingen av pomorhandelen ble det slutt på samenes mange hundre år gamle uavhengighet fra danske, norske og vesteuropeiske handelssystemer. Fra 1917 ble deres økonomi helt avhengig av myndighetene i Norge og norske handelsmenn.

Reinnæringen i mellomkrigstiden

En reinsame med flokken, muligens i 1930-årene, i Jukkasjärvi, Lappland.

Etter første verdenskrig hadde dyktige reineiere store reinflokker og oppsparte midler. Samenes landsmøtet i Trondheim i 1917 hadde lagt frem en resolusjon der det stod at «fjorder og øer» i eldre reinbeitedistrikter, fremdeles måtte være tilgjengelig for reinnæringen. Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige som var gjeldende fra 1923, tok imidlertid ikke hensyn til gamle sedvane, og mange fjordområder og øyer ble stengt for svenske samer. Bestemmelser for når samene kunne passere grensen ble også i noen tilfeller endret. Svenske myndigheter holdt på sin side fast med lappekodisillens bestemmelser om fri ferdsel for reinnæringen, uavhengig av om samene var norske eller svenske. Resultatet for svenske reinsamer ble at de flyttet sørover i Sverige for å finne sommerbeiteland. I Nord-Sverige oppstod en mer ekstensiv reindrift med store flokker og kantvokting, mens det i sør var en praksis med intensiv drift, altså kontinuerlig gjeting. Det oppstod utfordringer for den intensive driften, med problemer som ble forsøkt løst med «lappkomiteer» og «lapputredninger», helt opp til 1930-årene.

Reindriftsloven av 1933 ga sterkere regulering av reindriften i Finnmark. Blant annet ble også forholdet mellom reindrift og de fastboende regulert, og det ble det innført et kollektivt ansvar for skader som rein hadde gjort innenfor hvert reindistrikt. Meldeplikt ble innført for hvert distrikt, og om beitesituasjonen ikke var gunstig nok, kunne reineiere bli henvist til andre distrikter enn de meldte seg til. Forskjellen mellom lovene for reindrift i sør og nord ble likere.

Utover i mellomkrigstiden ble det bygget en del veier i Norge som kunne bli hindre for reindriften. Veien ble også en mulighet som reinsamene raskt tok i bruk, slik at familiene kunne komme raskt frem under reinflyttingen. Det ble også mer vanlig med faste boliger, enten for deler av året eller hele. Variasjonene var uansett store. I Varanger kombinerte samene reindrift med store besetninger og gårdsdrift, gjerne også med laksefiske i fjordene. Telt og gamme var fortsatt i bruk mange steder.

Østsamene etter den russiske revolusjon

I 1920 var det 1554 samer som hold til på Kolahalvøya, noe som utgjorde litt mer enn 8 % av befolkningen. Frem til 1933 økte den samiske befolkningen beskjedent, mens den russiske ble mangedoblet. Sovjetmyndighetene innså tidlig at utviklingen var problematisk for samene, og utnevnte Vasilii Alymov (1883–1938) til formann for den nordlige komite i 1927 og i 1930 ble han ombudsmann, med spesielt ansvar for samene. Det ble satt opp et stort sykehus, skole og veterinærinstitusjon for reinsdyr. Videre ble det opprettet studieplasser for ti samer i Leningrad. Den sentrale eksekutivkomiteen i Moskva hadde også en avdeling som tok seg av minoriteter i de nordlike områder, slik at disse ble støttet økonomisk, kulturelt og politisk. Samene var således ett av 29 slike folkeslag. Imidlertid frafalt sovjetmyndighetenes interesse for ikke-russiske foleslag utover i 1930-årene. Dermed ble organisasjoner som den nordlige komite lagt ned. Alymov ble arrestert under utrenskningene som fulgte og senere skutt i 1938. Han ble anklaget for å planlegge opprettelsen av en egen, uavhengig samisk stat.

