Hopp til innhold

Orfeu Negro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Orfeu Negro
Generell informasjon
GenreFantasyfilm, filmmusikal,[1] romantisk film, dramafilm, filmatisert litteratur, filmkomedie
Utgivelsesår1959
NasjonalitetFrankrike, Brasil, Italia
Lengde107 min.
SpråkPortugisisk
Bak kamera
RegiMarcel Camus[2][3][1][4] Rediger dette på Wikidata
ManusVinicius de Moraes, Jacques Viot, Marcel Camus Rediger dette på Wikidata
Basert på
Orfeu da Conceição (Vinicius de Moraes) Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Sacha Gordine
MusikkLuiz Bonfá, Antônio Carlos Jobim Rediger dette på Wikidata
FotoJean Bourgoin Rediger dette på Wikidata
KlippAndrée Feix Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeBreno Mello,[3] Marpessa Dawn,[1] Léa Garcia,[4] Adhemar da Silva,[5] Cartola, Marcel Camus[1] Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Farve/s.hvFarger
FilmselskapWarner Bros., Warner Bros. Pictures Rediger dette på Wikidata
Distributør(er)The Criterion Collection
Netflix
Totalomsetning750 000 USD[6] Rediger dette på Wikidata
Premiere(r)12. juni 1959
1959
UtmerkelserOscar for beste fremmedspråklige film (1958) (tema for: Den 32. Oscar-utdelingen)
Gullpalmen (1959)
Eksterne lenker
IMDb

Den sorte Orfeus (Portugisisk: Orfeu Negro) er en italiensk-fransk-brasiliansk romantisk dramafilm fra 1959 regissert av Marcel Camus med Marpessa Dawn og Breno Mello i de ledende rollene. Den er basert på teaterstykket Orfeu da Conceição av Vinicius de Moraes, som er en tilpasning av den greske legenden om Orfeus og Eurydike, som er satt inn i en moderne kontekst, en favela i Rio de Janeiro under Carnaval. Filmen var en internasjonal samproduksjon mellom produksjonsselskaper i Brasil, Frankrike og Italia.

Filmen er spesielt kjent for sitt soundtrack av de to brasilianske komponistene Antônio Carlos Jobim, hvis sang «A felicidade» åpner filmen, og Luiz Bonfá, hvis «Manhã de Carnaval» og «Samba av Orpheus» har blitt bossa nova-klassikere. Sangene som synges av Orfeus ble dubbet av sanger Agostinho dos Santos.[7]

Lange passasjer i filmen ble filmet i Morro da Babilônia, en favela i Leme-området i Rio de Janeiro.[8][9]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Et gresk marmorrelieff eksploderer for å avdekke sorte menn som danser til sambatrommer i en favela. Eurydike kommer til Rio de Janeiro, og tar sporvognen til Orfeus. Hun er ny i byen og kjører til endestasjonen på linjen, der Orfeus introduserer henne til stasjonsvakten, Hermes, som gir henne en veibeskrivelse hjem til søskenbarnet Serafina.

Selv om han er forlovet til Mira, er Orfeus ikke begeistret for det kommende ekteskap. Paret går for å få et ekteskapsbevis. Da betjenten ved tinghuset hører Orfeus navn, spør han spøkefullt om Mira er Eurydike, hva som irriterer henne. Senere insisterer Mira på å få en forlovelsesring. Selv om Orfeus nettopp har fått lønn, vil han heller bruke pengene sine til å hente sin gitar hos pantelåneren før karnevalet. Mira tilbyr til slutt å låne Orfeus penger til å kjøpe ringen.

På vei hjem er han glad for å oppdage at Eurydike bor hos naboen til Serafina. Eurydike har reist til Rio for å slippe unna en merkelig mann som hun mener vil drepe henne. Mannen – kledd som døden i et stilisert skjelettkostyme – finner henne, men Orfeus jager ham bort. Orfeus og Eurydike forelsker seg i hverandre, men er stadig på flukt fra både Mira og døden. Når Serafinas sjømannkjæreste Chico dukker opp, tilbyr Orfeus å la Eurydike sove i hans hjem, mens han tar hengekøyen utenfor. Eurydike inviterer ham til sengen sin.

