Middelalderens allegori

Den allegoriske personifiseringen av Ilden, ved Giuseppe Arcimboldo fra 1500-tallet

Middelalderens allegori var et vitalt element i syntesen av de bibelske og de klassiske tradisjoner i hva som skulle bli kjent som middelalderens kultur. Menneskene i middelalderen trakk bevisst fra den kulturelle arven fra antikken for å forme institusjoner og ideer. Allegorien var i middelalderens litteratur og kunst den fremste drivkraften for syntesen og den omformede fortsettelsen av den antikke verden og den «nye» kristne verden. Menneskene i middelalderen anså ikke at det var et brudd mellom dem selv og deres klassiske forfedre som dagens moderne iakttagere ser. Isteden så middelalderens mennesker en fortsettelse mellom seg selv og antikken, og brukte allegorien som en synteserende kraft eller virkemiddel som brakte det hele sammen.

Definisjon på allegori

Allegorien (å tale, å si noe gjennom å si noe annet) er en form for utvidet metafor hvor objekter og figurer (personer) innenfor en fortelling er lik den mening som ligger utenfor fortellingen i seg selv. De allegoriske figurer eksisterer samtidig på to meningsnivåer – den litterære, som figurer i fortellingen, og, på det symbolske nivået, der figurens mening står utenfor fortellingen i seg selv. Således representerer allegorien en dualistisk, tosidig interesse: i hendelsene, i figurene, og i scenen og stedet for fortellingen, og ikke minst i ideene som de representerer.

Middelalderens allegori kan være personifiseringen av abstrakte kvaliteter eller dyder, som Grådighet, Sannhet, Misunnelse, Skjønnhet og andre. Det kan være personifiseringen av hendelser, som Døden; eller en annen form for abstraksjoner: Una i Bok I av Edmund Spensers Faerie Queene (1590) er den eneste sanne kirke. Allegorien kan være brukt for å representere en historisk figur, eksempelvis er Piers Plowman i diktet av samme navn Jesus Kristus selv, Gloriana i Faerie Queene er dronning Elizabeth I av England. Det kan også være en kategori for menneskelig egenskaper, i Roseromanen er den opphøyde kvinne en roseknopp.

Codex de sphaera (estense) - 1469. Allegori over familiens Sforzas våpenskjold. Biblioteca Estense i Modena, Italia.

Figurer, hendelser og omgivelser kan være historiske, fiktive eller fantastiske, men de representerer alltid meninger uavhengig av den handling som blir beskrevet på det overflatiske nivå i fortellingen. På overflaten handler Roseromanen om en ung mann som kommer inn i en vakker, lukket hage; Piers Plowman handler overfladisk sett om en bonde som leder en gruppe mennesker på søken etter en adelsmann. Det allegoriske dramaet Enhver (hollandske Elckerlijc, engelske Everyman) fra 1400-tallet handler dypest sett om moralske spørsmål, men overfladisk sett om en mann på en reise og de mennesker han møter. I Bok I av Faerie Queene forteller om en ridder som dreper en drage og redder en prinsesse, men på det allegoriske nivået er det første nivået om en elskovslengtende manns anstrengelser for å vinne sin kvinne, mens de andre nivåene handler om en kristens plikter og måter å oppnå frelse.

Den enkleste form for personifisering, som snakkende dyr, er ikke en allegori i seg selv ettersom allegorien må symbolisere abstrakte kvaliteter, og at hendelsene som blir fortalt må bringe med seg en sammenhengende og logisk budskap som angår disse abstraksjonene. Allegorien handler ofte om, skjønt ikke alltid, om de store spørsmål i tilværelsen: liv og død, frelse og fordømmelse. Allegorien kan derimot også bli brukt i ren satirisk hensikt.

En god karakteristikk av allegorien gir H. J. Thue: «I allegorien må hvert ledd i bildet ha et tilsvarende ledd i motbildet som det skal fremstille; intet har betydning uten forsåvidt det representerer noe annet. Man kan sammenligne en allegorisk diktning med en oversettelse av et skrift fra et annet språk i et annet; skjønt ordene klinger annerledes i oversettelsen enn i originalen, så blir begges betydning såvel i der helhet som i deres enkeltheter den samme.»

