Nøkk

«Nøkken» omdirigeres hit. For det norske bandet, se Nøkken (band).

«Nøkken», en ferskvannsvette i nordisk og nordeuropeisk folkediktning, framstilt av den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen fra 1892. Kittelsens velkjente bilde har påvirket mange nordmenns forestillinger om hvordan den uhyggelige nøkken ser ut i et stille, lokkende skogstjern når det skumrer om kvelden. Denne versjonen av motivet befinner seg i Nasjonalgalleriet i Oslo.

En nøkk, oftest omtalt i bestemt form som nøkken, eller nykken og nykkjen i noen norske dialekter og på nynorsk, er en nifs, mannlig vette som holder til i elver, tjern, vann og sjøer i innlandet. Figuren er kjent fra nordisk folketro og diktning siden norrøn tid, spesielt i sagn, eventyr og folkeviser fra Norge og Sverige. Nøkken er en personifisering av det farlige ved vannet og kan vise seg i forskjellige skikkelser. Vanligvis prøver han å lokke folk til seg for å drukne dem.

Nøkken har forbindelse til flere tradisjoner, særlig med opphav i germansk mytologi, og forekommer i en mengde lokale varianter over hele Nord-Europa. Forestillingene og historiene om nøkkene er derfor ofte nært beslektet med fortellinger om andre overnaturlige vesener og mytologiske elementærånder som lever i vann. I Norge og Sverige gjelder det oftest ferskvannvetter som den felespillende fossegrimen og den gapende kvernknarren, skikkelser som er nyere enn nøkken. Nøkker og elveånder kan også låne trekk fra klassiske vannymfer, for eksempel i tyske og mellomeuropeiske sagn, fra lindormer og fra drauger, marmæler, havmenn og andre saltvannsvetter.

Gammel, finsk alterduk dekorert med en havmann som kan tolkes som Näkki, en finsk nøkk. Duken er fra en kirke i Ijo ved Bottenvikens østre kyst.

Skulpturen Nök vom Meeresgrunde («Nøkk fra havets bunn») av Otto Petri 1907 i en karpedam i Treptower Park i Berlin i Tysland.

Etymologi

Det norske ordet nøkk kommer fra det norrøne nykr. Nøkken er lite kjent fra norrøn litteratur, men ordet brukes til å oversette det latinske hippopotamus, det vil si «elvehest» (altså «flodhest»), og i en verselære heter det at «nykr gir seg mange skikkelser». Nykr kan ha hatt grunnbetydningen «vannuhyre» og er i slekt med det gammelengelske nicor, som brukes om «flodhest» og «vannuhyre», og det oldhøytyske nihhus, «krokodille». En antar at disse er avledet av det urgermanske *nikwus eller *nikwis(i), som igjen skal ha sitt opphav i det konstruerte urindoeuropeiske *neigw, som betyr «å vaske». Ordet er beslektet med nḗkēkti i sanskrit, som også betyr «vaske», de greske nízō og níptō og det irske nigther.

Nøkken og liknende vetter på andre språk

Rekonstruert gammel fontene i Wismar i Tyskland formet som Nix und Nixe, mannlig og kvinnelig vannånd i nordeuropeisk folketradisjon.

Ordet nykr, eller nøkk, forekommer i ulike varianter i de fleste germanske språk. Nøkken kalles Näcken eller Necken på svensk. I Skåne blir skikkelsen også kalt älven og bäckamannen, nordover til Uppland og Värmland brukes i tillegg betegnelsen strömkarlen, en skikkelse som tilsvarer den norske fossegrimen, og enda lenger nord dessuten forskarl, kvarngubbe og annet. På dansk er betegnelsen Nøkken eller i ubestemt form en nøkke. En liknende figur i dansk folketro er Åmanden, det vil si «elvemannen». På engelsk kalles nøkken The Nix, eventuelt a nicker, og på tysk der Nix, der Neck, der Nöck, der Wassermann eller der Nickelmann.

