Leasing
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Leasing er en finansieringsform som kan sees på som en mellomting mellom leie og lånefinansiering. Utleier, som ofte er en finansinstitusjon, underavdeling av bank eller forsikringsselskap, har eiendomsretten til leasingobjektet, mens leasingtaker, eller leier, har bruksrett.
Det skilles mellom finansiell og operasjonell leasing, men den nøyaktige definisjonen av disse kan ofte være flytende. Hovedkriteriet for klassifisering av en leasingkontrakt som finansiell eller operasjonell leasing er om eierskapet til objektet som finansieres overføres fra utleieren til leasingtakeren. Den av partene som tar den finansielle risikoen definerer hvem som faktisk har eierskapet til objektet uavhengig av om hvem som står som formell eier. Ved finansiell leasing er det leasingtakeren som har den finansielle risikoen, mens det ved operasjonell leasing er utleieren.
Hvilken klassifisering leasingselskapene benytter for en leasingkontrakt er ikke nødvendigvis i samsvar med hva som regnskapsmessig betegnes som finansiell eller operasjonell leasing. Leasingkontrakter der utleier påtar seg vedlikehold, service og andre kostnader for objektet betegnes ofte av selskapene som operasjonell leasing, men kan likevel – avhengig av det enkelte lands skatteregler – regnskapsmessig klassifiseres som finansiell leasing. For eksempel vil en avtale om at leasingtaker skal kjøpe objektet ved leasingskontraktens utløp i Norge føre til at avtalen klassifiseres som en finansiell leasing.
Hvilken leasingform som benyttes i ulike land er hovedsakelig styrt av det enkelte lands skatte- og regnskapsregler. I Norge benyttes det nesten utelukkende operasjonell leasing for personbiler mens finansiell leasing av personbiler er mest vanlig i Sverige.[trenger referanse]
Spesielt for statlige og kommunale etater er operasjonell leasing den eneste fremgangsmåte da disse ikke har anledning til å ta den finansielle risikoen ved leasingavtaler.
I Norge er personbiler, på grunn av spesielle avgiftsregler, vanlige leasingobjekter, men også produksjonsutstyr og løsøre er ofte leasingfinansiert.[trenger referanse] I prinsippet kan enhver formuesgjenstand leasingfinansieres. I Norge finnes det, i motsetning til de fleste andre vestlige land, ingen spesifikk lov som regulerer leasing. Skillet mellom finansiell og operasjonell leasing er imidlertid håndtert i NRS 14[1].
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «NRS 14 Leieavtaler». www.regnskapsstiftelsen.no. Besøkt 1. april 2019.