Orfeus, Mira, og Serafina er de viktigste medlemmene i en sambaskole, en av mange som paraderer under karnevalet. Serafina bestemmer seg for å kle opp Eurydike i sitt kostyme, slik at hun selv kan tilbringe mer tid med sjømannen sin. Et slør skjuler Eurydikes ansikt; bare Orfeus vet om bedraget. Under paraden danser Orfeus med Eurydike heller enn Mira.

Til slutt oppdager Mira at Serafina befinner seg i publikum og river sløret av Eurydike. Eurydike blir igjen tvunget til å løpe for livet, først fra Mira, deretter fra døden. Fanget på Orfeus egen sporvognsstasjon, henger hun fra en kraftledning for å rømme fra døden og dør ved et uhell da Orfeus slår på strømmen og dreper henne med elektrisk støt. Døden forteller Orfeus at «Nå er hun min« før den slår ham bevisstløs.

En urolig Orfeus ser etter Eurydike på Kontoret for savnede personer, selv om Hermes har fortalt ham at hun er død. Bygningen er øde om natten, med bare en vaktmester som feier gulvet. Han forteller Orfeus at stedet bare huser dokumenter, og at det ikke finnes mennesker der. Vaktmesteren synes synd på Orfeu, og tar ham med ned en stor mørk vindeltrapp – en referanse til den mytiske Orpheus' nedstigning til underverdenen, – til et Macumba-ritual, en regional form for den afro-brasilianske religionen Candomblé.

Ved porten vokter en hund som heter Kerberos, efter Hades' trehodede hund i gresk mytologi. I løpet av ritualet ber vaktmesteren Orfeus påkalle sin elskede ved å synge. Ånden til Eurydike bor i kroppen til en gammel kvinne og snakker til ham. Orfeus ønsker å betrakte henne nærmere, men Eurydike ber ham om ikke å gjøre det, ellers vil han miste henne for alltid. Når han snur seg og ser uansett, ser han den gamle kvinnen, og Eurydikes ånd forsvinner, som i den greske myten.

Orfeus vandrer avsted i sorg. Han henter Eurydikes levninger fra byens likhus og bærer henne i armene gjennom byen og opp bakken mot sitt hjem, hvor skuret hans står i flammer. En hevngjerrig Mira går amok og slenger en stein som treffer ham i hodet, slik at han faller utfor en klippe til sin død.

To barn, Benedito og Zeca – som har fulgt Orfeus gjennom hele filmen – tror Orfeus eventyr om at gitarspillet hans forårsaker at solen står opp hver morgen. Efterat Orfeus er død, insisterer Benedito på at Zeca plukker opp gitaren og spiller slik at solen vil stå opp. Zeca spiller, og solen kommer opp. En liten jente gir Zeca en blomst, og de tre barna danser.

Rollebesetning

[rediger | rediger kilde]

Notater til rollebesetning

[rediger | rediger kilde]
  • Marpessa Dawn var ikke fra Brasil, men fra Pittsburgh, Pennsylvania.[10]
  • Breno Mello var en fotballspiller uten erfaring fra skuespill på den tiden han ble gitt rollen som Orfeu.[11] Mello gikk på gaten i Rio de Janeiro, da regissøren Marcel Camus stoppet ham og spurte om han ønsket å være med i en film.[12]
  • Da Silva, skuespilleren som spilte døden, var en tresteghopper som vant to OL-gull i 1952 og 1956.[13]
  • En ung gutt som danser over skjermen og spille en pandeiro vokste opp til å vinne en nasjonal pandeirospiller konkurranse og spille sitt instrument rundt om i verden. I dag er Carlinhos Pandeiro de Ouro lærer i Los Angeles og California Brasil Camp.