En rekke prominente samiske personer innenfor kultur og politikk på Kolahalvøya ble arrestert og forsvant i 1930-årene. Årsaken var at samene var motstandere av kollektivisering av reinsdyrdriften. Noen av de som ble internert, ble enten skutt eller sendt til én av de 30 interneringsleirene som ble opprettet på Kolahalvøya. Etter andre verdenskrig ble mange russiske samer som hadde vært soldater og blitt tatt til fange i Tyskland, Finland eller andre fiendtlige land, enten skutt eller straffeforfulgt etter at de vendte hjem.

Reinsamene på Kola hadde frem 1930-årene en sosial organisering, kalt syjjt, med regler for fordeling av ressurser mellom flere familier. Disse tradisjonene ble avskaffet med kollektiviseringen ble innført. Reindriften ble da nasjonalisert og innlemmet i kollektivbrukene. Etterpå ble samene leid inn som gjetere. Urfolkene i den nye staten skulle være bofaste og ikke ha noe selvstyre. Samene ble derfor flyttet til sine sommerbosteder for der å bli bofaste.

Andre verdenskrig

Samisk mann i samtale med høyere tyske offiserer i forbindelse med reichskommissar Josef Terbovens (1898–1945) reise til Nord-Norge og Finland sommeren 1942

Selv om det er skrevet mye om andre verdenskrig i Norge, er samene i mindre grad nevnt. I det store verket Norge i krig, er det et avsnitt om nazistenes rase orienterte syn på samene. Derimot har lokalhistoriske bøker og publikasjoner behandlet samiske forhold under krigen. Samenes opplevelser under krigen var svært forskjellig alt etter hva slags nasjonalstat de tilhørte. På Kola var samene involvert på Sovjetunionens side, Finland var involvert i krigen i forskjellige faser, Sverige var nøytralt og Norge ble først overfalt, deretter okkupert. Samene i grensetraktene mellom Norge og Sverige var kjente i områdene, dessuten behersket de naturforholde og klima, dermed ble mange involvert som grenseloser. Allikevel er samenes historie under krigen nokså lik sivilsamfunnet ellers.

Til tross for nazismens raseideologi, ble samene behandlet helt forskjellig fra mange andre minoriteter i Europa. Tvert om hadde nazistene et naturromantisk syn på dem. Norske nazister så det derimot ofte annerledes. Det ble under krigen gjort enda et forsøk på samisk organisering, da medlemmer fra nasjonal samling i 1943 tok initiativ til å stifte Norsk Nasjonalt Sameforbund. Denne organisasjonen fikk noen få samiske medlemmer, totalt 13 fra Trøndelag og Nordland. Siden den nazistiske tilknytningen var klar, hold de fleste seg langt unna.

Reindriften under krigen

Soldater fra Wehrmacht og en same i 1942 i Lappland, Sodankylä, Finland.

Foto: Julius Jääskeläine

I Norge var reindriften i gang gjennom alle krigsårene. Selv om ingen nordmenn fikk lov til å passere grensen, fikk reindriftsamene egen dispensasjon. Den statlige organiseringen lå fortsatt under Reindriftskontoret i Landbruksdepartementet. Likeledes var det fortsatt lappefogder og reinbeitedistrikter. Lappefogden var statens representanter og fagpersoner innen reinnæringen, men begrenset politi- og kontrollmyndighet. I praksis gjorde mange av dem også mye for å ivareta reindriftssamenes interesser. Under lappefogdene var det lappeoppsynsmenn, for å hente inn opplysninger om reindriften i sine områder. Lappefogdene skrev årsberetninger for sitt distrikt, slik at en for ettertiden har informasjon om utviklingen i krigsårene.

De tyske myndighetene under krigen hadde interesse av reindriften, både fordi de hadde spesiell interesse av vinteraktiviteter i ekstremt klima og fordi reinen ga kjøtt og kunne brukes som trekkdyr. Av slike årsaker ville de ha informasjon om antallet rein den enkelte same eide, samt årsaker til økning eller minking av bestanden. Imidlertid rapporterte lappefogdene tilbake at krigen gjorde telling umulig, eller de oppga estimater. Det ble sagt at det var vanskelig å få tak i folk for å utføre den omfattende tellingen, dessuten hadde ikke myndighetene budsjetter til å betale for arbeidet. I realiteten ville reindriftsmyndighetene unngå å oppgi eksakte tall, fordi de da fryktet at okkupasjonsmyndighetene på egen hånd ville gjøre beregninger for hvor mange slakte- og bruksrein de ønsket. Reinnæringen kunne derimot stole på at okkupasjonsmaktens ledelse ikke ville risikere at reinbestenden kom ned på et kritisk lavt nivå, til det var de alt for opptatt av reindriftens fremtid.

