Hopp til innhold

Politisk korrekthet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Politisk ukorrekt» omdirigeres hit. For spillet med samme navn, se her.

Politisk korrekthet, etter det engelske political correctness, på norsk ofte forkortet PK, er en nedsettende betegnelse på ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende eller diskriminerende.[1] I dag blir begrepet hovedsakelig brukt som del av en kritikk av påstått rådende venstreorienterte oppfatninger i politiske eller sosiale spørsmål.[2][3][4][5]

Begrepet benyttes i identitetspolitisk debatt[6] om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger,[7] for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad. Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt.[8]

I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene.[trenger referanse] Debattanter som mener at frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring av ytringsfrihet og villighet til å unngå at kritikkverdige forhold omtales.[9][10]

Begrepet politisk korrekt har også etter hvert antatt en mer uformell betydning, der begrepet betegner å ha holdninger og meninger som samsvarer med flertallet i en gruppe. En slik gruppe kan være alt fra samfunnet generelt til mindre grupper, som for eksempel foreninger.[trenger referanse]

Om det som bryter med det som regnes for politisk korrekt, uavhengig av definisjon, bruker man gjerne begrepet «politisk ukorrekt».

Ifølge den kulturkonservative, armerikanske moralfiosofen Christopher Lasch (1932–1994) lyktes den liberale eller radikale eliten i media, akademia og kulturliv i USA å definere sine egne synspunkter som politiske korrekte og moralsk overlegne, mens folkelige (populistiske) holdninger ble utdefinert som reaksjonære og tradisjonalistiske.[11] Loury skriver at kritikken har kommet hovedsakelig fra den politiske høyresiden der det hevdes at bare politiske korrekte oppfatninger om abort, feminisme, miljøspørsmål, homofiles rettigheter, kulturforskjeller og andre sensitive saker kan uttrykkes på universitetene, på film, i nyhetene eller i valgkamper utenå bli utsatt for lammende angrep fra aktivister.[10] I USA har det for eksempel vært vanskelig å uttale seg negativt om homoseksualitet uten å bli utsatt for fordømmelse.[12]

Barreto og Ellemers sammenlignet tradisjonell sexisme (som «kvinner er ikke så smarte som menn») med moderne og antatt politisk korrekt sexisme (som intens motstand mot og misnøye med positiv særbehandling). De fant at sexisme fremstilt i moderne form var mer sosialt akseptert.[13]

Bakgrunn og definisjoner

[rediger | rediger kilde]
For over ten years it served as the weapon of choice to defang what was perceived, or represented, by the right as the threatening menace of the left. Paradoxically, many on the left have participated in p.c.-baiting. "Political correctness" has been the epithet of choice used to discredit a wide array of discursive practices generally thought of as lefty...
– Robin Lakoff (2000)[5]

I sin moderne form har uttrykket sitt utspring i den politiske debatten i USA på 1960- og 1970-tallet. Der det ble brukt både av radikale og konservative.[14] Blant leninister var «politisk korrekt» først en hedersbetegnelse for den som lojalt fulgte partilinjen.[9] På den politiske venstresiden ble betegnelsen brukt som kritikk mot ekstremister i egne rekker og sprang trolig ut av et ønske om å holde ytterliggående standpunkter i sjakk. I løpet av 1980-tallet ble merkelappen tatt i bruk av høyresiden i USA som et polemisk virkemiddel.[15] Merkelappen «politisk korrekt» har utviklet seg til å bli brukt av de som regner seg som kritikere av politisk korrekthet, «anti-politisk-korrekte», og ikke av de påstått politisk korrekte selv.[3]

«Politisk korrekthet» er lånt fra amerikansk politikk, der political correctness (PC) kom i vanlig bruk omkring 1990[2][16] og i løpet av 1994 var betegnelsen i allmenn bruk. I USA anses 1990-1991 å være den egentlig begynnelsen på politisk korrekthet som diskusjonstema. Journalisten Richard Bernsteins artikkel «The Rising Hegemony of the Political Correct» (de politisk korrektes tiltakende hegemoni, New York Times 28. oktober 1990[17]) og filosofiprofessor John Searles «The Storm Over the University» (New York Review of Books, 6. desember 1990[18]) medvirket særlig til debatten. Animasjonen Beavis and Butthead hadde en episode kalt «politically correct» som gjorde narr av venstreliberale utdanningsreformer. James Finn Garners bestselgende bok Politically Correct Bedtime Stories fordemte indirekte en politisk korrekt agenda. Debatten om politisk korrekthet i USA inngår trolig i det som kalles «kulturkrig» og knyttes til en tiltakende oppfatning av at høyere utdanning i USA er en stor og kostbar fiasko der universitetene har blitt kapret av en radikal agenda.[15]

