Maltakonferansen
Maltakonferansen fant sted fra 2. til 3. desember 1989, få uker etter Berlinmurens fall, mellom USAs president George H.W. Bush og Sovjetunionen leder Mikhail Gorbatsjov. Hensikten med møtet var å diskutere de hurtige endringene som skjedde i Europa etter jernteppet ble løftet. USA tilbød Sovjet støtte, og innpass i internasjonale handelsfora, til støtte for perestrojka og glasnost politikken, og i bytte mot kommende reformer i Sovjet. En større nedrustningsavtale ble også diskutert.[1][2]
Møtet resulterte ikke i noen avtaler, men blir regnet som viktig i forbindelse med Sovjetunionens fall, og la grunnlaget for senere avtaler.[1] Det fant sted på det sovjetiske cruiseskipet TS «Maksim Gorkij», som lå ankret opp utenfor havnen i Marsaxlokk på Malta.[1]
Møtet var en oppfølger til et møte i New York i desember 1988, hvor blant andre også daværende president Ronald Reagan deltok.[trenger referanse]
Andre deltakere
[rediger | rediger kilde]De andre deltakerne på Maltakonferansen var:
Sovjetunionens delegasjon
- Sergei F. Akhromeyev, forsvarsminister[2]
- Alexander Bessmertnykh, statsråd i utenriksdepartementet [trenger referanse]
- Anatoly I. Dobrynin, Sovjetunionens USA–ambassadør fra 1962 til 1986[2]
- Eduard Shevardnadze, utenriksminister[2]
- Aleksandr Jakovlev, sjefsideolog for Sovjetunionens kommunistiske parti (CPSU), formann for Sentralkomiteens råd for internasjonal politikk og Gorbatsjovs nærmeste rådgiver[2]
USAs delegasjon
- James Baker, USAs utenriksminister[2]
- Robert Blackwill, som hadde titlene Special Assistant to the President for National Security Affairs, og Senior Director for European and Soviet Affairs ved USAs nasjonale sikkerhetsråd [trenger referanse]
- Jack F. Matlock, Jr., USAs ambassadør i Sovjetunionen [trenger referanse]
- Condoleezza Rice, daværende direktør for sovjetiske og øst–europeiske saker ved USAs nasjonale sikkerhetsråd [trenger referanse]
- Brent Scowcroft, nasjonal sikkerhetsrådgiver[2]
- Raymond Seitz, statssekretær i utenriksdepartementet for europeiske og Canadiske saker [trenger referanse]
- John H. Sununu, stabssjef ved Det hvite hus[2]
- Margaret Tutwiler, statssekretær og talsperson ved utenriksdepartementet [trenger referanse]
- Paul Wolfowitz, statssekretær ved forsvarsdepartementet[2]
- Robert Zoellick, rådgiver ved forsvarsdepartementet[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Woodrow Wilson International Center for Scholars: arkivsøk (utskrifter fra samtalene på konferansen)