Osbern FitzOsbern
| Osbern FitzOsbern | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1032 | ||
| Død | 1103 | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1072–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | William FitzOsbern | ||
Osbern FitzOsbern (født ca. 1032, død 1103[1]) var en normannisk katolsk biskop, den yngre broren av William FitzOsbern, 1. jarl av Hereford, en av Vilhelm Erobrerens viktigste menn.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Osbern de Crépon, av formynderne til den unge hertug Vilhelm av Normandie, den senere Vilhelm Erobreren. Faren ga sitt liv for å forhindre et snikmord på hertugen. Av ikke minst den grunn sto familien høyt i kurs hos hertugen av Normandie. Den eldste sønnen arvet farens adelige og militære posisjon mens Osbern gikk inn i kirken, og slik fikk slekten innflytelse i begge de sentrale samfunnsmessige sfærer.
Via inngifte var Osbern en tremenning av den engelske kongen (Osberns far var nevø av Gunnora av Normandie) og var i ung alder blitt sendt dit for oppfostring. I henhold til Richard John King var Osbern mer preget av engelske skikker enn normanniske på grunn av sin tid i England.[2]
Prest, kanskje spion
[rediger | rediger kilde]Mens broren William argumenterte for invasjon av England ved det normanniske hoffet hadde Osbern blitt kapellan hos kongen av England, Edvard Bekjenneren, som lot flere og flere fransktalende normannere få posisjoner i England. Historikerne har antydet at det er mulig og sannsynlig at Osbern ikke bare fungerte som kansler og kapellan for den engelske kongen, men også som normannisk spion ved det engelske hoffet for sin bror William. De sparsommelige skriftlige kildene kan dog ikke bekreftet hans forræderi. Han fikk uansett stilling som kansler og kapellan for hertug Vilhelm etter slaget ved Hastings i 1066 da invasjonen og erobringen av England var et faktum.[3]
Biskop
[rediger | rediger kilde]Noen få år etter den normanniske erobringen av England overtok han knappe året etter at hans bror William ble drept i slaget ved Cassel i 1072 det prestisjetunge bispestedet Exeter. Han ble således en av mange normannere som erstattet innfødte angelsaksere i betydningsfulle posisjoner. Den 28. mai 1072 ble han vigslet til biskop av Exeter i St. Pauls katedral i London som etterfølger til Leofric av Lanfranc, erkebiskop av Canterbury og den fremste geistlig i landet. I påsken det samme året var han tilstede ved kirkerådet som ble holdt i Royal Chapel i Winchester Castle og i pinsen ved Winsor bekreftet han sammen de øvrige biskopene Canterburys erkebispverdighet. Kong Vilhelm, dronning Matilda, en pavelig legat, erkebiskopen av Canterbury og Thomas, erkebiskop av York, ga alle sine signaturer ved bekreftelsen[4]
Dommedagsboken viser at foruten hans bispesetes eiendommer i Devon og Cornwall hadde han eiendommer i Sussex, Surrey, Hants, Berks, Gloucester, Norfolk, og Oxfordshire. I løpet av Osberns tid som biskop må Exeter ha økt i popularitet og velstand ettersom kongen tillot at byskatten ble benyttet til dets 29 kapeller. Kronikøren William av Malmesbury beundret ham for hans enkelhet, for hans gavmildhet til fattige og for hans lytefrie karakter. Han var fornøyd med de gamle kirker og brydde seg ikke om å bygge nye som andre normanniske biskoper. Han var derfor elsket av folket, forteller William av Malmesbury. Derimot skal han ha vært misfornøyd med en gruppe munker fra klosteret Battle Abbey som hadde bosatt seg i domkirken, men et brev fra pave Paschalis II korrigerte ham til å gi dem sin beskyttelse.[5]
Hans siste år var preget av at han mistet syn og ble svært syk og skrøpelig, noe som betydde at han ikke var tilstede ved kirkemøtet i London høsten 1102. Året døde han og deretter var bispesetet ubesatt i nær fire år. Graven er i dag ikke lenger kjent.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Robert av Jumièges (?-1070)
- Biskop William the Norman (?-1075) *bispeviet 1051
- Erkebiskop Lanfranc O.S.B. (1005-1089) *1070
- Biskop Osbern FitzOsbern (?-1103) *1072[6]