Lucius II
| Lucius II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. århundre[1] Bologna[1] | ||
| Død | 15. feb. 1145[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Bibliotekar, katolsk prest, skribent, katolsk biskop (1144–) | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Lucius II, født Gherardo Caccianemici dall'Orso (født ukjent år i Bologna, død 15. februar 1145 i Roma) var pave fra den 9. mars 1144 til sin død, 15. februar 1145.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Gherardo Caccianemici dall'Orso ble født i Bologna, uvisst når. Innen han begynte å arbeide for den romerske kurie, var han aktiv innen jusens område i hjembyen.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]I 1124 utnevnte pave Honorius II ham til kardinalprest av Santa Croce in Gerusalemme. Fra 1125 var han pavelig legat i Tyskland, der han tok del i valget av kong Lothar III (1125), var drivende i å utse Norbert til biskop av Magdeburg (juli 1126), og hjalp til med å bilegge en tvist om tilsettingen til bispesetet Würzburg etter at biskop Gebhard var blitt avsatt av paven i 1126.
Under Innocents IIs pontifikat var han tre ganger pavelig sendebud til Tyskland. Under alle disse oppdrag virket han lojalt for pavens interesser, og det bør tilskrives ham æren at Lothar III foretok to ekspedisjoner til Italia for å forsvare Innocens mot motpaven Anaclet II. Mot slutten av Innocens' pontifikat ble han utnevnt han til pavelig kansler og bibliotekar.
Pave
[rediger | rediger kilde]Han hla valgt den 9. og konsakrert til pave den 12. mars 1144, etter pave Cølestin IIs korte regjeringstid, og tok navnet Lucius II.
En kort tid etter at han var blitt pave, i juni 1144, holdt han konferanse med kong Roger II av Sicilia i Ceperano. Hensikten var å klarlegge kongens plikter som vasall under Den Hellige Stol. Kong Rogers motkrav var imidlertid så store at Lucius tilbakeviste dem, hvorpå kongen tol til våpen og pave Lucius ble tvunget til en fred på kong Rogers betingelser.
Oppmuntret av kong Rogers fremganger, utså republikanerne i Roma motpavens bror til senator, og krevde at paven skulle overlate all verdslig myndighet i dennes hender; dette etter at Lucius hadde oppløst senatet som pave Innocens II hadde opprettet. Etter å forgjeves ha tryglet keiser Konrad III om bistand, marsjertee Lucius opp på Capitolium som befalingsmann for en liten armé, men den ble slått ned. Skal man tro opplysningene i Pantheon av Gottfrid av Viterbo, ble paven alvorlig skadet av steiner som ble kastet mot ham ved denne anledning, og dette skal ha vært årsaken til at han noen dager etter døde.
Ved en synode i Roma i mai 1144 løste han en tvist mellom metropolitten av Tours og biskopen av Dol. Han bad abbeden av Cluny om å sende 13 av sine munker til Roma, og ved deres ankomst gav han dem den 19. januar 1145 Sankt Sabas kloster. Han grunnla noen andre klostre i Italia og Tyskland, og var spesielt velvillig innstilt overfor premonstratenserordenen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Rudolf Hüls: Kardinäle, Klerus, Kirchen Roms. 1049–1130. Niemeyer, Tübingen 1977, ISBN 3-484-80071-2, S. 164 (Bibliothek des Deutschen Historischen Instituts in Rom 48).
- (de) Ekkart Sauser: «Lucius II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 303–304.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Lucius II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Vaticanhistory