Disse figurene er mannlige vesener, mens det tyske ordet die Nixe brukes om en kvinnelig elveånd, i flertall noen ganger også kalt Rheintöchter («Rhindøtre»). Disse kan ta form som vakre, havfrue- eller undineliknende skikkelser med langt hår, vakker sang og dans, knep de bruker for å lokke mennesker ut i vannet. Tilsvarende kan også Nikse i eldre dansk og nixie og nixy på engelsk bety «kvinnelig vannånd». Den tyske flertallsformen Nixen brukes både om mannlige og kvinnelige havfolkliknende vannvetter.

Det gammelengelske nicor brukes for øvrig som navn på et vannmonster i det angelsaksiske heltekvadet Beowulf fra 700-tallet. Ordet har også gitt opphav til dialektordet knucker som betegner et ormeliknende vannuhyre som ifølge gamle historier lever i dype tjern i Sussex i Sør-England.

Elverfolk

Vetter og åndevesener som i norsk folketro vanligvis blir kalt huldrefolk, haugfolk, underjordiske og liknende, tilsvarer alver eller elverfolk (ellefolk) i dansk og andre språk. Ordene alv og elv («flod») er forøvrig beslektet, de stammer fra et indoeuropeisk ord som betyr «hvit», og avledninger av disse kan lett forveksles. De kvinnelige alvene eller elvene (tilsvarer dansk ellepige og svensk älva) i norrøn mytologi beveger seg med en veldig livskraft og med strømmens styrke, mens de mannlige ikke egentlig tilhører elverfolk, men er nøkkeliknende vesener som er stedbundet til elvebredder og små, stille innsjøer. En islandsk ættesaga, Grettes saga, forteller imidlertid om en kamp mot en voldsom jotun under fossen. Denne villskapen blir seinere dempet i forestillingene om fossegrimen og elverfolket.

Folkelige beskrivelser og forestillinger

Nøkken som en blakk hest i sommernatta tegnet av Theodor Kittelsen i 1907. Gamle historier om vannvetter som skaper seg om til en hest finnes i flere land.

Kittelsens «Gutt på hvit hest» viser nøkken som hopper i det mørke tjernet med en gutt fanget på ryggen. I vannkanten reiser tuene seg som underjordiske tusser og små troll.

I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med både demoner og de underjordiske. Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang. Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner. Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.

Nøkken blir i gamle forestillinger særlig forbundet med drukning, enten han lokker noen til seg eller han, som draugen i havet, varsler kommende drukningsulykker, selvmord, dødsfall og uvær med stygge skrik eller sørgmodige stønn. Disse ropene blir kalt varskrik og kan minne om skrik fra storlom og andre fugler (regnspip). I flere sagn krever nøkken et årlig drukningsoffer før han blir fornøyd. Noen forteller at nøkken fanger dem som drukner, og ikke gir dem fra seg. Andre at de druknede da kommer til prektige, grønne saler på sjøbunnen.

De uhyggelige fortellingene om nøkken tjente minst to hensikter: De holdt barn og unge vekk fra farlige vann og fremmede dyr og mennesker, og samtidig ble de en måte å forklare og bearbeide tragiske drukningsulykker, det ukjente og kreftene i naturen på.

Utseende

Nøkken er ofte usynlig, men kan ta form som en trestokk, en flåte eller noe annet flytende. Han kan også stige på land omskapt til en hest eller et menneske for å trekke folk med seg. Ikke sjelden viser han seg som en fager, ung mann, kanskje spelemann, med langt hår som forfører unge kvinner i døden, men han kan også opptre som dverg med rød nisselue eller en gammel gråskjegg. Nøkken kan også sees som et ansikt med hår, skjegg og store øyne som ligger på lur i vannflaten. I tyske sagn er der Nix oftest en eldre mann med lange barter, gjerne en havmann på linje med de kvinnelige havfruene, men han kan også være en gutt med røde eller gylne lokker.