Ifølge Berman begynte debatten om politisk korrekt i USA med en artikkel høsten 1990 i New York Times. I en tale ved University of Michigan forsvarte George H. W. Bush friheten ved universitetene mot «akademiske sensorer». Dinesh D'Souzas bok Illiberal Education. The Politics of Sex and Race on Campus (1991) ble en bestselger. Kritikken av påstått politisk korrekthet kom først fra nykonservative, deretter av en del liberale og en eldre garde av venstreorienterte. Kritikken la til grunn at en ny «postmoderne» generasjon hadde kommet til makten ved universitetene, særlig innenfor humanistiske fag og til dels i sentraladministrasjonen. Ifølge kritikken driver disse «postmoderne radikalerne» en undertrykking av andre gjennom krav til språkbruk og atferd særlig innenfor følsomme områder.[9] Bakgrunnen var et knippe foreslåtte reformer særlig rettet mot universitetene i USA blant annet krav om «fair language», positiv diskriminering («affermative action»), og tiltak mot rasisme og seksuell trakassering. Andre politikkområder gjaldt blant annet anti-røyke-kampanjer og dyrevern («animal rights activisme»).[3] Kommentator og journalist John Taylor kritiserte i artikkelen «Are you politically correct?» (New York Magazine, 21. januar 1991) den intellektuelle kultureliten (inkludert multikulturalister og feminister) for en autoritær menings- og ytringssensur som undergraver folks frihet.[19]

Umberto Eco skrev at politisk korrekthet er et amerikansk fenomen som oppsto med ønske om å fremme toleranse og aksept for religiøst, etnisk og seksuelt mangfold. Senere utviklet det seg ifølge Eco til en form for fundamentalisme der dagligspråket ritualiseres ved at vekten er på omtenksomt ordvalg heller enn realiteter.[20] Marianne Gullestad skrev i 1998 at politisk korrekthet har blitt til en norm der det ikke lenger er argumentasjonen som teller men hvordan man ordlegger seg, det vil si at ordvalgets symbolverdi er viktigere enn innholdet i argumentasjonen.[21]

Loury skriver at politisk korrekthet erstattet kommunisme som utgangspunktet for polarisert debatt i USA.[10] Debatten i USA hadde overraskende utslag som at høyresiden argumenterte for ytringsfrihet og andre borgerretter (første grunnlovstillegg), mens en del på venstresiden argumenterte mot.[9] Rush Limbaugh kalte politisk korrekthet for «politisk rensing» som kunne sammenlignes med etnisk rensing i Bosnia. I 1994 publiserte The Spectator at antisemittisk innlegg med begrunnelsen at amerikansk media var politisk korrekte og ikke tillot slike innlegg.[2]

Politisk korrekt som en trussel mot ytringsfrihet kommer fra sosialt konformitetspress. Loury definerer politisk korrekthet som «en sosial konvensjon som begrenser hva som sies offentlig» («a social convention of restraint on public expression»). Politisk korrekthet kan lede til selvsensur av frykt for å bli utstøtt. Loury understreker at politisk korrekthet er nytt som merkelapp selv om fenomenet ikke er nytt: Alle sosiale fellesskap har normer for hva som er passende atferd på sensitive områder.[10] Politisk korrekthet har også vært fremholdt som en trussel mot akademisk frihet inkludert professorenes rett til å velge pensum til sin undervisning. Det har vært argumentert med at politisk korrekthet svekker kvaliteten på staben ved universitetene gjennom positiv diskriminering for eksempel ved at kvinner blir foretrukket selv om de ikke er best kvalifisert. Kritikerne av påstått politisk korrekthet mener at politisk korrekt uholdbare metoder, for eksempel trakassering og trusler i stedet for åpen debatt, for å vinne frem.[3]

Et kjent eksempel på påstått politisk korrekthet i USA er forslaget om å bytte ut den kristne hilsenen Merry Christmas («god jul») mot det mer nøytrale Happy Holidays («gledelig høytid») for å unngå å støte ikke-kristne grupper. Dette selv om sistnevnte angivelig har vært et vanlig uttrykk i anledning jul siden hvert fall 1890-tallet,[22] og at det offentlige må forholde seg upartisk, ettersom nasjonen er sekulær ifølge grunnloven.

