Louise Aston
| Louise Aston | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1814[1] Gröningen[1] | ||
| Død | 21. des. 1871[2][1][3] (57 år) Wangen im Allgäu[1] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, redaktør | ||
| Far | Johann Gottfried Hoche | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Louise Aston (født 26. november 1814 i Gröningen i Tyskland, død 21. desember 1871 i Wangen im Allgäu) var en tysk forfatter og feminist.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Hun giftet seg i 1835 med en rik engelsk fabrikkeier. Senere sa hun at faren hadde tvunget henne til å gifte seg. Hun reiste til Berlin og tok ut skilsmisse. Paret giftet seg med hverandre igjen senere, men ble skilt igjen i 1844.
Aston ble snart kjent som radikal feminist i Tyskland. Hun var ateist og vendte seg mot religionen. Hun kritiserte ekteskapet; på denne tiden ble kvinner ofte tvunget til å gifte seg for å bli forsørget. På denne måten ble de økonomisk avhengige av ektefellen og det var vanskelig å gifte seg av kjærlighet eller bevare denne innenfor ekteskapet. Ekteskapet kunne under slike forhold regnes som en form for prostitusjon. Dette var et synspunkt som begynte å bli tatt opp av den samtidige kvinnebevegelsen, men Aston gikk lenger siden hun også var talsmann for fri kjærlighet, det vil si kjærlighet og sex utenom ekteskapet.
Dette var vanskelige spørsmål også for kvinnebevegelsen, som ikke diskuterte på denne måten. Den samtidige kvinnebevegelsen var svært forsiktige med ikke å virke truende på religion eller seksualmoral, ettersom det kunne innebære at de ikke nådde frem med sine saker i det hele tatt og de var derfor nøye med å gi et «anstendig» inntrykk. Aston ble derfor kritisert både av mannssamfunnets talsmenn og av kvinnebevegelsen, men av forskjellige grunner. I pressen ble hun omtalt som en lidderlig hore og en skamløs forførerske som ødela ekteskapet. Hun ble overvåket av politiet som skygget henne, hadde spioner etter henne og leste brevene hennes.
I 1846 ble hun utvist fra Berlin av politiet: «Jeg må i løpet av noen dager forlate Berlin ettersom jeg har uttalt meg og levd for ideer som var farlige for borgerlig lov og orden.»[4]
I 1848 deltok hun som soldat i revolusjonen i Tyskland, senere engasjerte hun seg i demokratibevegelsen. Aston startet en avis i Berlin, men den ble stoppet etter noen utgaver fordi den var for radikal. Igjen ble hun utvist, men hun returnerte ved hjelp av falsk pass.
I 1850 giftet hun seg av kjærlighet med legen Eduard Meier, og ble svært lykkelig med han. Sammen bosatte de seg i Bremen. Aston ble overvåket, politiagenter ble sendt hjem til henne og posten hennes ble lest av politiet. Flere steder i ulike deler av Tyskland samarbeidet man med å overvåke posten hennes og brevvekslet om henne. Ektefellen, som var ansatt som overlege, ble trakassert og ble flere ganger avskjediget på grunn av sitt ekteskap med Aston. Det ble fremsatt krav om at han ikke skulle la henne få besøke hans pasienter, at hun ikke skulle få bo i tjenesteboligen hans. Han ble anklaget for ikke å ha avskjediget en ugift mor og fordi han hadde hjulpet henne med fødselen. Ved et tilfelle spurte han myndighetene rett ut: «Er det slik at man vil skille meg fra min hustru?» og fikk da svaret: «Ja, slik er det.»[5]
I forbindelse med overvåkingen ble det rapportert at hun ikke hadde mange kvinnelige venner, men derimot flere mannlige, som ofte besøkte henne og «så ut som demokrater». Overfor en politimann som besøkte henne i hjemmet medga hun at hun trodde på demokratiet og republikken og sa: «For tiden anser jeg demokratiets sak som tapt. Det ville være vanvittig å gjøre noe nå, men snart blir det anledning til det.»[6]
Ektefellen fikk risset inn en villrose på gravstenen hennes og på sin egen fikk han skrevet: «Den Gud ga en kvinne, ga han et klenodium.»[7]
Jeg har bedt om tillatelse til å bære herreklær for å kunne høre på forelesninger ved universitetet. Jeg tror ikke på Gud og jeg røyker sigarer. Mitt mål er å befri kvinnene selv om det skulle koste meg hjerteblod. Jeg anser at ekteskapet er usedelig, fordi jeg ikke tror at kjærligheten kan bestå i det.
Louise Aston
Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[8]
Verk
[rediger | rediger kilde]- Vilda rosor
- Lydia
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12653287p[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kyle & Krusenstjerna, s. 44.
- ^ Kyle & Krusenstjerna, s. 47.
- ^ Kyle & Krusenstjerna, s. 46.
- ^ Kyle & Krusenstjerna, s. 47.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Gunhild Kyle og Eva von Krusenstjerna: Kvinnoprofiler 1993, Natur och Kultur ISBN 91-27-75349-2