Nøkken som en omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier. Hestekroppen er ikke nøkkens sanne form, men et knep for å lure særlig barn opp på ryggen og dra dem ut i vannet. En slik skapning ble i Syd-Sverige kalt Bäckahäst («bekkhesten»), og det er historier der Bäckahästen blir fanget og brukt som trekkdyr i jordbruket, men som rømmer så fort den får anledning. I Sverige er det også fortellinger der nøkken tar form som en svart okse. Kelpie er navn på en tilsvarende overnaturlig hest fra keltisk folketro. Den kan også skifte ham, er vanligvis svart, men kan også være hvit, og er knyttet til elver og sjøer i Skottland og Irland. En tilsvarende hestefigur på Orknøyene ble kalt the nuggle, og på Shetland the shoopiltee, the njogel eller the tangi. På Isle of Man er den kjent som the cabbyl-ushtey eller the glashtin. På Færøyene er betegnelsen nykur og i Island nykur eller nennir.  En tilsvarende skotsk og irsk vannhest er each uisge, som kan hamskifte - blant annet til menneske - men oftest opptrer i hesteskikkelse.

Strengespill

Skulpturgruppa og fontenen «Näckens polska» av Bror Hjorth (1894–1968) ble reist 1967 foran jernbanestasjonen i Uppsala

Nøkken kan bruke vakker sang og musikk for å trollbinde sine ofre. I flere fortellinger er han en mester på fele, i andre spiller han isteden harpe. Det er også fortellinger der han lærer bort sine felekunster til mennesker i bytte mot et offer eller for lønn, for eksempel et løfte om frelse og salighet. I Sverige fortelles det blant annet at dersom en legger et offer i en sjø eller foss en torsdag kveld, kommer «näcken» og stemmer fela til den som ofrer, eller bytter den mot sin egen, slik at personen siden blir en overlegen spelemann. Offeret en gir, kan være en hvit penning, et svart dyr (for eksempel en svart bille eller katt), tre dråper blod fra ringfingeren, brennvin eller snus.

Felespill er likevel oftere knyttet til historier om den mindre truende fossegrimen, på svensk ofte kalt strömkarlen, enn til nøkken. Det handler da gjerne om jordiske spelemenn som ofrer til en foss og sitter en hel natt og lytter til tonene fra fossen for å lære av fossegrimens strengelek. det kan også være kvinner og barn som ser fossegrimen, gjerne som en vakker, lystig spelemann, og lytter til de mesterlige feleslåttene hans.

Det har også blitt fortalt historier om nøkken som stanser kvernhjulet slik kvernknurren gjør.

Beskyttelse

En kan verne seg mot nøkken ved å spytte eller kaste stål i vannet, for eksempel ei nål eller et lite jernkors. En kan også binde ham ved å kaste en «nøkkstein» slik at den faller høyt ovenfra og loddrett ned i vannet. Hvis noen først blir grepet, kan en komme fri og overleve ved å si nøkkens navn, det vil si «Nøkken!», «Nyk!» og så videre. Et gammelt vers som uttrykker dette er: «Nyk! Nyk! Nål i vann. Jomfru Maria kastet stål i vann! Du synker, jeg flyter!»

Vandresagn om nøkken

Nøkken opptrer i noen få vandresagn og en del lokale sagn i Norge, men de siste 150 år har han neppe vært aktiv folketro. En kjenner i alle fall ikke til memorater om nøkken fra etter 1850. Selv om ikke voksne har trodd på nøkken, har han blitt brukt som pedagogisk fiksjonsvesen for å skremme barn fra å gå ned til elva eller vannet der de risikerte å drukne.

Noen eksempler på sagn:

Timen er komen, men mannen inkje

En kveld hører folk at nøkken roper fra elva: «Timen er komen men mannen inkje!» Like etter kommer en mann løpende og vil kaste seg i vannet, men de klarer å holde ham tilbake. Mannen ber da om å få vann fra elva å drikke. Det får han, og så dør han.