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

Norman Fairclough argumenterer for at personer som får merkelappen «politisk korrekt» ikke er en ensartet gruppe, de bare blir konstruert («constructed») eller fremstilt som en ensartet gruppe ved denne merkelappen. Han mener at politisk korrekt i hovedsak er en merkelapp som politiske motstandere pådytter («imposed») av taktiske hensyn. Samtidig skriver Fairclough at det antatt politiske korrekte var et lett mål fordi deres holdning hadde et anstrøk av arroganse.[23]

Umberto Eco skrev at politisk korrekthet i USA begynte som et anstrengelse for å fremme toleranse og aksept for ulikhet, men fikk preg av en fundamentalisme der ord og uttrykk ble viktigere en de faktiske konsekvensene. For eksempel at man kunne diskriminere en blind så lenge man er omtenksom og kaller personen for «synshemmet».[20] Hans Fredrik Dahl skrev at politiske korrekthet, i betydningen normer eller standarder for hva det er akseptabelt å si eller skrive, kan føre til selvsensur i media.[24] Jordan Peterson har kritisert det han mener er politisk korrekte nye regler for anerkjennelse av ulike grupper for eksempel ved bruk kjønnsnøytrale prononomen som «de» («they») i stedet for «han» og «hun». Peterson mener slik tiltak er typisk for autoritære og totalitære politistater.[25][26] Blant annet The Guardian mener Petersons angrep på politisk korrekthet og «kulturmarxisme» bare er uttrykk for høyreorientert ståsted.[4][27]

John Wilson mener omfanget og skadevirkningen av politiske korrekthet i USA er en myte skapt av smarte konservative. Påstandene om politisk korrekthet er preget av overdrivelser og forvrengninger som har villedet offentligheten, og har i realiteten vært et konservativt angrep på amerikansk akademia, ifølge Wilson. Resultatet er en illusjon om en slags venstrevridd konspirasjon om å ta over akademia og bruke akademia for egne politiske mål. Wilson mener at merkelappen «politisk korrekt» ble brukt av konservative for å kneble motstandere.[2] Det å stemple en ide som «politisk korrekt» ble tilstrekkelig begrunnelse til å avfeie den.[28]

Randi Gressgård skriver at PK stilles opp som motsetning til ytringsfrihet og «PK» brukes til å stemple noen faglige perspektiver som politiske farget og uvitenskapelige. Innenfor innvandringsfeltet har for eksempel PK blitt brukt generelt om de som ikke er villige til å ta opp negative sider ved innvandring og integrasjon.[19] Norsk innvandringsdebatt har blitt kritisert for å være dominert av moraliserende, politisk korrekt elite. Det har vært fremholdt en hypotese om at denne eliten legger lokk på debatten og bestemmer hva det er lov å diskutere og hvem som kan delta.[29][30][31] I Norge har særlig FrP fremhevet seg som politiske ukorrekt brukt som et honnørord. Den svenske innvandringsdebatten har blitt beskrevet som mer preget av politisk korrekthet enn den norsk.[32] Sindre Bangstad skriver at løse anklager om normativ forskning («politisk korrekthet») trolig sitter langt løsere i mottakelsen av innvandringsforskning i norsk offentlighet enn andre forskningsområder.[33] Cora Alexa Døving skriver at det på noen nettfora sirkulerer løse konspirasjonsteorier om at «Europa islamiseres og at dette skjer i ly av politisk korrekthet og i ledtog med venstreorienterte politikere, at muslimer er illojale overfor europeiske verdier og at de ikke ønsker å bli integrert og at muslimer lyver om sine egentlige intensjoner».[34] På anonyme nettfora som 4chan har det vært en norm for vitsing med selvmord, folkemord, voldtekt og pedofili som en form for motstand mot politisk korrekthet.[35]

