Pontifikalkollegiet

Pontifikalkollegiet (latin: Collegium Pontificum) var en gammel romersk institusjon hvor den viktigste oppgaven var å sørge for opprettholdelsen av pax deorum («gudenes fred»), det vil si å sørge for at menneskenes forhold til gudene var tilfredsstillende. Medlemmene av Pontifikalkollegiet, som alle var høyt rangerte prester i den romerske statskult, overvåke at alle forskrifter for samhandlingen med det guddommelige, ius divinum, ble fulgt; herunder var de ansvarlige for kalenderen slik at folk kunne unngå å begå tabubelagte handlinger på dager hvor det kunne fornærme gudene. Kollegiet hadde ikke i seg selv en religiøs funksjon, men fungerte isteden som rådgivere. Det besto av femten medlemmer som alle hadde et presteembete og ble ledet av pontifex maximus (yppersteprest).

Pontifex betyr på latin «brobygger» (av pons, «bro» og facere, «å gjøre»), men grunnen til at dette ordet kom til å betegne en prest er i dag usikkert, muligens har presten opprinnelige vært ansvarlig for byggen av broer over elven Tiberen, eller kanskje navnet skal bli forstått i overført, metaforisk betydning som brobygger mellom mennesker og guder. Betegnelsen benyttes fortsatt om biskoper, særlig i den romersk-katolske kirke, og i likhet med de mange øvrige paralleller til den romerske religion har den katolske kirke stadig et pontifikalkollegium.

Historie

Senere kilder har indikert at pontifices opprinnelig var rådgivere for kongemakten som var den øverste religiøse myndighet, en rolle som under den romerske republikken ble overtatt av til dels pontifex maximus og til dels rex sacrorum. Kollegiet fortsatte som rådgivere i religiøse spørsmål, men nå for det romerske senatet. Nye medlemmer, som før 300 f.Kr. kunne tilhøre patrisierne, ble utpekt på livstid av de øvrige medlemmene. I republikkens første tid ble pontifex maximus valgt internt i gruppen, men det ble endret i år 104 f.Kr. da kandidatene på en offentlig liste.

På de lister over medlemmer av kollegiet som er bevart for ettertiden kan det tydelig bli sett at dets plasser i høy grad var besatt av personer som også hadde en høy posisjon i den romerske stat. Kollegiet satt derfor med en betydelig makt da ledende politikere i hele perioden opprettholdt kontrollen med det.

Embetet ble holdt på livstid. I eldre tider ble kun menn i moden alder valgt, senere også yngre menn. Pontifex maximus hadde en del viktige oppgaver, blant annet å velge vestalinnene og flamen (offerprest). Han bodde i en særskilt embetsbolig, regia, ved Via Sacra. I eldre tider fikk han ikke forlate Italia, heller ikke ha noe verdslig embete, ikke gifte seg; men med tiden ble endret til mindre strengt.

Pontifices hadde ansvaret for at den romerske kalender som ble vedlikeholdt og tidspunktene for middag og aften ble annonsert hver dag. Det ga også en reell maktposisjon i et samfunn som hadde en streng inndeling av de tidsrom som kunne benyttes til verdslige formål og de som skulle benyttes til hellige gjøremål. Før pålitelige solur ble alminnelige utgjorde observasjoner av solen fra Curia Hostilia grunnlaget for romernes tidsmåling.

Som pontifex maximus iverksatte Julius Cæsar en reform av kalenderen, kjent som den julianske kalender. I 13 f.Kr. overtok Augustus embetet fra Marcus Aemilius Lepidus og de senere keisere gjorde det til en av keiserens titler, og hans regjeringstid ble regnet fra den dag han mottok denne tittelen. Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket overtok de kristne biskoper de plikter og ansvarsområder som de hedenske prester tidligere hadde hatt, herunder pontifikalkollegiet.

Eksterne lenker

• Artiklen: Pontifex i Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities
• Beskrivelse av tradisjonen om den apostoliske etterfølgelse innenfor katolisismen

Litteratur

• Beard, Mary (1988): «Roman Priesthoods» i: Civilization of the Ancient Mediterranean: Greece and Rome. 3 bind. New York: Scribner's.
• Dionysios fra Halikarnassos: Roman AntiquitiesII. lxxiii, Fra LCL
• Szemler, G.J. (1972): The Priests of the Republic: A Study of the Interactions between Priesthoods and Magistracies. Collection Latomus. 127
• Van Haeperen, Françoise (2002): «Le collège pontifical» (3ème s. a. C. – 4ème s. p. C.) i: Études de Philologie, d'Archéologie et d'Histoire Anciennes, no. 39. (Brussels: Brepols) ISBN 90-74461-49-2