Samene i Finland under krigen

I Finland hadde reineierne store bestandsreduksjoner under krigen, det skyldes at myndighetene der hadde krevd at en tredjedel av flokkene ble slaktet. De finske samene var lojale mot myndighetene og utførte ordren. Spesielt gikk det ut over skoltesamene. Mottakerne ønsket store dyr med mye kjøtt, dermed ble praktisk talt alle store dyr tatt ut av flokken.

En stor endring som følge av krigen skjedde for skoltesamene i Petsamo-området, som måtte flyttet permanent derfra til Finland. Deler av skoltesamenes område lå i grenseregionen mellom Norge, Finland og Sovjetunionen, og ble slagmark mellom forskjellige felttog. Voksne menn herfra ble allerede under vinterkrigen i 1939 utskrevne soldater. I løpet av krigen ble reinflokkene og mange rein ble værende på den sovjetiske delen av grensen da krigen var over. Skoltesamene måtte rett etter krigen ta stilling til om de skulle dra tilbake til det som var blitt sovjetisk område, eller fortsette sin tilværelse i Finland. De eldre ville tilbake til sine vante landskaper, mens de yngre og de som hadde kjempet på finsk side i krigen, ville bli i Inari. Mange skoltesamer slo seg ned ved Enare rundt 1948. Her bygde staten opp skoler, helsetilbud, kirke og butikker, i tillegg til at de fikk rettigheter til tømmerdrift, reindrift og fiske. På lengre sikt ble allikevel skoltesamene assimilert inn i den finske kulturen og befolkningen. Likevel var det rundt 2000 rundt 200 personer som snakket skoltsamisk i Sevettijärvi og Nellim.

Nazistenes syn på samene

Tysk soldat og same i 1943. Under krigen var det stor vareknapphet, dermed kom samens hjemmeproduksjon godt med i folks dagligliv. Byttehandel med tyske soldater eller lokalbefolkningen fikk stort omfang.

I mange tiår før krigen hadde samene blitt undersøkt av antropologiske forskere, som kom med uttalelser om deres uheldige fysiske og psykiske tilstand. Noen hevdet endog at samene var en helt egen folkerase. Nazistens ideologi bygget mye på rasemessige forskjeller mellom folkegrupper, men deres syn på samene under andre verdenskrig var sammensatt. Den nazistiske sjefen for politiet i Norge, Jonas Lie (1899–1945) (1899–1945) mente at samene var verdiløse. Han mente at jødene og samene skulle behandles likt. Hans meninger fikk ikke stor betydning, fordi sjeff for SS, Heinrich Himmler (1900–1945), var av motsatt oppfatning. Himmler mente tvert om at samene ikke representerte noen fare for «den ariske rase», dessuten at samenes kunnskaper om arktisk klima kunne komme til nytte.

Nazistenes plan på lang sikt kan også forklare deres positive syn på samene. Etter at krigen var vunnet, så de for seg en storstilt kolonisering av tidligere sovjetiske territorier. Her skulle det foregå utvikingsprogrammer langt inn i fremtiden, som mange nordmenn, dansker, finner og svensker ville være med på. For å lykkes med dette var kunnskaper om tilpasning til barskt klima avgjørende, og her kom samene inn i bildet som eksperter.