Dette sagnet forekommer i ulike varianter over hele Europa. I Danmark knyttes de gjerne til Åmanden («elvemannen»), en nøkkeliknende skikkelse i dansk folketro. Vanligvis omtales han ikke som et synlig vesen, men det fortelles på samme måte at det kan høres en røst fra vannet når det er lenge siden noen har druknet i ei elv. «Tiden er kommen, men manden er der endnu ikke» lyder det fra Åmanden da. I det samme kan en se en mann komme styrtende, og selv om en vil holde ham tilbake, drukner han seg i vannet.

Nykk meg opp

Noen unger leker nede ved elva og får se en vakker hvit hest som ligger på bredden. De største barna klatrer opp på hesteryggen, men den minste kommer ikke opp. Han strekker handa opp og roper «Nykk meg opp!» Da nøkken blir nevnt ved navn, kaster han seg i vannet med barna på ryggen, men den minste overlever.

Å nøkke eller nykke kan på norsk også bety å rykke eller nappe. Nøkk og nykk kan på samme vis bety et lite rykk, eller et støt eller stikk.

Nøkken som motiv i litteratur, kunst og populærkultur

Den svenske kunstneren Nils Johan Olsson Blommérs «Näcken och Ägirs döttrar» fra 1850 viser nøkken sammen med døtrene til den norrøne havguden Æge (Ægir). Kunstverket er et uttrykk for en nordisk kunst basert på nordiske myter.

Fonteneskulpturen Molins fontene i Kungsträdgården i Stockholm er formet av Johan Peter Molin (1814–1873). Den viser en harpespillende svensk nøkk, på svensk kalt Näcken, på besøk hos jotnen Æge som ifølge norrøn mytologi hersker over havet.

Ernst Josephsons maleri «Näcken» fra 1882 til 1884 viser nøkken som en naken mann med fele og sjøgress. Dette bildet har siden preget mange svenskers oppfatning av nøkken

Theodor Kittelsens kjente motiv «Nøkken» i en tidlig blyantversjon fra perioden 1887-1892.

Detalj fra monumentet over Ole Bull (1810–1880) foran Hotell Norge i Bergen sentrum. Bull-monumentet er laget av Stephan Sinding og ble reist i 1901. Øverst står en statue av fiolinisten, mens nøkken står like nedenfor og spiller harpe av vannet som renner.

Carl Eldh (1873–1954) laget skulpturen «Strömkarlen» til Strömkarlsbron i Trollhättan i Sverige omkring 1908. Den svenske strömkarlen tilsvarer fossegrimen i norsk folketro. Også den svenske näcken har ofte drag av denne skikkelsen.

Nixen, eller nikser, er kvinnelige vannvetter og elveånder som kan skifte skikkelse og vise seg som havfrueliknende undiner. De er kjent fra nord- og mellomeuropeiske sagn og er kulturhistorisk i slekt med de nordiske nøkkene. Bildet viser «Rhindøtrene advarer Siegfried», en illustrasjon til Richard Wagners opera Rhingullet tegnet av Arthur Rackham i 1912.

Nøkken blir beskrevet og omtalt i mange litterære tekster, i billedkunst og i moderne populærkultur. Mystiske naturvesener som nøkk og fossegrim var særlig populære figurer i den svenske og norske romantikken, og i den seinere nasjonalromantikken, på 1800-tallet.

I litteratur og musikk

Det er flere beskrivelser av nøkken i gamle nordiske folkeviser. Harpespelet tvingar nøkken (også kalt Villemann og Magnhild) og Nøkken som belar er to naturmytiske middelalderballader som foreligger i mange nedtegnede versjoner. En variant av Nøkken som belar er folkevisa Heiemo og nykkjen. Den er innspilt både med folkesangeren Kirsten Bråten Berg (utgitt på Nordisk sang i 1993) og Helene Bøksle (på Elverhøy fra 2006). Det er også ellers utgitt mange viser om nøkken på plate. I 1988 utgav for eksempel Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen sin versjon av visa Nøkken danser på barneplata Langt nord i skogen.