Allegorienes opprinnelse

Det var fire kategorier av allegorier i middelalderen som hadde sin opprinnelse hos Bibelkommentatorer i den tidlige kristne tidsalder.

Quadriga eller Kvadriga, egentlig «firespann»; – her henvises det til den såkalte firfoldige fortolkningsmetode eller firedobbelte skriftlesning innen litteratur, især brukt i middelalderen til fortolkning av Bibelen. Allerede siden Origenes’ dager på 200-tallet hadde man i kirken vært vant til ikke å nøye seg med å tolke Bibelens historiske, bokstavelige mening. Det ga mening å få fatt i den åndelige betydning. Noen av middelalderens fortolkere kjenner opp til syv forskjellige fortolkningsmuligheter, men på Martin Luthers tid hadde man begrenset seg eller stanset ved fire betydninger i alt og vi taler derfor om den fire-dobbelte skriftfortolkning.

Allegori av kyskhet (Hans Memling)

Den første er ganske enkelt den ordrette (litterale) tolkning av teksten, man ser på ordene slik de står og leter ikke etter noen underliggende betydninger. Riktig nok kan man se hvordan en bibeltekst kan ha overføringsverdi for eksempel på eget liv, men noen annen betydning av teksten slik den fremdstår enn den helt åpenbare ser man ikke etter. Den andre er den typologiske som er knytter hendelser i Det gamle testamente med Det nye testamente; spesielt ved å trekke allegoriske sammenhenger mellom Kristi liv og fortellinger fra Det gamle testamente. Den tredje omhandler spørsmålet om moral (tropologi) og som sier noe om hvordan fortellingen skal oppfattes eller hva som leseren kan lære fra fortellingen og hvordan fortellingens moral skal representeres. Den fjerde typen allegori er anagogiske om hvordan man skal forholde seg til framtidige hendelser i den kristne historien som Himmelen, Helvete, Dommedag, og handler således om profetier.

De fire typene med allegorier handler om tidligere hendelser i seg selv og deres eventuelle applikasjonsverdi (litteral), sammenhengen av tidligere hendelser med nåværende (typologi), nåværende hendelser (moral), og med framtidige (anagogiske).

Den italienske forfatteren Dante beskrev de fire allegoriske meninger, eller sanser, i hans epistel til Can Grande della Scala. Han så allegoriene i sitt verk som alt annet enn enkle, men:

Heller, det kan bli kalt for «polysemisk» [at et ord har mange meninger], det er, i mange sanser [allegorier]. Den første sansen er avledet fra bokstavene i seg selv, og en annen fra de tingene som bokstavene betyr. Vi kaller den første sansen for den «litterale», den andre for den «allegoriske», eller «moral» eller «anagogisk». For avklare denne metoden, overvei dette verset: Da Israel dro ut av Egypt kom huset Jakob fra et barbarisk folk. Judea ble hans helligdom, Israel hans maktområde (Salme 113). Om vi nå utforsker ordene alene, jødenes utvandringen fra Egypt på Moses’ tid er tilkjennegitt; i allegorien, vår forløsning gjort mulig gjennom Kristus, i den moralske sans, sjelenes konvertering fra sorg og syndenes elendighet til nådens tilstand; i den anagogiske sans, utvandringen av den hellige sjel fra slaveriet av denne elendighet til friheten i den evige herlighet... de kan alle bli kalt for allegorisk.

Middelalderens allegori begynte som en kristen metode for å overkomme uoverensstemmelsene mellom Det gamle og Det nye testamente. Mens begge testamentene ble studert og sett på som likeverdige og guddommelig inspirert av Gud inneholdt Det gamle brudd med kristendommen – eksempelvis de jødiske lovene om kasjrut. Det gamle testamente ble derfor sett i forhold til hvordan man skulle tolke hendelsene i Det nye testamente, spesielt hvordan hendelsene i Det gamle testamente forhold seg til hendelsene i Jesu liv. Hendelsene i Det gamle testamente ble sett på som en del av fortellingen hvor Jesu liv brakte disse fortellingene sammen til en fullstendig konklusjon. Det tekniske navnet for å se Det nye testamente i Det gamle er kalt for typologi.