Evakuering av samene fra Kolahalvøya

I november 1939 angrep Sovjetunionen Finland, og i den forbindelse ble Petsamo i Nord-Finland angrepet av Sovjetunionen. Både finer og samer evakuerte til enten Norge eller sør i Finland, mens andre ble tatt til fange. Krigshandlingene var over i 1940 og i april samme år kunne folk vende tilbake til husene sine. Imidlertid fortsatte ufreden med fortsettelseskrigen, der Finland fikk hjelp fra Tyskland for å få erobret tilbake de tapte territoriene. Skoltesamene måtte igjen evakueres, spesielt ble vinterlandsbyen Suonikylä hardt rammet ved at den ble en krigssone fra 1941 til 1944. Samene fra Suonikylä og Paatsjoki ble evakuert sørover i Finland, mens i områder som ble okkupert av Sovjetunionen ble skoltesamene deportert til Kolahalvøya. Noen ble også evakuert til Narvik.

En annen konsekvens av krigen var at tilsammen 800 skoltesamer fra Lovozero i Murmansk oblast, ble utskrevne soldater for Sovjetunionen. Rundt en fjerdedel kom aldri tilbake.

Lapplandskrigen fikk store konsekvenser for samene. Krigen ble utløst i 1944 da Stalin ga ordren om at Finland skulle kvite seg med alle de tyske tropper fra Finland. De tyske troppene befant seg i Finland, fordi Tyskland og Finland var allierte. Tyskland nektet imidlertid å trekke ut sine styrker, noe som førte til at Finland så seg nødt til å gå til direkte militære konfrontasjoner mot Tyskland. I denne sammenhengen ble 774 finer drept og rundt 1000 tyskere. Krigen førte til at mange samer måtte evakueres fra Nord-Finland. Mange av de evakuerte returnerte aldri tilbake, men ble værende i Sverige, Norge eller Sør-Finland etter krigen. På grunn av sykdommer i områdene de ble evakuert til ble tilværelsen utfordrende, ikke minst for deres samiske identitet.

Tvangsevakuering og nedbrenning av Finnmark

Under nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark lyktes en god del folk med å flykte innover fjellet. På svensk side var det igangsatt hjelpevirksomhet der klær og mat ble gitt til flyktningene. Bildet viser samer som venter på at boden hvor matvarene oppbevares skal åpnes.

Tysklands krig i Sovjetunionen led nederlag og tilbaketrekning fra flere frontavsnitt ble nødvendig i slutten av 1944. En av disse frontene var Murmanskfronten (Litsafronten), hvor tilbaketrekningen av tyske tropper skjedde gjennom Nord-Norge. De tyske styrkene anvendte den brente jords taktikk for å hindre at de sovjetiske styrkene skulle kunne å dra nytte av ressursene når de kom etter. Mesteparten av husene og infrastrukturen i Norge øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt. Dette var et ledd i Operation Nordlicht der tyske styrker etter Den finske fortsettelseskrigen ble trukket ut av Finland, Finnmark og Troms til Lyngen. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert, de fleste til områder lengre sør i Norge.

Den brente jords taktikk ble også tatt i bruk i Nord-Finland. Historikeren Veli-Pekka Lehtola (1957–) har skrevet om de evakuerte samenes opplevelser. Mange følte evakueringen som traumatiserende, men for noen var det deres eneste reise de fikk oppleve til sørlige områder og mye fikk de se. De fikk se alt fra store veier og jernbane, til planter og husdyr, og annet levesett. For andre innebar tvangsflytting til Sør-Finland et kultursjokk.

En konsekvens av ødeleggelsene i Finnmark var at deler av samisk kultur ble ødelagt. Ved gjennombyggingen som fulgte tok en ikke hensyn til samiske byggetradisjoner, men standardiserte norske byggemåter. En annen konsekvens var at samer som ble tvangsevakuert sørover der det bare var norskspråklig befolkning, selv gikk over til å snakke norsk i større grad. Dog levde deler av det nomadiske samisk levesett ned flytting av rein videre etter krigen.

Litteratur

• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. 
• Bjørklund, Ivar (2000). Sápmi. Tromsø: Samisk etnografisk fagenhet, Tromsø museum. ISBN 8271420291. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (på svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. 

Eksterne lenker

• Samene i jernalderen, artikkel på snl.no
• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)

Autoritetsdata