Omkring 1540 omtaler den svenske evangelisk-lutherske erkebiskopen Olaus Petri (1493–1552) nøkken slik: «(Man) weet (i Sverige) än nw tala om Necken som seyes wara i watnet, och at Necken tagher tbem bort som drunkna.» («Det er i Sverige ennå snakk om nøkken som sies å være i vannet, og at nøkken tar bort dem som har druknet.»)

Blant svenske ordspråk og ordtak som nevner nøkken, er disse tre: «Dän Näkken tar om Hand, får Låf at honom», kjent i skrift fra 1688, «Då man tagit näcken i säcken, måst man bära honom öfver bäcken.», nedtegnet i 1845, og «Det har inte godt till att vara två näckar i en sjö», omtalt i 1880.

Den svenske dikterpresten Arvid August Afzelius (1785–1871) skrev Näckens polska til en folkemelodi på 1800-tallet. Det er flere svenske spelemannslåter med samme tittel. Det samme gjelder en gammel folkevise fra Gotland og en fonteneskulptur av Bror Hjorth (1894–1968) som ble reist utenfor jernbanestasjonen i Uppsala i 1967.

På 1810-tallet skrev den svenske dikteren Erik Johan Stagnelius (1793–1823) den romantiske sangen Näcken. Der skildrer han nøkken i Silverbäcken, med bladkrone på hodet, som spiller på fela si i den gylne kvelden. Nøkken forsøker å lokke et barn ut i vannet, men barnet minner nøkken på at han aldri vil få se «ljusets änglar i det höga». Nøkken gråter da, dykker ned i dypet og fela stilner for alltid. Mange har tolket diktet som et selvportrett av en ung, musikalsk forfatter som har følt seg utenfor og innsett at de klingende ordene likevel ikke kan gjøre noe med smertene i verden.

Den svenske litteraturhistorikeren Lorenzo Hammarsköld (1785–1827) skrev balladen Strömkarlen, et av de første svenske diktene på blandet vers på 1800-tallet. Strömkarlen tilsvarer den norske fossegrimen.

I Johan Sebastian Welhavens første diktsamling Digte fra 1838, er det et naturromantisk dikt som heter Nøkken. Der forteller dikteren hvordan han legger øret ned til kildens bredd og hører nøkken spille harpe og synge vemodige kvad når det skumrer. Diktet Nøkken : Jeg lagde mit Øre til Kildens Bred fikk seinere en romansemelodi komponert av Halfdan Kjerulf (1815–68).

I 1847 nevner den danske dikteren Steen Steensen Blicher (1782–1848) nøkken kort som en kvinnelig vannvette på følgende måte i sin samling Digte: «Sig Havmand formæler med Nøkken i Fjord, Saa bølgende Bryster opsvulme; Mod hver, der ved Limfjordens Kyster boer, Dens Vande saa truende vulme.» Ordet formæle betyr «gifte seg med». På tysk kalles en slik kvinnelige elementærånd som lever i vann, for Nixe, dannet etter hannkjønnsordet Nix, som også kan tilsvare det nordiske «nøkk». Ordet Nixe finnes også i formen Nikse i eldre dansk med betydning «undine» eller «vannymfe». Dette gjenfinnes i navnet til tettstedet Nexø på Bornholm, som i 1346 var kjent som Nexe, første ledd av eldre dansk næk (nøkken) og andre ledd av eldre dansk sæ (sjø).

