Pietro Riario

Pietro Riario
Født		21. apr. 1445 Savona
Død		3. jan. 1474 (28 år) Roma
Beskjeftigelse		Diplomat, katolsk prest, katolsk biskop
Embete		Kardinal (1471–1474) apostolisk administrator (1473–1474) Roman Catholic Archbishop of Split (1473–1474) Roman Catholic Bishop of Treviso (1471–1473) Roman Catholic Archbishop of Florence (1473–1474) Latin Patriarch of Constantinople (1472–1474) kardinalprest (San Sisto, 1471–1474) apostolisk administrator (1472–1474) apostolisk administrator (1473–1474) abbot of the Monastery of Sant Cugat (Commendatory abbot, 1471–1473)
Søsken		Girolamo Riario
Gravlagt		Funeral monument for Cardinal Pietro Riario
Våpenskjold
Pietro Riario på Commons

Pietro Riario (født 21. april 1445 i bystaten Savona, død 3. januar 1474 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.

Liv og virke

Bakgrunn

Det antas at det var onkelen Francesco della Rovere (den senere pave Sixtus IV) som anbefalte Pietro Riario å tre inn i fransiskanerordenen i sin ungdom.^{[trenger referanse]} Han skal ha studert i Pavia, Padova, Venezia, Bologna, Siena og Ferrara før han i 1467 fulgte sin nå kardinalsutnevnte onkel til Roma.

Kardinal

Han ble kreert til kardinal 16. desember 1471 av sin onkel pave Sixtus IV, med San Sisto og dessuten in commendam Santi XII Apostoli som tittelkirker.

Under konklavet i august 1471 var det etter flere nokså sikre indikasjoner meget på grunn av Riarios innsats (taktiske spill, løfter og fremtidige forfremmelser og embeder som innebar større inntekter) som bragte de fastlåste kardinalene ut av dødvanne og sikret sin onkels valg til pave.^{[trenger referanse]}

Etter Sixtus IVs innsettelse fikk Riario nærmest frie hender til å bygge opp en maktposisjon innen kurien.^{[trenger referanse]} Av finansiell betydning ble embedene som abbed av et kloster nær grensen til Frankrike, og bispeembedet Treviso, av stor betydning. I en tremånedersperiode i 1471 bekledte han også embedet som ansvarlig for det pavelige skattkammer. Før jul ble han dessuten kreert til kardinal.

Også etterpå fortsatte de pavelige gunstbevisninger, – innen kort tid akkumulerte Riario embedene som latinsk titulærpatriark av Konstantinopel, erkebiskop av både Firenze og Sevilla, biskop av Valencia, Salona og Mende, og abbed for en rekke klostre. De prebendene dette innbragte gav han en årlig inntekt på 60 000 dukater. Med disse midlene finansierte kardinalen en overmåte sløsaktig^{[trenger referanse]} livsstil: Han omgav seg med et personlig hoff, begunstiget diktere og kunstnere, begynte byggingen av et kjempepalass ved basilikaen SS. Apostoli, og foranstaltet fremfor alt stadig pompøse gjestebud og fester som representerer et høydepunkt i renessansens festkultur. Imidlertid var ikke denne luksus bare uttrykk for sløsaktighet, men også tildels for en bevisst politisk kalkyle. Det gjaldt å stille til skue pavedømmets verdslige glans og rikdom både overfor den romerske adel og overfor de italienske republikker og fyrstedømmer. Dette førte til diplomatiske kontakter og politiske gjennombrudd.^{[trenger referanse]} Blant annet fikk han i stand et for Roma og for seg selv gunstig bryllup mellom sin bror Girolamo med en Sforza-datter.

En legasjonsreise sommeren 1473 til Nord-Italia hadde som mål å kjøpe tilbake byen Imola fra milaneserne. Kort etter hjemkomsten til Roma døde kardinal Riario plutselig og uventet. Samtidige var av forskjellige oppfatninger om dødsårsaken – vellevnet eller giftmord?^{[trenger referanse]}

Han fikk et av renessansens aller vakreste^{[trenger referanse]} gravmonumenter i kirken SS. Apostoli.

Kardinal Pietro Riario, som i løpet av få år ble sin tids rikeste og mektigste kardinal, er det tidligste eksempel på den nepotisme som satte inn fra pave Sixtus' dager i renessansepavedømmet.^{[trenger referanse]} Riario skapte skole for andre andre levemenn i kardinalskollegiet.^{[trenger referanse]}

Eksterne lenker

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church