Maryann Ayim mener at merkelappen fører til en trivialisering av det konkrete sakene, til at påstått politiske korrekt blir gjort til skurker («villainize») og til de anti-politisk-korrekte får en slags legitimitet. Trivialiseringen skjer blant ved at viktige sosiale og etiske spørsmål reduseres til og avfeies som etikette, ifølge Ayim. Ved å samle flere adskilte saker og initiativ kunne de neokonservative peke ut de påståtte politisk korrekte som en fiende. Ved å gjøre politisk korrekt til et nedsettende eller diskrediterende uttrykk kunne kritikerne samtidig fremstå som legitime forkjempere for en god sak. Ifølge Ayim sverter merkelappen politisk korrekt alt den knyttes til.[3]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Garner, James Finn (1995). Politisk korrekte godnatthistorier. Oslo: Ex libris. ISBN 8273844803.  (satirebok med det forfatteren anser er politisk korrekte versjoner av kjente folkeeventyr)

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Woke, høy bevissthet om rasisme og annen urettferdighet i samfunnet
  • Snillisme, overdreven hensynsfullhet og ettergivenhet, særlig utvist av sosiale myndigheter
  • Godhetsposering, dydsframvisning eller prektighetsframvisning
  • Alt-right

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Thorsen, Dag Einar. (2018, 20. februar). Politisk Korrekt. I Store norske leksikon. Hentet 25. mai 2018.
  2. ^ a b c d Wilson, J. K. (1995). The myth of political correctness: The conservative attack on higher education. Duke University Press.
  3. ^ a b c d e Ayim, M. (1998). Just how correct is political correctness? A critique of the opposition's arguments. Argumentation, 12(4), 445-480.
  4. ^ a b Lynskey, Dorian (7. februar 2018). «How dangerous is Jordan B Peterson, the rightwing professor who 'hit a hornets' nest'?». the Guardian (på engelsk). Besøkt 24. februar 2018. 
  5. ^ a b Lakoff, Robin Tolmach: The language war. University of California Press, 2000.
  6. ^ Kaufman, Scott Barry. «The Personality of Political Correctness». Scientific American Blog Network (på engelsk). Besøkt 23. juli 2017. 
  7. ^ https://snl.no/politisk_korrekthet
  8. ^ Stephen Morris. Political Correctness. Journal of Political Economy, vol 109, nr 2, April 2001, p. 231-265.
  9. ^ a b c d Berman, P. (Ed.). (2011). Debating PC: The controversy over political correctness on college campuses. Delta/Random House Publisher.
  10. ^ a b c d Loury, G. C. (1994). Self-censorship in public discourse: a theory of “political correctness” and related phenomena. Rationality and Society, 6(4), 428-461.
  11. ^ Østerud, Øyvind (1999). Globaliseringen og nasjonalstaten. Oslo: Ad notam Gyldendal. ISBN 8241709900. 
  12. ^ Pipes, Richard (1994). Communism: the vanished specter. Oslo: Scandinavian University Press. ISBN 8200219089. 
  13. ^ Barreto, M., & Ellemers, N. (2005). The perils of political correctness: Men's and women's responses to old-fashioned and modern sexist views. Social psychology quarterly, 68(1), 75-88.
  14. ^ Joshua Florence (30. oktober 2015). «A Phrase in Flux: The History of Political Correctness». HARVARD POLITICAL REVIEW. Arkivert fra originalen 22. august 2020. Besøkt 26. mai 2018. «Historian Ruth Perry reminds us in her 1992 article Historically Correct that during the early days of modern “political correctness” both sides of the aisle were active participants.» 
  15. ^ a b Bush, Harold K. (1995). «A Brief History of PC, With Annotated Bibliography». American Studies International. 1. 33: 42–64. ISSN 0883-105X. Besøkt 1. november 2020. 
  16. ^ Geoffrey Hughes: Political Correctness. A History of Semantics and Culture. Vol. 24. John Wiley & Sons, 2011..