Nøkken nevnes flere steder, men bare svært kort, i Asbjørnsen og Moes samling av norske folkeeventyr som ble utgitt omkring 1845. Mest omfattende beskrivelser av nøkken gis i historien På høyden av Aleksandria. Der lar forfatteren Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) en matros gjenfortelle morfarens opplevelser da han som ung reservelos hadde kapprodd mot nøkken i en halv båt innover Oslofjorden. Morfaren får i historien selveste Ekebergkongen (Ekebergtrollet) om bord i sin egen båt. Han skal ros til bryllup, men nøkken kommer først fram, omskaper seg til hest og rømmer med bruden til et annet troll.

I 1853 utgav den danske eventyrforfatteren H. C. Andersen (1805–75) en opera i én akt som han kalte Nøkken med musikk av den østerrikske komponisten Franz Joseph Gläser (1798–1861). H. C. Andersen skriver for øvrig slik om nøkken i romanen Kun en Spillemand fra 1837: «Nøkken, der boede i Elvene og tidt ved Maaneskin sad med sit lange, hvide Skjæg i Fossen og spillede saa deiligt, at man følte Lyst til at styrte sig derud. Den stakkels Nøkke, naar han spillede allerdeiligst spottede Drengene ham. »Du kan jo dog ikke blive salig!« sagde de, og da græd Nøkken store Taarer og forsvandt i Elven.» H. C. Andersen nevner også Åmanden, en særdansk vannvette.

Dramatikeren og dikteren Henrik Ibsen skrev i flere dikt om kjærlighetslengsel og kunstnerens utenforskap, blant annet i Spillemænd, et dikt tonesatt av Edvard Grieg (1843–1907) og utgitt i Seks Digte af Henrik Ibsen, opus 25, ofte kalt Ibsensangene, i 1876. I sangen Spillemænd ber sangeren selve nøkken («Den Våde af Dybet») om hjelp til å lære å «Kogle den Dejliges Sind». Når han omsider er blitt en mester i spillekunsten og rede til å imponere henne, er hun gift med en annen. Når han snakker med nøkken, er det et voldsomt, urolig tremolo i klaveret med abrupte arpeggioer fra dypet – en opprørt stemning, som kokende vann. Oppsummeringen er et langtrukkent hjertesukk om kunstnerens ensomhet: han vant berømmelse, men tapte kjærligheten. Også Med en vannlilje, et dikt som opprinnelig ble utgitt i Illustreret Nyhedsblad i 1863, er med blant Ibsensangene. Der sies det: «Nøkken lader som han sover; – liljer leger ovenover».

Også flere andre diktere og forfattere har skrevet kort om nøkken i tekstene sine uten at skikkelsen er et hovedmotiv. For eksempel nevner Arne Garborg (1851–1924) nøkken flere steder i Haugtussa som ble utgitt i 1895. I ett av de naturmystiske diktene derfra heter det: «Upp or dei djupe Hyljar / stig som glidande Skuggar / Nøkken blaa paa sin halve Hest / og Vasstroll med vaate Luggar. / Dei okar seg fram som dei orkar best.» I 1923 skrev Olav Nygard (1884–1924) diktet Nykken. Nygard skrev ei rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse.

I 1925 hadde den svenske operaen Bäckahästen premiere på Stockholmsoperaen. «Bäckahästen» er et sydsvensk navn på nøkken når han er omskapt til en hest. Teksten til operaen var hentet fra skuespillet Bäckahästen. Skånskt sagospel i fyra upptåg, skrevet av poeten Anders Österling (1884–81) og utgitt i 1909. Musikken var ved komponisten Kurt Atterberg (1887–1974).

Komponisten Geirr Tveitt (1908–81) skrev orkesterverket Nykken, eit symfonisk måleri på bestilling fra NRK. Verket var inspirert av norsk natur og kulturarv, og ble uroppført i 1960 med Oslo-filharmonien.

Nøkken er et nordnorsk, reggaeinspirert rockeband, dannet i 1979 av vokalist Turid Pedersen og gitarist og låtskriver Bjørn Vassnes. I 1976 utgav visesangeren Jan Eggum sangen Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket på LP-en Trubadur. Visa ble gjenutgitt på albumet Dacapo i 1989. I 2005 utgav Lumsk, et folk metal-band fra Trondheim, cd'en Troll der en av sangene heter Nøkken. I 2007 utgav gruppa Hardingrock låten Nykken på albumet «Grimen».