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Orfeu Negro vant gullpalmen i 1959 Cannes Film Festival,[14] 1960 - Oscar for Beste fremmedspråklige Film,[15] 1960 - Golden Globe-Prisen for Beste Utenlandske Film og 1961 BAFTA-Prisen for Beste fremmedspråklige Film. I det siste tilfelle ble Brasil kreditert sammen med Frankrike og Italia.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Black Orpheus ble sitert av Jean-Michel Basquiat som en av sine første musikalske forbilder,[16] mens Barack Obama kommenterer i sine memoarer Drømmer fra Min Far (1995) at det var hans mors favoritt film.[17][18]

Men Obama delte ikke sin mors preferanser ved først visning av filmen, en gang ved sitt første år på Columbia University: «jeg innså plutselig at skildringen av de barnlige svarte jeg fikk se på skjermen, det motsatte av Conrads mørke villmenn, var det min mor hadde båret med seg til Hawaii den gang for alle de årene siden, en refleksjon av den enkle fantasien som hadde vært forbudt for en hvit, middelklasse jente fra Kansas, løftet om et annet liv: varm, sensuell, eksotisk, annerledes.»[19]

Nyinnspillinger og adaptasjoner

[rediger | rediger kilde]
  • I 1999, en ny film, Orfeu, ble laget av Carlos Diegues, med et lydspor med Brasiliansk sanger og låtskriver Caetano Veloso. Regissøren sa det ikke var en nyinnspilling av Black Orpheus, men en film basert på Vinicius de Moraes' opprinnelige 1956 teaterstykke.[dette sitatet trenger referanse]
  • I juli 2014, en Broadway-musikal tilpasning av Black Orpheus ble annonsert å være skrevet av Lynn Nottage og regissert av George C. Wolfe.[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d http://www.allocine.fr/film/fichefilm_gen_cfilm=261.html; besøksdato: 27. april 2016.
  2. ^ «Full Cast & Crew». Internet Movie Database (på flere språk). Besøkt 7. juli 2022. 
  3. ^ a b http://www.filmaffinity.com/en/film172778.html; besøksdato: 27. april 2016.
  4. ^ a b http://www.cinematografo.it/cinedatabase/film/orfeo-negro/8188/; besøksdato: 27. april 2016.
  5. ^ http://www.telerama.fr/cinema/films/orfeu-negro,4600.php; besøksdato: 27. april 2016.
  6. ^ «M-G-M CASHING IN ON OSCAR VICTORY; ' Ben-Hur' Gross Expected to Reach 7 Million by Week's End -- 'Spartacus' Booked». The New York Times. 7. april 1960. Besøkt 7. juli 2022. 
  7. ^ Castro, Ruy (1990). Bossa Nova: The Story of the Brazilian Music That Seduced the World. Chicago. A Capella Books. s. 166–167. ISBN 978-1-55652-494-3. 
  8. ^ Valladares, Licia.
  9. ^ Bellos, Alex.
  10. ^ «Marpessa Dawn». imdb.com. Besøkt 16. mars 2019. 
  11. ^ Hevesi, Dennis (5. september 2008). «Breno Mello, 76, Star of Orpheus, Dies». The New York Times. Besøkt 25. februar 2012. 
  12. ^ Guyot, Jean-François (17. mai 2005). «Astro de Orfeu Negro conhece Cannes 46 anos apos vencer festival». France Presse. Besøkt 25. februar 2012. 
  13. ^ «Adhemar da Silva». Sports Reference LLC. Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 13. juni 2015. 
  14. ^ «Black Orpheus». Festival de Cannes. 1959. Besøkt 15. februar 2009. 
  15. ^ «The 32nd Academy Awards (1960) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 27. oktober 2011. 
  16. ^ Fretz, Eric.
  17. ^ Gonzalez, Ed. «The House Next Door: Barack Obama: A Story of Race and Politics», Slant Magazine (22 March 2008).
  18. ^ Williams, Tia.
  19. ^ Bradshaw, Peter, «Why Obama is wrong about Black Orpheus», The Guardian, 2 February 2009.
  20. ^ Purcell, Carey.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Orfeu_Negro&oldid=22823151»