Pasifisme

Pasifisme brukes om tankesett som på prinsipielt grunnlag tar avstand fra voldsanvendelse og krig. Pasifisme kan i forlengelse av dette forstås som avvisning av militære krigshandlinger som intervensjonsmiddel i internasjonale konflikter. Begrepet pasifisme er dannet av de latinske ordene pax, som betyr «fred», og facere, det vil si «gjøre».

Innenfor pasifismen finnes det forskjellige oppfatninger av hvor absolutt avvisningen av vold og krig skal være, og hvordan avvisningen skal begrunnes. Begrepet dekker derfor et vidt spekter av holdninger, fra absolutt motstand mot enhver voldsbruk uansett omstendigheter til en preferanse for bruk av fredelige midler som i ekstreme tilfeller ikke utelukker voldsbruk.

I politiske debatter brukes pasifist ofte som en betegnelse på de som bare godtar krig som en absolutt siste utvei. De vil ofte ikke selv anse seg som pasifister.

Pasifismen kan være prinsipielt eller pragmatisk motivert. Den prinsipielle pasifismen er basert på en oppfatning om at vold er moralsk galt; dette kan være begrunnet filosofisk, politisk/ideologisk eller religiøst. Pragmatisk pasifisme har ikke noe slikt grunnleggende syn, men baserer seg på at ikkevoldelige løsninger er en totalt sett bedre måte å løse konflikter på enn voldsbruk.

En del pasifister skiller mellom institusjonalisert vold og annen vold, det vil si at de er imot krigføring, men godtar voldsbruk i selvforsvar eller forsvar av andre. Det er også forskjellige innstillinger til ødeleggelse av eiendom; dette har ført til konflikter innen mange radikale organisasjoner hvor en del av medlemmene ønsker å bruke sabotasje som virkemiddel mens andre mener også det er utillatelig voldsbruk.

Historie

Det eldste eksempelet man har på pasifisme er fra Peloponneserkrigen, 431–404 f.Kr.. Hegetorides av Thassos gjennomførte da en ikkevoldelig protest mot krigen. Aristophanes skrev i komedien Lysistrata, hvor handlingen er lagt til Peloponneserkrigen, om de athenske kvinnenes sexstreik for å få mennene til å slutte å krige.

Noen religiøse grupper har bekjent seg til pasifisme i flere århundrer, men dette har i stor grad vært et indre spørsmål for trossamfunnet. I kristendommen finner man et tidlig eksempel hos Martin av Tours, som skal ha sagt «jeg er en Kristi soldat, jeg kan ikke kjempe». De historiske fredskirkene er kvekerne, mennonittene og tunkere (bethren). Innen buddhismen og hinduismen er det også svært lange tradisjoner for pasifistiske retninger, og også de fleste andre religioner har eksempler.

I det 19. århundre vokste en moderne, politisk motivert pasifisme frem. Innen en del sosialistiske grupperinger kom man til det standpunkt at krig var en metode regjeringen brukte for å undertvinge arbeiderne ved å skrive dem ut som soldater.

Et tidlig eksempel på gjennomføring av en ikkevoldelig kampanje er fra Aotearoa på New Zealand i siste halvdel av det 19. århundre. Britene hadde lenge forsøkt å ta land fra maoriene, og en maorihøvding klarte i et tilfelle å få sine krigere til å møte britiske soldater på en ikkevoldelig måte. Te Whiti-o-Rongomai overtalte 2000 mennesker til å ta imot britene i sin landsby og gi dem mat og drikke, og han lot seg arrestere uten å gjøre motstand.

Under og etter første verdenskrig vokste det frem en sterk motstand mot krig i forskjellige samfunnslag i Vest-Europa, ikke minst i Storbritannia og Tyskland. I flere land, som Italia under Mussolini, Sovjetunionen og Tyskland under Hitler ble utgivelse av pasifistiske skrifter forbudt, og det ble satt likhetstegn mellom pasifisme og feighet. Da andre verdenskrig brøt ut dalte interessen for pasifisme, men man ser en del eksempler på ikkevoldelig kamp, som lærernes og prestenes motstand i Norge under den tyske okkupasjonen, og ikke minst Mahatma Gandhis ikkevoldskamp for frigjøringa av India. Sør-Afrikas president Nelson Mandela fikk Nobels fredspris for sitt pasifistiske arbeid for bekjempelse av apartheid.

I 1960-årene vokste pasifisme frem igjen, ikke minst som en protest mot Vietnamkrigen.

Idehistorie

Definisjon på fred: Reformistene støtter positiv fred, sikkerhetsfellesskap, der det skal være fravær av vold. (Mahatma Gandhi, Nelson Mandela).

Fredsbevaring: Reformistene arbeider for nedrustning.

Se også