Et eksempel på typologi er fortellingen om Jonas og hvalen fra Det gamle testamente. Middelalderens allegoriske tolkning var at den bebudet Kristi begravelse og hvor hvalens buk var Kristi grav. Da Jonas til slutt slapp fri fra hvalen etter tre dager, slik steg også Kristus opp fra sin grav etter tre dager. Derfor, når man finner en hentydning til Jonas i middelalderens kunst eller litteratur er det vanligvis en allegori for Kristi grav og oppstandelse. En annen vanlig typologisk allegori er de fire gammeltestamentlige profetene Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. Disse fire profetene varslet de fire apostlene Mattheus, Markus, Lukas og Johannes. Det var ingen ende på antallet analogier som bibelkommentatorene kunne finne mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det eksisterte også en tradisjon i middelalderens mytografi – den allegoriske fortolkningen av hedenske myter. Vergilius’ Æneiden og Ovids Metamorfoser var faste lærebøker gjennom hele middelalderen og hver av dem hadde en lang tradisjon av allegoriske fortolkninger. Et illustrerende eksempel kan bli sett i Siena, Toscana, i et maleri av en Jesuskorsfestelse (Sano di Pietros Crucifix, 1400-tallet). På toppen av korset er det en fugl som plukker på sitt eget bryst, blodet drypper fra såret og mater kyllinger nedenfor. Dette er pelikanen som den romerske naturalisten Plinius den eldre forteller om. Til tross for at det er en hedensk allegori er meningen at Kristus mater sine barn med sitt eget blod.

Allegorier ble også sett i den naturlige verden; dyr, planter, og selv ikkelevende gjenstander ble tolket i bøker kalt for «Bestiarier» (bøker med fabler om dyr) som symboler på bibelske figurer og moral. Eksempelvis fortelles det i en bestiarie hvor kronhjorter blir sammenlignet med mennesker som er selvoppofrende til kirken. Grunnen er at i henhold middelalderens zoologi forlot de sine beitemarker for andre (himmelske) beitemarker, og når de kom til en bred elv (synden) dannet de en linje og hver av dem hvilte sine hoder på bakdelen til den andre (støttet hverandre ved eksempel og godt arbeid), og således krysset elven.

Allegorien i historien

Senantikken

Før 400-tallet oppsto tradisjonen med allegoriske fortolkninger. Det skjedde i en tid da retorisk trening var vanlig og hvor klassikernes mytologi var vanlige i lærebøker og greske og romerske templer var fortsatt synlige i bybildet. Dette var også den tiden da de nye religioner (først og fremst kristendommen) var i støpeskjen og tok opp i seg eller forkastet hedenske elementer. Et av disse elementene var allegoresis, studiet og tolkningen av allegorier.

Det var i denne perioden at de første ren, frittstående allegoriske verker ble skrevet, blant annet av en romersk, kristen poet ved navn Aurelius Prudentius Clemens kalt for Psychomachia (Sjelekrigen). Handlingen besto av personifiserte «gode» dyder som Håp, Nøkternhet, Kyskhet, Ydmykhet og andre som ble satt opp mot de «onde» dyder som Stolthet, Hedenskap, Griskhet og andre. Personene var kvinner ettersom abstrakte konsepter på latin var alltid i hunkjønn. En uvitende leser vil således se verket som en bokstavelig fortelling om mange rasende kvinner som slåss med hverandre ettersom forfatteren Prudentius ikke ga noen kontekst eller forklaring på allegorien.

I den samme perioden, tidlig på 400-tallet, kom tre andre betydelige forfattere med allegoriske emner: Claudius Claudianus, Ambrosius Theodosius Macrobius, og Martianus Capella. Vi vet lite om disse senantikke forfatterne, om de var kristne eller ikke, men vi vet at de formidlet lærebøker i allegorisk form, hovedsakelig gjennom personifisering og som senere ble en standard i middelalderens læremetoder.