  17. ^ Bernstein, Richard (28. oktober 1990). «The Rising Hegemony of the Politically Correct». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. november 2020. «The term "politically correct," with its suggestion of Stalinist orthodoxy, is spoken more with irony and disapproval than with reverence. But across the country the term p.c., as it is commonly abbreviated, is being heard more and more in debates over what should be taught at the universities. There are even initials -- p.c.p. -- to designate a politically correct person. And though the terms are not used in utter seriousness, even by the p.c.p.'s themselves, there is a large body of belief in academia and elsewhere that a cluster of opinions about race, ecology, feminism, culture and foreign policy defines a kind of "correct" attitude toward the problems of the world, a sort of unofficial ideology of the university.» 
  18. ^ Searle, John R. (6. desember 1990). «The Storm Over the University». The New York Review (på engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 1. november 2020. 
  19. ^ a b Gressgård, Randi (2019). «Politisk korrekthet, identitetspolitikk og ytringsfrihet». Tidsskrift for samfunnsforskning. 01 (på norsk). 60: 91–95. ISSN 1504-291X. doi:10.18261/issn.1504-291X-2019-01-09. Besøkt 1. november 2020. «Artikkelen er en kommentar til Mette Anderssons bok Kampen om vitenskapeligheten: Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt (Universitetsforlaget, 2018)» 
  20. ^ a b Eco, Umberto (2000). Fire moralske betraktninger. Oslo: Tiden. ISBN 8210045318. 
  21. ^ Kulturstudier: kulturforståelse, kulturbrytning, kulturpolitikk. Bergen: Program for kulturstudier, Norges forskningsråd. 1998. ISBN 8279580018. 
  22. ^ «Good Housekeeping» (på engelsk). Hearst Corporation. 1. januar 1890. Besøkt 25. september 2015. 
  23. ^ Fairclough, Norman (2003). «Political Correctness: the politics of culture and language.». Discourse & Society (vol 14(1)): 17-28. Arkivert fra originalen 28. september 2015. 
  24. ^ Dahl, Hans Fredrik (1999). Sensur og selvsensur i nordisk presse. [Fredrikstad]: Institutt for journalistikk. ISBN 8271471368. 
  25. ^ Meynell, L. (2017). On Political Correctness. Dialogue: Canadian Philosophical Review/Revue canadienne de philosophie, 56(4), 799-804.
  26. ^ Cossman, B. (2018). Gender identity, gender pronouns, and freedom of expression: Bill C-16 and the traction of specious legal claims. University of Toronto Law Journal, 68(1), 37-79.
  27. ^ «Martin Gedde-Dahl: Tilfellet Jordan Peterson». morgenbladet.no. 10. november 2017. Besøkt 24. februar 2018. 
  28. ^ Norwegian-American essays 1999. Hamar: The Norwegian Emigrant Museum. 1999. ISBN 8299146135. 
  29. ^ Ustad Figenschou, Tine; Beyer, Audun (2014). «Elitene, minoritetene og mediene – Definisjonsmakt i norsk innvandringsdebatt». Tidsskrift for samfunnsforskning. 01 (på norsk). 55: 24–51. ISSN 1504-291X. Besøkt 2. november 2020.  linjeskift-tegn i |etternavn= på plass 7 (hjelp)
  30. ^ Hagelund, A. (2004b). Mot en god debatt? Retorikk om retorikk i debatten om debatten. Tidsskrift for samfunnsforskning, 45, nr 3, s.547–559.
  31. ^ Sletteland, Anja (2017). «Den norske islamdebatten - Som fanden leser Bibelen». Samtiden. 01 (på norsk). 125: 7–15. ISSN 1890-0690. Besøkt 2. november 2020. 
  32. ^ Andersson, Mette (2018). «Kampen om vitenskapeligheten». www.idunn.no (på norsk). Universitetsforlaget. Besøkt 2. november 2020. 
  33. ^ Bangstad, Sindre (2019). «Viktig vitenskapsteoretisk bidrag». Tidsskrift for samfunnsforskning. 01 (på norsk). 60: 88–90. ISSN 1504-291X. doi:10.18261/issn.1504-291X-2019-01-08. Besøkt 2. november 2020. 
  34. ^ Døving, Cora Alexa (2018). «Folkefelleskapets fiender – fascismens arv?». Kirke og Kultur. 04 (på norsk). 122: 322–331. ISSN 1504-3002. doi:10.18261/issn.1504-3002-2018-04-03. Besøkt 2. november 2020. 
  35. ^ Tromp, Carline (2018). «Trollene som ikke sprakk». Nytt Norsk Tidsskrift. 02 (på norsk). 35: 178–189. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2018-02-07. Besøkt 2. november 2020. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Politisk_korrekthet&oldid=24820547»