Flere norske bøker har ordet «nøkken» med i tittelen. Anne-Marie Rüber har utgitt den vesle barneboka Per og nøkken. I 2001 utgav Arild Nyquist (1937–2004) Nøkken forteller, en samling personlige historier om fiske, der Nyquists versjon av nøkken er gjennomgangsfigur. I 2003 kom Nøkken spiller, bok nummer 18 i kioskromanserien Barn av stormen, skrevet av Merete Lien (1952-). I 1995 ble det gitt ut en samling med artikler av den norske økonomen Ragnar Frisch (1895–1973) under tittelen Troen på nøkken. Fra reklamen for boka heter det at «Ragnar Frisch trodde ikke på nøkken, verken som vesen eller som skremsel i oppdragelsen. Han trodde på opplysning og åpen, offentlig debatt. Han personifiserte i 1930-årene den nye økonomiske retningen innen økonomifaget.»

I 2003 kom den norske tegneserieantologien Supernova 2, der serieskaperen Geir Moen (1976–) hadde en 25 siders tegneserie som han kalte Nøkken. Den amerikanske forfatteren Nathan Hill kalte den satiriske debutromanen sin fra 2016 The Nix. Norsk oversettelse, Nøkken, kom i 2017.

I bildekunst

• I 1850 malte den svenske kunstneren Nils Johan Olsson Blommér (1816–1853) «Näcken och Ägirs döttrar». Maleriet viser nøkken som en mann med langt skjegg og harpe, som svømmer sammen med døtrene til jotnen Æge (Ægir) i månelys natt. Ifølge den norrøne mytologien hersket Æge over havet, og hans ni døtre representerte bølgene. Kunstverket er et uttrykk for kunstnerens ønske om å skape en nordisk kunst basert på myter fra Norden istedenfor fra den klassiske antikken.

• I 1866 stilte den svenske billedhuggeren Johan Peter Molin (1814–1873) ut en gipsmodell til en stor fonteneskulptur som blant annet viser nøkken som spille harpe for Æges døtre. Molins fontene ble støpt i bronse og satt opp i Kungsträdgården i Stockholm i 1873.
• I perioden fra 1882 til 1884 malte den svenske kunstneren Ernst Josephson (1851–1906) «Näcken», et maleri der nøkken blir framstilt som en naken mann med fele i armene og sjøgress på hodet. Dette bildet har siden preget mange svenskers oppfatning av nøkken.

• Den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen (1857–1914) laget flere tegninger og laveringer med nøkken som motiv, blant annet det berømte maleriet av en stirrende rotvase i et stille skogstjern. Første gang motivet dukker opp, er i arbeidene med Troldskab fra 1892.Dette har påvirket mange nordmenns forestillinger om hvordan nøkken ser ut. Kittelsen hentet sin inspirasjon til bildet fra tårntjernet på Jomfruland utenfor Kragerø der Kittelsen vokste opp. Kittelsen skrev for øvrig følgende om nøkken: «Nøkken er lumsk. Han jager efter menneskeliv. Naar solen gaar ned, maa du agte dig. Han kan ligge i den store straalende tjernliljen, som du strækker haanden efter. Neppe har du rørt ved den, før hængemyren synker under dig, – da griber han dig med sine vaade slimede hænder. Han vet at han så lett kan fange oss i det deilige dirrende speilbilde. Stundom hender det at Nøkken skaper sig om til en sølvgraa Hest som gaar og beiter ved Tjernet. Han tenker aa faa narret en op paa Ryggen sin, saa sætter han lukt paa Vandet med ham.»

