Hopp til innhold

La Salpêtrière

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
La Salpêtrière
LandFrankrike[1]
Sted13. arrondissement[1]
Historiske fakta
FormålSykehus
ArkitektAntoine Duval
Libéral Bruand
Louis Le Vau
Pierre Le Muet
Henri Prudhomme
StilretningBarokkarkitektur
Etablert1657
Kart
Kart
La Salpêtrière
48°50′13″N 2°21′54″Ø
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted (fr)

Hovedinngangen til La Salpêtrière

La Salpêtrière, egentlig Hôpital de la Salpêtrière, er en sykehusbygning i Paris, Frankrike. Sykehuset som huses der er Frankrikes største og ett av Europas største.[2]

Bygningen sto klar 1603 og ble først brukt som salpeterfabrikk for kruttfremstilling. Hos oss er den spesielt kjent fra Axel Munthes Boken om San Michele.

Under den siste delen av 1600-tallet ville Ludvig XIV skaffe tak over hodet til byens mange hjemløse. I fabrikkbygningen La Salpêtrière ble det innlosjert kun kvinner. I 1680 besluttet kongen at bygningen i stedet skulle benyttes som kvinnefengsel med særskilte avdelinger for sinnslidende. Forholdene i fengslet var uhyggelige – sinnslidende mennesker ble lenket fast langs murveggene og det krydde av rotter og andre skadedyr.

En særskilt skjebne rammet de piker som ble fengslet for prostitusjon. De ble etter et kortere fengselsopphold sendt over til Den nye verden (Amerika) for å befolke de franske koloniene. Pikene fikk et spesielt navn; les filles du roi (kongens piker). I abbé Prévosts klassiske roman Manon Lescaut led hovedpersonen en slik skjebne.

I 1792 hendte her en av de mer oppskakende hendelser under den franske revolusjonLe Massacre de La Salpêtrière. En septembernatt (under den såkalte septembermassakren) dro store folkmasser til fengslet for å drepe de antatt kontrarevolusjonære blant fangene; det hele utartet og et 50-talls kvinner ble lynsjet til døde.

På begynnelsen av 1800-tallet ble forholdene i avdelingene for mentalt syke forbedret. Synet på mentale lidelser hadde begynt å endre seg og mot slutten av hundreåret var La Salpêtrière kjent i hele Europa som et framstående sentrum for nevrologisk forskning med professor Jean-Martin Charcot i spissen. Hans forgjengere, Pinel og Esquirol hadde gjort en stor innsats ved å katalogisere symptomer på en slik måte at enkelte diagnoser som syfilitisk demens ble muliggjort. Optiske nyvinninger gjorde det mulig med mikroskop-studier av bl.a. nervevev, slik at en kunne kartlegge endringer på en helt annen måte enn før. Dette pluss at en hadde et stort antall pasienter til langtidsobservasjon gjorde det mulig etterhvert å differensiere diagnosene for store grupper av sinnslidelser. Slik var La Salpêtrière sentral for utvikling av psykiatri, nevropsykiatri - og psykoanalyse. (Sigmund Freud dro nytte av Charcots forsøk på behandling av hysteri ved hjelp av hypnose som en innfallsport til det underbevisste.)

En del av forskningen som ble gjort var likevel heller tvilsom, sett med våre øyne. Charcot var verken bedre eller dårligere, men snarere en av de fremste av datidens forskere. Han gjorde blant annet en stor fotografisk sammenstilling av pasientene for å vise at kroppen og utseende hadde en motsvarende psykiatrisk diagnose. At noen kunne være feildiagnostisert var dog noe som ikke var tenkbart. Dette var en forskning som førte til videre rasebiologiske ideer, samt at kroppstype eller skalleform kunne ha betydning for hvem en ble i livet.

Sykehuset er nå et universitetssykehus med avdelinger som fokuserer på de fleste medisinske spesialiteter Et stort antall kjente personligheter er blitt behandlet ved Salpêtrière, blant andre Michael Schumacher, Ronaldo, fyrst Rainier, Alain Delon og Gerard Depardieu. Tidligere president Jacques Chirac fikk innoperert en pacemaker ved Salpêtrière i 2008.

I september 1997 fikk sykehuset igjen oppmerksomhet. Hit ble den svært skadde britiske prinsesse Diana ført etter kollisjonen, men hun døde noen timer senere.

Sykehuset huser Institut du cerveau et de la moelle épinière.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b (på fr) base Mérimée, Det franske Kulturministerium, Wikidata Q809830, https://www.pop.culture.gouv.fr/search/mosaic?base=%5B%22Patrimoine%20architectural%20%28M%C3%A9rim%C3%A9e%29%22%5D&image=%5B%22oui%22%5D 
  2. ^ «How to conduct European clinical trials from the Paris Region?» (PDF). BioTeam® Paris Region. Februar 2003. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2007. Besøkt 30. september 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 17. oktober 2007. Besøkt 23. januar 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]