Levin August von Bennigsen

Levin August von Bennigsen
Levin August von Bennigsen i et maleri av George Dawe
Født		10. feb. 1745 Braunschweig
Død		3. des. 1826 (81 år) Banteln
Beskjeftigelse		Offiser
Ektefelle		Friederike Amalie Louise von Steinberg Marie von Bennigsen
Far		Levin Friedrich von Bennigsen, Herr auf Banteln und Hachenhausen
Mor		Henriette von Rauchhaupt
Barn		Sophie von Bennigsen Adam Johann von Bennigsen Alexander Levin von Bennigsen Alexandrine Bertha von Bennigsen
Nasjonalitet		Hertugdømmet Braunschweig
Utmerkelser		Sankt Georgsordenen
Troskap		Hannover Det russiske keiserdømme
Våpenart		Den keiserlige russiske hær
Tjenestetid		1764–1813
Militær grad		Kavalerigeneral
Enhet		Den keiserlige russiske hær
Deltok i		Syvårskrigen Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792) Napoleonskrigene
Levin August von Bennigsen på Commons

Levin August Gottlieb Theophil von Bennigsen (født 10. februar 1745 i Braunschweig, død 3. desember 1826 i Banteln) var en russisk general av tysk bakgrunn, som utmerket seg særlig under Napoleonskrigene.

Liv og virke

Bakgrunn

Bennigsen var sønn av en oberst og han utmerket seg allerede som 18-årig kaptein under avslutningen av sjuårskrigen (1756–63). Bennigsens karriere ble imidlertid forhindret av at faren mistet hele sin formue og Bennigsen fikk tilbud av Katarina II av Russland om å gå inn i russisk tjeneste. Han aksepterte dette og ble som 28-åring utnevnt til oberst.

Karriere

Han ble snart en favoritt hos keiserinne Katarina og sloss med stor framgang mot både tyrkere og persere i kriger på 1780- og 1790-tallet, herunder Den russisk-tyrkiske krig. Bennigsen havnet etter hvert i unåde hos keiserinnens etterfølger og sønn Paul I av Russland.

Men etter at Aleksander I av Russland ble tsar fikk Bennigsen atter keiserembetets gunst. Han rivaliserte med Mikhail Kutuzov og Buxhövden om å ha kontrollen over de militære operasjonene mot Napoléon Bonaparte. Han overtok som øverstkommanderende for den russiske hæren etter nederlaget i Austerlitz i 1805 og bygget opp den russiske hæren på nytt.

Da Napoleons tropper oversvømte Preussen i 1807 og inntok Berlin, forberedte han de russiske styrkene på ny krig. I slaget ved Eylau senere samme år lyktes nesten Bennigsen å slå Napoleons styrker i snøstormen, og påførte de franske styrkene store tap. Men i det siste øyeblikket lyktes det den franske marskalken Michel Ney («Den tapreste av de tapre») å få forsterkninger og slå Bennigsen på retrett. Han hadde imidlertid hatt mindre tap enn Napoleon og de franske styrkene ble tvunget til å gjøre et opphold i sin framrykking for å gjenvinne sin tidligere slagkraft.

Noen måneder senere ble imidlertid Bennigsen slått i et avgjørende slag ved Friedland hvor Russland ble tvunget til å gå med på vilkårene i freden i Tilsit. Bennigsen beholdt etter dette nederlaget likevel sin innflytelse hos keiseren, men hadde fram til den nye krigen mot Frankrike i 1812 ikke noen kommando over den russiske hæren. Det ble i stedet menn som Buxhövden, Michael Andreas Barclay de Tolly og Pjotr Ivanovitsj Bagration som fikk tsar Alexanders oppmerksomhet.

I 1812 var det Michail Kutuzov som igjen ble øverstkommanderende for den russiske hæren og i samsvar med de opprinnelige planene gjennomførte han «Brent jords taktikk» og reddet Russland fra nederlag og fransk okkupasjon. General Bennigsen var med i krigsrådet og gjenvant mye av sin tidligere innflytelse hos keiseren. Da de russiske styrkene invaderte Tyskland i 1813 for å drive ut franskmennene sammen med sine allierte prøysserne og østerrikerne, fikk Bennigsen kommandoen over det russiske korpset som ble sendt mot Hamburg. Byen ble sterk forsvart av en fransk styrke under Louis Nicolas Davout, og det var først etter at Napoleon hadde abdisert og den senere fredsslutningen var et faktum at den franske garnisonen forlot byen og russerne kunne gjøre sitt inntog i Hamburg.

Bennigsen ble tildelt en rekke utmerkelser, blant annet Sankt Georgsordenen av første klasse. Han ble guvernør i sørlige Russland. Han vendte senere tilbake til Tyskland. Bennigsen var en god taktiker og hans nederlag i slaget ved Friedland kom i hovedsak som følge av den franske overlegenheten. Med sin tyske bakgrunn, ble han imidlertid uglesett av de russiske generalene.

Bennigsens sønn, Alexander, ble statsminister i Hannover.