Michael Nobel
| Michael Nobel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1940 | ||
| Beskjeftigelse | Akademiker | ||
| Utdannet ved | Harvard Business School Université de Lausanne Harvard University | ||
Michael Nobel (født 1940[1] i Stockholm) er et medlem av Nobelfamilien, fredsforkjemper og forkjemper for miljøvennlig teknologi. Han har doktorgrad fra Universitetet i Lausanne i 1979, har vært gjesteprofessor ved bl.a. Tokyo Institute of Technology og er styremedlem i en rekke organisasjoner involvert i alternativ teknologi.[2][3] Han har også vært rådgiver for UNESCO.
Han er barnebarn av Marta Helena Nobel-Oleinikoff og oldebarn av Ludvig Nobel, grunnleggeren av Branobel. Hans far Sven Nobel-Oleinikoff tok etter hvert morens navn, derfor heter han bare Nobel i dag, selv om han er født (Nobel-)Oleinikoff.[trenger referanse] Han er sammen med Gustaf Nobel, Philip Nobel og Peter Nobel grunnlegger av Nobel Charitable Trust. Denne organisasjonen annonserte i 2007 planer om å utdele prisen «Michael Nobel Energy Award» i feltet miljøvennlig teknologi. Planene ble ikke noe av.[4]
I 2011 kritiserte han Den Norske Nobelkomite for ikke å følge Alfred Nobels testamente. Han støttet med dette Fredrik Heffermehls konklusjoner i boken Nobels vilje.[5]
Michael Nobel har mottatt Gusi Peace Prize (2010).[6]
Han er bosatt i Sveits.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Nobel – en släkt på ständig resa». Helsingborgs Dagblad. 5. desember 2012. Besøkt 18. juni 2012.
- ^ «Dr. Michael Nobel». Aseanaffairs.com. Arkivert fra originalen 26. juli 2011. Besøkt 6. april 2011.
- ^ «European-Hospital: Germany’s international medical travel card». Europeanhospital.de. 25. februar 2011. Arkivert fra originalen 15. august 2011. Besøkt 6. april 2011. «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. august 2011. Besøkt 10. desember 2011.
- ^ «Nobelsläktingen: Jag är ingen bedragare», Metro, 29. september 2007.
- ^ Michael Nobel: «"I strid med Nobels vilje"», leserinnlegg i Aftenposten, 9. desember 2011.
- ^ «Past Laureates». Gusipeaceprizeinternational.org. Besøkt 3. april 2012.