Claudians først verk In Rufinum var et angrep mot den hensynsløse Rufinus og ble senere en modell for 1100-tallets Anticlaudianus, en velkjent allegori for hvordan man skulle være en rettskaffen mann. Foruten hans Voldtekten av Prosperpine som var et litani av mytologiske allegorier, personifiseringer og kosmologiske allegorier. Macrobius skrev Kommentar til Scipios drøm og skaffet således middelalderen tradisjonen av yndet emne, den allegoriske tolkningen av drømmer. Martianus skrev Ekteskapet til Filologi og Merkur, tittelen viser til den allegoriske forening av intelligent læring ved kjærligheten til bokstavene. Verket inneholdt korte avhandlinger om de «syv frie kunstarter» (grammatikk, retorikk, dialektikk, geometri, aritmetikk, astronomi og musikk) og ble således en standard tekstbok som hadde stor påvirkning på lærere og studenter gjennom hele middelalderen.

Kanskje den mest innflytelsesrike forfatteren fra senantikken var Boëthius som med sitt verk Filosofiens trøst introduserte den personifiserte «Fru Filosofi», en kilde til tallrike senere etterlignere, som «Fru Lykke» og andre personifiseringer.

Tidlig middelalder

Etter Boëthius eksisterer det ikke noe kjent allegorisk verk før på 1100-tallet og selv om allegorisk tenkning og elementer og kunstverk var i overflod i denne perioden var det ikke før høymiddelalderens universitas (latin helhet = universitet = læresteder) vokste fram at betydelig og vedvarende allegorisk litteratur igjen ble vanlig.

Høy- og senmiddelalderen

De tidligste skriftene til Bernardus Silvestris (Cosmographia, 1147), og Alanus ab Insulis (Naturens klage, 1170, og Anticlaudianus) var banebrytende for å bruke allegorier, hovedsakelig i form personifisering, for å bruke abstrakte spekulasjoner om metafysikk og vitenskapelige spørsmål.

Høy- og senmiddelalderen så mange allegoriske verker og teknikker. Det var flere såkalte store verker i denne perioden:

• Le Roman de la Rose (Roseromanen), et betydelig allegorisk verk som hadde en varig betydning og innflytelse på europeisk litteratur, og skapte flere nye litterære sjangrer og utviklet litteratur på morsmålet.
• La Divina commedia (Den guddommelige komedie), kanskje det fremste litterære verk i middelalderen, og det fremste allegoriske verk noensinne.
• Piers Plowman (Peter Plogmann), et mellomengelsk encyklopedisk oppstilling av allegoriske virkemidler. Det er en drømmevisjon, pilegrimsreise, personifisering, satire, typologisk fortellerstruktur (drømmerens utvikling speiler utviklingen i bibelhistorien fra Adam kastes ut av Paradiset til apokalypsen ved Guds dom).
• Pearl (Perlen) av den ukjente Perledikteren, et mellomengelsk dikt basert på en anagogisk allegori som fokuserer på meningen med døden; en drømmer er kommet til himmelens Jerusalem og er et religiøst svar på Boëthius’ Filosofiens trøst.

Se også

• Allegori
• Renessansens allegori
• Middelalderens litteratur

Litteratur

• Lindhardt, Jan (1979): «Middelalderens (og Renæssancens) Bibeludlægning» i Fønix nr. 3, 1979 (Danmark)
• Lindhardt, Jan (1983): Martin Luther : erkendelse og formidling i renæssancen. ISBN 87-418-5244-3. DK5=99.4 Luther, Martin

Side 117ff behandler quadriga, den firedobbelte fortolkningsmetode.

• Grane, Leif (1973). Kirken i historien : de første otte århundreder : med et udvalg af tekster. København: Gyldendal. DK5=27.11. ISBN 87-00-46261-6
• Caplan, Harry (1929): The four Senses of Scriptural Interpretation and the Medieval Theory of Preaching. Speculum.
• Smalley, Beryl. (1952): The Study of the Bible in the Middle Ages. Blackwell. Oxford
• Sørensen, Ivan Z. (Red.) (1993): Inden turen går til Firenze. København : Amanda. DK5=04.751. ISBN 87-89537-48-3
• Barney, Stephen A. (1989): «Allegory». Dictionary of the Middle Ages. vol-1. ISBN 0-684-16760-3
• Cook, William R. & Herzman, Ronald B. (2001): «Discovering the Middle Ages». The Teaching Company. ISBN 1-56585-701-1
• Honig, E. (1960): Dark Conceit, The making of Allegory.
• Huot, Sylvia (1997): Allegorical Play in the Old French Motet. Stanford.

Autoritetsdata