• I 1901 ble det reist et monument over fiolinisten og komponisten Ole Bull (1810–1880) på Ole Bulls plass i Bergen sentrum. Øverst på monumentet står en statue av musikeren som spiller på sitt instrument, mens nøkken (eller fossegrimen) står på kne like nedenfor og spiller harpe av vannstråler som sildrer. På den måten ville skulptøren Stephan Sinding (1846–1922) vise at Ole Bull lot seg inspirere av norsk natur og folkemusikk.

• Den svenske billedhuggeren Carl Eldh (1873–1954) laget skulpturen «Strömkarlen» til Strömkarlsbron i Trollhättan i Sverige omkring 1908. Statuen er formet som et stort, skjeggete mannshode som stikker opp av vannet. Skikkelsen tilsvarer mer fossegrimen enn den norske nøkken.

• Skulpturgruppa og fontenen «Näckens polska» av Bror Hjorth (1894–1968) ble reist foran jernbanestasjonen i Uppsala i 1967.

Annet

Forestillingene om nøkken har gitt vannlilje kallenavnet nøkkerose, nøkkeblomst og nykkjeblom. Den danske forfatteren og historikeren Gudmund Schütte (1872–1954) beskriver det slik: «Gribes en Badende af Krampe i Dammens kolde Vand . . da er det Nøkken, der tager ham; derfor har de lumske Dammes skønne, hvide Vandliljer faaet Navnet Nøkkeroser.»

Nøkken har av noen blitt brukt som et mildt banneord i kraftuttrykk som «nøkken ta», «jeg gir nøkken i det», «jeg bryr meg nøkken om det» og «svart som nøkken».

Nøkkstein er en stein som blir kastet høyt opp slik at den faller loddrett ned i vannet for å skremme eller «binde» nøkken. Å kaste nøkksteiner kan også ha vært en lek i vannkanten på samme måte som å kaste flate smuttsteiner eller «fiskespretter».

Nøkk var kallenavn for en liten type kanonbåt som ble brukt i den norske marinen fra 1870-tallet. Disse «nøkkene» var sjalupper eller kanonjoller som fikk installert dampmaskin på 1880-tallet. De var i bruk fram til første verdenskrig. «Nøkk» og «Nøkken» har siden vært navn på flere mindre båter, deriblant en brannbåt i Stavanger som nesten ble senket i 1940.

Ovenfor Svolværvatnet bak Kongstind ved Svolvær, ligger Stornøkkvatnet. Det ble ansett som bolig for Stornøkken, den største av nøkkene på Austvågøya i Lofoten. Det bodde flere andre nøkker, slektningene til Stornøkken, i vannene rundt: i Nøkkvatnet Aust, i Vestrenøkkvatn og i Nøkkvatnet Vest. Også i Lindesnes kommune er det et tjern som kalles Nøkkevann.

Det er også annet i Norge som har fått navnet Nøkken, deriblant et mannskor i Trondheim, en dykkeklubb fra Modum og flere barnehageavdelinger.

Et kjent svensk kondommerke produsert av RFSU AB heter Näkken. Disse ble tidligere solgt under varenavnene Näcken på svensk og Nøkken på norsk. Kondomene er laget av gjennomsiktig og knudrete naturlatex.

Se også

Over hele verden er det en mengde gode og onde vesener fra mytologi og folketro som er knyttet til vann, sjøer og hav. Blant de som likner på den norske nøkken er blant annet disse:

• Fossegrim
• Kvernknurr
• Draug
• Brunntore, en nyere skikkelse som har blitt brukt for å skremme barn vekk fra brønner
• Näkki, finsk vannånd
• Vodjanoj og rusalka, onde, mannlige og kvinnelige vannvetter i slavisk mytologi og folketro

Andre vannvesener (utvalg)

• Havmann, havfrue
• Vannguddommer

Eksterne lenker

• (en) Nixes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kort om nøkken i norsk kulturhistorie
• Kort om nøkken Arkivert 2. juni 2008 hos Wayback Machine.